Prøver å gi en gladmelding=)

[Anonym bruker]

Ville bare fortelle at jeg nå har ett barn som er 3 år.. Jeg visste ikke hvem som var far før mellom 9 og 10 mnd etter brnet ble født, da tidligere kjærest nektet dna prøve og barnefar var umulig å finne.

Barnefaren er fremdeles aldri dukket opp, da han flyttet tilbake til hjemlandet med en gang jeg fortalte at jeg var gravid, og ingen har fått tak i ham siden.. Hverken tidligere arbeidsgivere her i landet, eller Nav,

Men uansett har vi klart oss kjempefint. Vi er lykkelige, selv om jeg vet at spm vil dukke opp en dag. Jeg mener det rette må være å være helt åpen og ærlig om situasjonen, og heller gjøre det beste ut av det.

Abort har aldri vært noen alternativ for meg, selv om jeg gikk hele svangerskapet i viten om at vi ville bli bare oss 2. Fødselen gikk veldig greit, da jeg hadde med ett familiemedlem jeg følte meg trygg på.

Jeg fikk ved barnets ettårsalder allerede inn en farsfigur i hjemmet, selv om det ikke vil være aktuelt å kalle han far i den forstand.

Vi er lykkelige sammen, og har gått gjennom mange fine og spesielle stunder, men selvsagt også ensomme og lengselsfulle dager.

 

Uansett,,, Når det fantes håp for meg, så gjør det virkelig det for andre også.. Jeg angrer ikke ett sekund.. Selv ikke da jeg har kommet med en smågretten unge på armen og 4-5 handleposer i tillegg.. Nei.. Jeg finnes ikke bitter, og føler meg ikke lenger sviktet.. For jeg har fått det beste som kunne skjedd meg i hele verden. Nemlig en sunn og frisk unge=)

Vil allikevel sette meg som anonym, da jeg ikke ønsker sure folk til å sende brev:p For lykken er min vei=)