Introduserer meg selv med en lang fødselshistorie

[To tette og ei badehette]

Tirsdag 8. juni hadde jeg en avtale på sykehuset kl 10. Jeg hadde tidligere blitt strippet to ganger (hadde termin 30. mai)og status var avflatet livmorhals og snaue 2cm åpning. Jeg hadde store forhåpninger til undersøkelsen denne tirsdagen siden jeg hadde hatt et døgn med svake rier. Legen konstaterte kjapt at det ikke hadde skjedd en dritt de siste to døgnene. Det tok kaka for min del. Jeg begynte allerede da å bli sliten, og dette liknet mistenkelig på forrige fødselsforløp. Vi ble enige om å ta vannet for å sette i gang fødselen.

 

Grunnen til at jeg ble fulgt opp så nøye er at forrige fødsel (for 1,5år siden) var det de klassifiserer som en tung fødsel. Stjernekikker som ble tatt med tang, et forløp som var farlig langt, skader på babyen osv. Trodde jeg var ferdig med den fødselen, men så fort termindatoen nærmet seg denne gangen vendte den tilbake med full kraft.

 

Uansett, legen nappa frem den digre heklenåla og tok vannet. Han sa at kroppen min fikk maks 2 døgn på å ordne seg selv, etter det måtte en kjøre på med hardere skyts. Jeg ville hjem (bor 5min fra sykehuset) så han sa jeg kunne komme tilbake i 13-tida for å sjekke babyen med en ctg. Gikk hjem og spiste lunsj med mannen og søstera mi, og riene kom med en gang jeg reiste fra sykehuset. Klokka ett ble jeg sjekket og hadde da 3cm åpning. Ble kjempefornøyd, for jeg hadde vært alvorlig redd for at kroppen min rett og slett ikke virka! Ville hjem igjen, så jeg fikk beskjed om å komme tilbake kl 18, eller før visst jeg ikke orka og være hjemme. Lå på sofaen og øvde på pustinga mens riene ble sterkere og sterkere. Varierte litt med 5 og 3 min mellom. 17.30 så jeg til mannen at nå orker jeg ikke være hjemme lenger. Vi stoppet innom lokalbutikken for litt fødeproviant, og hvem treffer vi der? Jo, svogeren og svigerinna mi som begge er sykepleiere! Jeg beit tennene sammen og lata som ingenting mens mannen prøvde å avslutte samtalen så kjapt som mulig, og det er ikke lett med svogeren min.

Vi kom oss nå av gårde og ble tildelt ei fødestue med en gang. Etter en ctg som viste at alt var bra ba jeg om akupunktur og fikk det, samt varm rispose i korsryggen (herlig). Smertene var annleis denne gangen. De var såpass at jeg ble kvalm på toppen av hver rie, i tillegg til at en del smerter satt i korsryggen og strålte nedover beina. Sist gang satt smertene i magen der de skal være og det mener jeg var lettere å tåle. Når akupunkturen ble satt, kjente jeg at hun traff punktene men jeg synes det hadde lite effekt. Etter ei stund bestemte vi oss for å fylle opp badekaret isteden. Det var skikkelig herlig med det varme vannet, musikken og telysene. Rundt halv åtte ankom søstera mi, som sammen med mannen skulle være med på fødselen. I åtte-/halv-ni-tida hadde jeg 9cm åpning, men babyen sto fremdeles for langt oppe, slik som sist. Dette gjorde at kroppen ikke fikk det ekstra puffet presset fra ungen gir for å åpne seg siste biten. Jeg kom meg på beina og gikk (med god støtte) til fødestua der jeg ble plassert i en prekestol. Det var helt jævlig å stå der med smertene som nesten lamma beina og kvalmen som bølget over meg. Ei svensk jordmor kom inn og ville sette sånn strøm-dings på meg. Dette er visst mye brukt i Sverige, og jeg kan virkelig anbefale å prøve dette dersom det er mulig. Etter ei tid klarte jeg ikke å stå lenger så jeg kom meg opp i senga akkurat da legen kom inn. Han var lite fornøyd med babyens plassering, som han til og med sjekket med UL, så jeg ble velta over på min venstre side med beskjed om at denne posisjonen måtte til for at babyen skulle snu seg riktig. Etter mye om og men satte press-riene inn, men ungen var jo selvklart fremdeles for langt oppe. Uansett om de sier at det ikke hjelper å presse og at man bare bruker opp kreftene skulle jeg gjerne sett det kvinnfolket som hadde klart og la være i den situasjonen! Prøvde å puste meg forbi pressinga, men det var fanken meg umulig. Etter altfor lenge bestemte legen seg for at her fikk vi bare begynne med aktiv pressing og se om det hjalp. Litt hjalp det nok, men det endte nå med litt hjelp fra vakuum uansett. To press-rier brukte han på å feste vakuumet, en på å lirke litt og så var babyen over ”kneika”.

 

Etter et par press til kjente jeg hodet sprengte i åpninga og jordmora bad med puste og holde igjen. Hadde jeg vært i stand til det, så hadde jeg dælja til henne, men isteden kom det noen gloser ikke beregnet for barn og jeg PUSTA som en helt. Fikk snart lov til å presse og da ungen kom ut fikk jeg han rett opp på brystet. Det var stort det! Sist sprang en hel hær av gårde med ungen det sekundet han kom ut (han var veldig medtatt), så denne følelsen var jeg ikke forberedt på i det hele tatt selv om jeg var andregangsfødende. Et lite pyntesting og sliten, men ellers helt topp etter å ha pressa i minst 1,5 time, men kl 22.51 ble gutten født. 3630 gram, 51 cm og 37 i hodeomkrets.

 

Mannen min og søstera mi gjorde en kjempejobb og samarbeidet helt suverent. Opplevelsen hadde blitt mye verre uten disse to, men jeg tror nok ikke det blir flere naturlige fødsler på meg. Legen kunne ikke forklare hvorfor forløpet var som det var. Han sa at det gikk altfor tregt i forhold til det det burde for en som meg og hvorfor ungene ikke beveger seg langt nok nedover hos meg hadde han heller ingen forklaring på. Jordmora sa i ettertid at det kunne tenkes at jeg har en slik form på bekkenet at det gjør det vanskelig å føde. Noen har visst det, så etter en tangforløsning og en vakuum kan jeg si at blir det noen gang aktuelt med flere barn så blir det planlagt keisersnitt.

 

[spireliten]

Takk for fødselshistorien din. Godt det endte godt, og gratulerer så mye med den lille prinsen Nå er det tid for å la hormonene herje seg på plass i kroppen igjen og prøve så godt man kan å bli best mulig kjent med den lille. La huset flyte og lev i nuet. Velkommen skal du være inne på dette forumet!!!

[To tette og ei badehette]

Tusen takk, spireliten :-)