Et vanskelig valg

[Anonym bruker]

Jeg er gravid, igjen, til tross for å ha gått på cerazette siden minste barnet var 3 mnd. Og til tross for å ha brukt kondom hver gang.

Bf vil ikke ha noe med den lille i magen å gjøre, og ser det best at jeg tar abort.

Jeg er alenemamma til 2, med lite avlastning, har ansvaret for begge to 100%.

Nå er det en liten uke siden jeg fant ut at jeg var gravid igjen, jeg trodde jeg led av vitaminmangel, og at det var forklaringen på kvalmen og trøttheten. Så tok testen mest for å utelukke at jeg var gravid. Men det var jeg altså.

Mandag denne uka var jeg på privat ultralyd, for å finne ut hvor langt jeg var på vei. Nytt sjokk, jeg var 9+2 uker på vei allerede!

Jeg brukte dagene og kveldene til å tenke, og gråte, fordi jeg vet at om jeg beholder vil jeg mest sannsynligvis slite med sterke bekkenløsningssmerter igjen. Jeg fikk konstantert bekkenløsningsproblemer allerede i uke 12 ved siste svangerskapet.

Siden jeg er midt i utdannelsen min, og allerede har fått utsettelse på den en gang, pga at jeg fikk barn juni for et år siden, har jeg ikke mulighet for å få utsatt dette ytterligere pga sykemelding.

Planen er å bli ferdig utdannet til begynnelsen og midten av desember. Etter det skulle jeg begynne å lete etter en jobb.

Men nå når jeg mot alle odds allikevel testet positiv, til tross for at jeg har prøvd å beskytte meg mest mulig, har jeg jo lyst til å beholde.

Jeg har grått meg i søvn flere netter, fordi jeg ikke vil ta abort, men føler jeg ikke har noe valg.

Sliter med humøsvningninger, og føler jeg ikke er retterferdig overfor de barna jeg har, ved å gå igjennom enda et svangerskap akkurat nå.

Men samtidig vet jeg at jeg kommer til å ha store problemer i ettertid med å tilgi meg selv, for å ta abort.

I dag er jeg 10 uker på vei, jeg har fått time på sykehuset på fredag, når jeg nesten er 11 uker på vei!

Fikk telefon fra sykehuset for et par dager siden, med beskjed om at jeg hadde fått time, etter henvisning fra legen min.

Når jeg var hos legen min følte jeg meg bare helt tom innvendig i det jeg skrev under på begjeringen om abort.

Hun jeg snakket med sa at det ville ta ca 1 time, med samtaler og utlevering av tablett og sånn.

De tilbyr nemlig bare medisinsk abort på sykehuset her jeg bor.

Jeg får ikke engang velge å ta kirurgisk abort! Noe jeg sterkt ønsker, fremfor medisinsk abort.

Da vil det være fortere overstått, og jeg vil ikke være den som utfører aborten.

Ved en medisinsk abort er det jo JEG som tar pillene, og JEG som utfører aborten.

Selv om jeg har tatt avgjørelsen om å få tatt en abort, så vil jeg virkelig ikke være den som har ansvar for å utføre den.

Det vil jeg ha store problemer med i ettertid. Det vet jeg at vil slite ekstra på meg.

Og i tillegg vil en medisinsk abort ta flere dager, før den er over.

Ved kirurgisk er det over på 1 dag. Og jeg slipper å se noe som helst.

Jeg vil ikke se. Jeg vil ikke ha medisinsk abort.

Egentlig vil jeg avlyse hele aborten, for jeg vil ikke ta abort i heletatt.

Men når alle råder meg til det, og alle sier at det er det beste slik situasjonen er i dag, så føler jeg meg presset til å gjennomføre aborten, selv om jeg virkelig ikke vil.

Blir så sint når alle sier at det er jo mitt valg til slutt uansett, mens de ikke gir meg noe valg, fordi ingen kommer til å stille opp.

Jeg hadde tenkt at neste gang jeg skulle ha barn, var det med en jeg virkelig elsket, at vi planla en baby, og gledet oss sammen.

Dette er det hardeste valget jeg noen sinne har være nødt til å ta.

Bør jeg velge med hjertet, eller med fornuften? Når fornuften og hjertet sier 2 forskjellige ting?

 

[seecret]

Hei!

 

Jeg har vært og er i samme situasjon som deg, jeg skrev under begjæring om abort og alt det der. Skulle til kirurgisk abort mandag som var denne uken. Det var også piller inne i bildet som jeg måtte ta dagen før. Dette klarte jeg ikke. Du må gjerne ta kontakt med meg på PM.

 

Da jeg er glad over valget jeg har tatt, men det er fortsatt vanskelig. Jeg har også et barn fra før, som ble født i mai i fjor. Og er nå gravid på nytt med ny barnefar. Jeg er 11+3.

 

Fornuften min sa abort, hjertet mitt sa: "Dette er fortsatt ditt barn, behold det"

 

Jeg er heller verken ferdig med utdannelse eller i fast jobb. Så føler vi er i ganskel lik situasjon på flere måter.

 

Så som sagt. Da gjerne kontakt!

[Anonym bruker]

det ble abort på meg, men får ikke kirurgisk abort, så var på fredag og tok første tabletten.

I går kjente jeg at jeg var ganske kvalm, og sov nesten hele dagen.

På ettermiddagen våknet jeg, og etter det kastet jeg opp 7 ganger.

Holder ikke på noe av det jeg får i meg, og har også kastet opp en gang i dag.

Er ikke før i morra jeg skal på sykehuset, og håper jeg får noe som gjør at jeg ikke kaster opp hele tiden.

Heldigvis er ungene hos mine foreldre nå i helgen, så jeg kan bare slappe av og ta det med ro.

 

Blir irritert når det er selvbestemt abort, men man virkelig ikke får bestemme metode selv.

Kan nesten garantere at kirurgisk abort er mer skånsomt, det er jo mye kortere tid det tar å faktisk abortere, enn med medisinsk.

Nå er jeg bare sliten og slapp og håper dette er overstått snart.

 

hilsen HI