Hvor mye skade skal til for å kutte ut familiemedlemmer? Til ettertanke...

[Anonym bruker]

Mange skriver historier her inne, enten det gjelder sin egen familie eller sin svigerfamilie. Mange er hårreisende og man blir frustrert og sint inni seg bare ved å lese, kanskje gjelder dette mes av alt oss som har opplevd å ha et veldig dårlig forhold til vår egen familie eller den familien vi har kommet inn i gjennom mannen vi har valgt å tilbringe livet sammen med. Kanskje det er lettere for dem som bare har gode familierelasjoner å kalle oss eiesyke mødre og be oss om å være åpne og mottakelige mot våre familiemedlemmer på godt og vondt?!

 

Personlig kjenner jeg meg igjen i mange av situasjonene og ikke minst følelsene dere "medmødre" sitter med i forhold til enkelte familiemedlemmer og det er godt å se at man ikke er unormal eller gal ved å føle det man selv føler.

Uten å gå inn på min egen historie har jeg hatt to tøffe år med min svigerfamilie, ikke bare jeg men også min samboer har virkelig fått føle sin egen familie på kroppen. Nok til at vi begge har oppsøkt psykologhjelp for å fordøye alt det negative de har brakt oss igjennom. Det er snakk om alvorlige ting, involvert anmeldelser, trusler, misting av jobb osv osv... Dette er mennesker som ikke ber om unnskyldning for sin oppførsel og forventer at vi skal gå videre og være like blide som om ingenting har skjedd. Selv har jeg ingen tillit til dem lengere, jeg har ingen respekt for dem som mennesker, de behandler andre som dritt men forventer selv å bli behandlet kongelig!! Vi står sterkt sammen, men alt som har skjedd i livet vårt har fått meg til å tenke mye på en ting:

 

Hvor mye skal vi egentlig tåle?? Hvorfor skal mennesker som bare bringer negativitet og trykker deg langt nedi søla gang på gang få lov til å være en del av livet ditt?? Hvor mange sjanser skal man egentlig gi og hvor mange skuffelser skal man tåle av sine egne foreldre?? Hva skal til for å kutte slike mennesker ut av livet sitt og fortsette sitt eget liv og være lykkelig i det?

 

Jeg skjønner dette med foreldre og at man tilgir dem for det aller meste de måtte finne på av dumheter. Men hvor går egentlig grensen, det må da finnes en grense for sånt...

Hver gang jeg tenker på dette så tenker jeg at noen sikkert ville konfrontert meg med disse standard spørsmålene; ville du ikke at dine egne barn skulle tilgi deg?? Joda, tenker jeg da, men jeg håper da virkelig ikke at jeg som et godt voksent menneske ville finne på å behandle mine barn på den måten min samboers foreldre har behandlet han! Da ville jeg i såfall ha fortjent å bli kuttet ut av livene dems og håpt at jeg innerst inne hadde nok fornuft og nok mellom øra til å skjønne det...

Og ikke minst dette standard spørsmålet: Hva med når din egen sønn får samboer og barn, da hadde du vel ikke likt å bli satt til side som farmor? Nei, det hadde jeg ikke. Men igjen så håper jeg ikke at jeg ville behandlet min sønn og svigerdatter så dårlig at de ville følt at de hadde en grunn for å kutte meg ut eller sette meg til side som bestemor!!

 

En venninne av min svigerinne som også er psykolog kuttet kontakten med sin bror etter en meget stor familiekonflikt. Min svigerinne ble svært rystet av dette og spurte hvordan hun kunne finne på å kutte sin egen bror ut av livet sitt, var ikke det grusomt?! Nei, svarte venninnen. Min bror gav meg ingenting positivt i livet. Han gav meg sinne, frustrasjon og dårlige familierelasjoner. Hvorfor skal han da få lov til å ha en del av livet mitt?? Hun ville leve et godt liv for seg selv, sin samboer og sine barn, da tok hun et valg og kuttet det som stadig gjorde livet negativt ut av livet sitt, på den måten kunne hun leve med fred. Dette høres kanskje grusomt ut, men vell viten om forholdene rundt denne konflikten forstår jeg henne godt...

 

Min psykolog sa også det samme til meg i forhold til min svigerfamilie, at man må ta et valg. Enten kutte dem ut av livet eller fortsette å tåle det negative de gir deg, spørsmålet er hvordan det påvirker livet ditt. Jeg var først ikke villig til å ta det steget pga at jeg ikke vil "svikte" min samboer og gi dem en mulighet til å være besteforeldre. Derfor har jeg valgt å gi dem sjanse på sjanse, strukket meg langt og håpt at det ville ende bedre for hver gang.

Men etter nok et "utbrudd" som jeg velger å kalle det, dagen før min sønn ble født, så tenker jeg anderledes. Etter alt det vonde de har gjort oss syns jeg ikke de fortjener å være en del av livet vårt og etter den behandlingen de har gitt sin sønn syns jeg ikke de fortjener å være besteforeldre til barna våre... Det skal også sies at vi ikke har snakket med dem siden sønnen vår ble født for to uker siden og personlig har jeg ingen plan om å involvere meg med dem en gang til eller ha noe forhold til dem, de ødelegger livet mitt så det er de ikke verdt!! Kall det barsel hormoner eller hva du vil, men det er det ikke, tanken har vært der en stund men dette fikk begret til å renne over!!

Samboern min må ta sitt eget valg, jeg vil aldri be han om å kutte ut sine egne foreldre, så hvis han vil tilgi for 10. gang må han gjøre det.

 

Men virkelig, hvor mye dritt skal man egentlig tåle i livet før enkelte mennesker ikke fortjener å være en del av livet ditt lengere?? Er man ikke sjef i sitt eget liv kanskje...

 

Jeg har opplevd å ikke komme overens med mennesker, at man ikke er like og tenker likt, at man kan være uenige og se ting på forskjellig måte og det er helt greit! Sånn skal det være, alle kan ikke være like...

Men jeg har aldri opplevd å hate noen...før nå... Og livet er virkelig for kort til å leve med hat...

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Godt skrevet!

 

Vet selv åssen det er å føle hat for noen.. Nå var det ikke mitt valg å kutte ut disse personene, det var de som valgte å kutte ut oss.. Og det er jeg glad for.. Jeg er altfor naiv og tilgivende til å klare å ta det steget..

 

Jeg synes det er et veldig vanskelig steg å måtte ta, det å kutte ut noen i sin familie.. For det ER jo familie.. Og familie skal ikke være sånn.. Men som du skriver, det finnes en grense! Ja, det gjør faktisk det for familie også!

 

Vi har det mye bedre nå, enn når disse personene var i vårt liv.. Dvs jeg trodde vi hadde det bra, men det viste seg at alt bare var falskt.. Naiv og godtroende som jeg er, så klarte jeg ikke se hvor falske de var.. Er den dag idag irritert på megselv for at jeg ikke klarte å se det.. Men så er jeg bare glad for at jeg endelig innså hvordan mennesker de faktisk er, og har det idag MYE bedre enn noengang før..

 

 

[laracroft]

Hei - all min sympati til deg/dere.

 

Ja - "utbrudd" ja, det var det jeg kalte det også, hver gang min svigermor og hennes mann hadde noe på gang. Sånn ca annenhver måned.

Da var det gjerne mannen hennes som startet med å sende tekstmelding til mannen min, om et eller annet som dem synes var urettferdig og at nå måtte vi høre på dem! Det var trusler og takknemlighetsgjeld, og store krav og spille på vår samvittighet. Det ble en tekstmeldings-sammensurium uten sidestykke, mellom oss 4, (men siste årene har jeg latt være å svare).

For oss ble tilslutt alt dem sa bare svada og ren egoisme, og dem har vist seg fra sin sanne side, så vi har selvfølgelig kuttet kontakten, vi treffes nå 1-2 g pr år. Hun går til psykolog for å få orden på dette, hun tror at han skal "ordne opp" for hun respekterer ikke det at vi ikke vil ha et liv i samme mønster,resten av livet. Hun finner stadig på nye ting, f.eks at sønnen hennes skal male han og henne sammen, og roper høyt i barnas bursdag så alle hører: Hvordan går det med maleriet MITT? Jada, det er det det handler om for henne, at hun skal være den arrogante dronningen som kan si og gjøre akkurat det hun har lyst til,og gjøre alt for å få meg tilintetgjort. Det som funker best for meg og mine er å ikke ønske eller kreve eller få noe fra henne. Det tok tid,men det er det som gjør det helt greit å ikke ha noe med henne å gjøre. Hadde jeg vært deg, ikke tvile på at du skal kutte dem ut, men du og mannen din må ha en skikkelig plan og enighet om hvordan. Dere behøver ikke si det direkte til dem, da kan du regne med at det blir drama. Dere må kutte dem ut på en måte som gjør at dere har det komfortabelt,og at det ikke gnager dere. Mannen min er glad han nå slipper fæle anklagelser og terror - telefoner, og vet at så fort vi gir dem litt vennlighet, så er det snart igang igjen!

 

Lykke til! Bare å spørre hvis du trenger assistanse/støtte!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

HI her!

 

Tusen takk for støtte Det betyr mye at det er noen som svarer som har vært igjennom dette her!

Og all min sympati til dere også og gratulerer til dere som har kommet dere ut av den onde sirkelen! Håper snart det kan være vår tur.

 

laracroft; det må finnes noe felles for disse syke menneskene som lever for å ødelegge livet til andre! Du beskriver mye av det samme som vi opplever i vår hverdag og det gjør meg sint og irritert hver eneste dag!!

 

Grunnen til at jeg sa til min psykolog før dette siste "utbruddet" deres at jeg ville fortsette å bite i det sure eplet og ta imot dritten de kommer med er først og fremst pga samboeren min og barna mine!

Jeg stoler ikke på dem, noe jeg har vært veldig åpen om og frem til nå har de hatt et forhold til barnebarna sine gjennom oss, på våre vilkår. Men de har ingen frihet i forhold til dem, jeg setter ikke igjen datteren min der alene osv... Inntil videre er hun såpass liten at jeg vil bestemme det, frem til den dagen hun kan ytre et ønske om det selv. Men hvis jeg kutter dem ut er jeg redd for hva barna mine vil tenke om det når de blir større og bare har ett sett med besteforeldre å forholde seg til i hverdagen. Vi bor i samme bygd som både hans og mine foreldre, så vi kan ikke unngå å møte på dem i all evighet, men evt ha et slik avstandsforhold til dem som du og din mann har valgt, ved å se dem 1-2 ganger i året!

 

Hvordan har dere forholdt dere til dette?? Med tanke på barnebarn og forhold med besteforeldrene.

Kanskje barna ikke tenker noe over det, siden mine barn er såpass små (2 uker gammel og 1 1/2 år), så vil de ikke bli vandt med noe annet og da er det det de vokser opp med som er normalt for dem.

 

Og den siste grunnen til at jeg sa jeg ville bite i det sure eplet er selvsagt min samboer. Han har prøvd i det ytterste å ha et så normalt forhold til foreldrene sine som mulig, og ender opp med å bli sint og skuffet hver gang de har disse utbruddene sine! Kommer de å konfronterer han med noe usakelig egoistisk, så ender han stort sett opp med å si "ja, mmm", bare for å unngå mer konflikt og mer krangling! Tror han er dritt lei...

Men han har desverre litt vanskeligheter med å diskutere dette med meg og jeg prøver å ikke ta det opp eller presse han til noe, for jeg vil jo aldri be han om å kutte forholdet til sine foreldre, hvis han har et ønske om å tilgi dem nok en gang! Kanskje er han litt naiv og tenker at alt kanskje kan gå tilbake til det normale til slutt.. Og jeg skjønner veldig godt at han vil tenke det også, det er jo tross alt foreldrene hans! Og han tenker sikkert også på framtiden om hvordan det skal bli hvis han kutter foreldrene sine ut av livet sitt. Det er jo antagelig litt skremmende for han...

Men selv tror jeg ikke at ting noen gang kan bli normalt igjen, til det har alt gått litt for langt, tilliten er brutt og for min del kommer den nok ikke tilbake!

 

Så mitt spørsmål til deg; hvordan kom mannen din frem til at foreldrene hans ikke fikk lov til å være en del av livet hans lengere??

 

Føler samboeren min er på god vei, han har nektet dem å besøke oss etter det utbruddet min svigermor hadde ovenfor oss dagen før jeg fødte, når jeg stod her skikkelig høygravid og over termin, fordi de følte seg urettferdig behandlet og klandret meg for at jeg ikke prøvde hardt nok å ha et forhold til dem, messet aldri så lenge om familieforhold før hun til slutt truet sønnen sin med å anmelde han for dokumentforfalskning og sende han i fengsel, for noe vi ikke vet hva handler om engang!! Dama er syk i hodet!!

Og han svarer ikke på meldingene hennes når de lurer på når de skal få se babyen, som de tidligere i svangerskapet har uttalt at de ikke gidder å bry seg noe om, for vi behandler dem så urettferdig!!

Etter min mening fortjener de ikke å være besteforeldre en gang... For det jeg beskriver her er bare en bitte bitte liten dråpe av alt de har sagt og gjort de siste to årene! Jeg har aldri møtt godt voksne mennesker som oppfører seg så barnslig og har utbrudd som er barn i trassalderen! De hadde fortjent barnehageplass for å lære noen grunnleggende verdier i livet...

 

Tror dette kommer til å være vanskelig og ta tid, men håpet mitt er at vi kan få tilbake livet vårt og at vi kan få det ti ganger bedre uten alt dette dramaet med jevne mellomrom! Selv tviler jeg ikke et sekund, de fortjener ikke å være en del av livet mitt for å ødelegge det etter alle kunstens regler. Men jeg tenker på barna mine og ikke minst samboeren min, for det er hans foreldre og han det kommer til å bli tøffest for!!

[laracroft]

Skal prøve å svare så godt jeg kan, og du skal tenke på ditt eget ve og vel, ikke slik at de tross alt er foreldrene og besteforeldrene til mann og barn, det er nettopp DET som for alltid vil ødelegge for deg, de har ingen rett til å være slemme fordi de er i familie...Men hvis mannen din vil ha kontakt alene, så gjør han dermed ingenting for å lette trykket på dere. Det eneste som kan hjelpe dere er faktisk at han krever respekt og ingen innblanding osv, setter grenser for deres privatliv, og hvis dem ikke vil, da blir konsekvensen lite eller ingen kontakt. Slik er det jo med andre mennesker her i livet, hvorfor skal foreldre få lov til å behandle oss dårlig?

 

Altså, min mann er miljøskadet av henne, og plutselig kan det virke som alt er skrudd tilbake. Han kan plutselig glemme alt som har blitt sagt og gjort, og en gang han kjørte med tilhenger, STOPPET han på landeveien for å ta telefonen når hun ringte, begrunnet dårlig dekning rundt svingen!!

Hun blir skikkelig uggen når han ikke tar telefonen, det har skjedd mange ganger! Men virker som at at han driter i henne noen ganger, og noen ganger ikke. Han "vil ha det overstått" sier han. Han vet at hun sitter og venter på melding eller telefon tilbake.

 

Jeg tror ikke hun skjønner helt at vi prøver hardt å kutte så mye kontakt vi klarer, hun tror vi har kontakt fordi hun sender kort/gaver og snakker med barna i tlf. Jeg kan også av og til føle at mannen min kan gå bak min rygg, han har gjort det før, tok med barna til henne og løy og sa at barna løy! Det er mange år siden,og vi har gått igjennom mye med svigermor siden det, men likevel har han brutt noe tillit. Hun er farlig å hanskes med, hun er i stand til å gjøre mye rart.

 

Hun kan ikke ha barna alene, hun er aldeles ikke barnevennlig, men veldig falsk. Dessuten er hun umulig å samarbeide med, hun nekter å ta imot en beskjed osv, så det er nytteløst. Hun utnytter alle , til å ene og alene styre hele familien, "splitt og hersk"-metoden.

Så, du er moren til dine barn, og tar et valg i forhold til hva som er sunt og ikke sunt for dem å vokse opp i. Mulig at noen vil stille spørsmålstegn til det når de blir større, men det er jo lov. Kommunikasjon er viktig her, ærlighet. Uansett, det er stor påkjenning for barn å komme inni en familiekonflikt, og når det ikke finnes håp for partene, jada er det eneste mulighet å ta størst mulig avstand til det hele. Også viktig å stå opp for seg og sin kjernefamilie. Jeg har forsvart mannen min mot henne osv.

 

Dessuten, svigermor må gjerne ha meninger om oss, men vi vil ikke høre om det, hun kan ha det for seg selv. Det er hele innstillingen hennes som er vanskelig å forholde seg til. Hadde vi hatt noen gode minner med henne, så ville vi hatt noe å håpe å få tilbake, men det har vi ikke.

 

Dere må ta dette sakte men sikkert. Et "prosjekt" om gangen. Men ikke luske i hjørnene, her gjelder det å være saklig og tydelig.

Dere er sjefene i deres eget liv. Det er deres tur til å være voksne og ha familie på deres premisser. Dem er knyttet til dere, de vil gå med på litt og litt, etter mye om og men. Ikke svare på kranglene dems, bare sett opp regler for akseptabel oppførsel. Men mannen min måtte først ha en HALVTIMES SKRIKE-TELEFONSAMTALE med mora si, for at hun skulle reagere. Han fikk henne opp i halsen. Hun plaget han med alt og ingenting.

Sett dere i respekt på deres måte, deretter sett adferds-regler, ikke svar på videre krangel.

 

Når vi sluttet å svare, og nektet å diskutere mer, så kom hun jo ingen vei !

 

Det var nemlig aldri fred å få før, jeg fikk brev om at det var dårlig gjort at vi hadde vår egen barnevakt, at jeg måtte være takknemlig, at jeg ikke var velkommen hos henne osv

Det var ikke måte på hvor mye jeg skulle og ikke skulle.

 

Dette klarer dere! Finnes det noe viktigere enn at dette går over?Mobbing og trakassering er veldig skadelig...

 

Jeg anbefaler også å gå på selvutviklings-kurs og psykodrama, for å virkelig få den styrken man trenger for å stå imot ! Man må bygge opp seg selv hele livet, for å få modenhet og selvinnsikt , og ikke minst utvikle VILJEN. Mange klemmer til deg.

 

[lillelu09]

Hei!

 

Du har helt rett i at livet er for kort til å leve med hat. Og venninnen til svigerinnen din (og psykologen din) har helt rett i at man må ta et valg om man skal velge å leve med mennesker som kun bidrar til misnøye og problemer i livet ditt. Du har ikke godt av å leve slik, mannen din har ikke godt av å leve slik, og de viktigste, barna dine, har ikke godt av å leve slik. Det er bare å innse at noen er bare skapt slik at ingenting når igjennom til de, og noen er rett og slett (ubevisst) ute etter å gjøre livet surt for andre ved å kun sette seg selv i høysetet, og slike mennesker bør man ikke lage rom for!

 

Jeg forstår at ting gjør det ekstra vanskelig fordi dere bor i samme by/bygd (?), da du mest sannsynlig vil møte på de hist og her, og at du bekymrer deg for hva barna vil vite eller mene om saken når de blir større. Barn har selvsagt godt av å ha besteforeldre, men ikke til enhver pris. Hva de har gjort har, etter min mening, ikke så mye å si, men jeg vil råde deg til å velge å kutte de ut. Slik jeg ser det er det en vinn-vinn-vinn-situasjon. Møter du på de, vil de enten ignorere deg, og på en absurd måte respektere ditt valg, lager de en scene rundt det, gir de deg bare enda en god grunn til hvorfor du velger å kutte de ut, og i tillegg slipper du da å irritere deg, være frustrert og lei deg over ting du ikke kan kontrollere! Jeg er selv i litt av samme situasjonen som dere, bare med min mor som "problemområde". Det er vanskelig, selvsagt, men jeg angrer ikke et sekund.

 

Når det kommer til å forklare barna dine senere, så er det jo bare å være ærlig! Kanskje ikke ved å fortelle alt som har skjedd kanskje, men at "besteforeldrene deres er ikke sånn som besteforeldre skal være", selvsagt vil barn spørre mer, og vite alt, men det er jo litt opp til dere hva dere vil si. (Kanskje er det selvsagt, men jeg vil bare påpeke at halvsannheter, påpynting og liknende kan gjøre ting verre).

 

Jeg håper du har fått mange gode tips, og får til å ta den avgjørelsen som er riktig for din familie, jeg har soleklare meninger om hva jeg mener er riktig i din situasjon, men uansett: LYKKE TIL MED AVGJØRELSEN!

[Susilil]

Selv ønsker jeg å "dumpe" svigermor..

Hun tramper over meg, rerspekterer ikke at der jeg bor - der bestemmer jeg!

Hun er psykotisk opptatt av barnet JEG OG SAMBOER venter! Virker som om hun tror at det er hun som venter barn eller at hun har førsterett på alt når det kommer til barnet.

Hun har overkjørt hele min familie og ser ikke ut til å ense at noen i min familie kanskje ikke får oppleve mere enn et par måneder med oldebarnet sitt før kreften vinner kampen.

 

Hun holder på å gi meg angst og depresjon, noe jeg har hatt før.

Vil mere en gjærne få henne ut av livet mitt, men det som blir så vanskelig er at jeg bare forguder svigerfamilien min, untatt min samboers mor, bror og hans brors samboer...

Så cluet er, enten miste kontakten med mange herlige mennesker pga de tre, eller leve vidre med trollene.

Kan jo nesten ikke tvinge samboer til å velge heller, siden han i all virkelighet er en følsom person som bare vil alles beste til en hver tid!

 

Men når jeg må leve med en skremmende svigermor, svigerbror som nekter å prate med meg pga dama si og dama hans har ett eller annet ukjent i mot meg fra barndommen...

 

For å la samboer slippe å velge mellom meg eller de, så må jeg nesten bare flytte da? Trenger nødvendigvis ikke å gjøre slutt, men jeg vil slippe innblandingen..? Har nevnt det før, men det gikk tungt inn på han.. Så vet ikke hva jeg skal gjøre jeg...