Jeg får ikke puste!!!!!!!!

[Anonym bruker]

I morgen skal jeg ta den første tabletten i prosessen. Så skal jeg inn på sykehuset mandag og ta resten. Medisinsk abort!

 

Hele uka har jeg og samboern vært enig i at dette er det beste for oss denne gangen. Eller. Jeg har trodd at vi var enige om det. Merket i går at det kom mer og mer frem at han egentlig ikke vil at jeg skal ta abort.

 

I kveld har han grått og innrømmet at han ikke vil dette likevel. Jeg er 11 uker + så det er ikke tid å tenke gjennom noe mer nå. Jeg har to barn fra før, han har ingen. Grunnen til at jeg ikke ønsker å beholde er mange. Jeg sliter med kroppen og er under utredning. En utredning som har tatt tid og som må legges på is en god stund dersom jeg er gravid/ammer m.m. Helsa er til tider skrall og jeg er redd jeg har en alvorlig sykdom.

 

Samboern min sliter med tvangstanker og tvangshandlinger. Dette har han gjort hele livet og jeg har ikke vært klar over det før ganske nylig. I perioder er han skikkelig ille plaget og jeg har brukt et halvt år på å overtale han til å søke hjelp. Tvangshandlingen blir spesielt synlig når det kommer til mine to barn fra før. Han elsker dem, det er det ikke tvil om. Men han blir sliten av dem og fort irritert dersom ting ikke blir som han har planlagt. Og med barn i huset blir ofte ikke slik man planlegger det. De dagene ungene er hos pappan sin er han helt utslitt.

 

Jeg tenker at han ikke er klar for 3 barn i huset og jeg er livredd for forskjellsbehandling og det som værre er. Hypotetisk...hva skjer den dagen barna vil bo her fast? Samboern min hadde aldri i livet klart det på nåværende tidspunkt. Han trenger å hente seg inn, sortere tvangstanker og slappe av de dagene de er hos far.

 

Jeg mener at det beste for oss er å ta abort og se fremover. Jeg hadde virkelig sett frem til at han skulle begynne i behandling for plagene sine og at jeg skulle bli ferdig med min utredning, slik at man fikk bekreftet/avkreftet det man frykter. Jeg vil gjerne ha et barn med min samboer som jeg faktisk elsker veldig høyt. Men ikke nå. Ikke denne gangen. Graviditeten var ikke planlagt.

 

I morgen må jeg ta pilla. Jeg har grått i hele dag og skjønt at det er jeg mot hele verden. Min søster og hans bror er informert om ståa og begge virker å være uforstående til valget mitt/vårt. DET ER MEG MOT ALLE.

Klarer jeg dette? Kommer forholdet vårt til å ryke nå? Klarer jeg å se meg selv i speilet og vite at jeg fjernet barnet vårt?

 

Kan med hånda på hjertet si at jeg ALDRI har hatt det så vanskelig i hele mitt liv...Og jeg har levd i 36 vintre!

 

Hva ville DU ha gjort??

 

 

[Anonym bruker]

Jeg mener at om det finnes den minste tvil, så skal du ikke gjennomføre det.Og det er ikke for å være stygg med deg. Jeg skjønner du står i en håpløs situasjon, for jeg har selv stått i noe lignende. Og jeg gjennomførte aborten. Jeg angrer den dag i dag. Og i dag, når jeg er planlagt gravid og går med stor mage, kjenner jeg at jeg av og til har dårlig samvittighet for den lille jeg ikke gav en sjanse.Vet det er mange meninger og erfaringer om dette, men som sagt så er dette min.

 

Vet det er lettere sagt enn gjort, men han bør finne seg en måte å få hjelp på. Ikke gi deg. Dette barnet bør være en god motivasjon for han til å gjøre noe med livet sitt. Og skulle det mot alle odds ikke gå, så er du forhåpentligvis oppegående nok til å greie dette aleine. Ikke svartmal alt, vær så snill.. folk har kommet seg gjennom mørkere ting enn dette. Det er jeg et levende eksempel på.

 

Du kommer til å elske dette barnet like høyt som de to du har fra før, og jeg blir så trist når jeg ser hvor lite tro du har på at ting skal gå bra. Du har folk rundt deg og, har du ikke det?Ikke nøl med å snakk med noen eller skaff hjelp til deg selv i form for terapi eller lignende om ting skulle bli vanskelig.

 

Jeg synes veldig synd på mannen din som så gjerne vil ha dette barnet, men jeg skjøner og din frustrasjon pga hvordan ting står til med han. Men til syvende sist så er det din kropp og ditt valg.Så er du sikker, og det føles rett for deg, så gjennomfører du det. Er bare så redd du tar det valget på feil premisser. Den lile er en del av dere begge og er muligens en sjanse dere aldri får igjen.

 

Og jeg er ingen abortmotstander i den forstand om noen skulle tro det. Jeg angrer bare selv på det valget jeg tok for ti år siden og ønsker ingen den samvitigheten som av og til innhenter meg.

 

Håper du får til å sove i natt og at du greier dette uansett hva du bestemmer deg for. Jeg skal tenke på deg og sjekke innom i morgen om du vil prate med noen.

 

God klem fra lille meg som fikk så utrolig vondt av deg når jeg leste dette..

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det høres ut som du er i en veldig vanskelig situasjon, og jeg føler med deg! Egentlig har jeg ikke så mange råd mht valget du skal ta. Jeg kjenner jo ikke hele situasjonen din, og har ikke selv opplevd noe lignende. Det høres riktig ut for meg som den forrige anonyme her sier, at pass på om det er den aldri så minste tvil i deg.

 

Dine egne helseproblemer er viktige, men jeg lurer på om du ville ha vurdert abort om samboeren din var fri for problemer? Hvis din egen helse var det eneste spørsmålet oppi dette, ville du ha fortsatt svangerskapet da?

I så fall vil det jo si at det er samboerens helse som veier tyngst i dette, og det har jeg stor forståelse for. Det å slite med den psykiske helsen kan være utrolig hardt, og i en familiesituasjon gjør det alt mye mer komplisert.

Det jeg i den forbindelse ville si var at det så absolutt finnes håp for de som lider av tvangslidelser. Dokument 2 viste en reportasje fra en behandling i Trondheim som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er ingen quick fix på noe her i verden, men de metodene som brukes i den typen behandling ser ut til å være sjumilssteg i riktig retning. Jeg vil påpeke dette, da jeg håper dere ikke ender opp hos helsepersonell som ikke er oppdatert mht behandlingen av disse plagene. Jeg studerer psykologi, og vi blir stadig forkynt at vi må følge med i utviklingen. Det er nok dessverre slik at mange i helsevesenet svikter på dette området, og da kan man ende opp med mange år med uriktig behandling. Samboeren din kan bli bedre bare motivasjonen er der, og hvis du velger å fortsette svangerskapet har han jo en stor motivasjonsfaktor der.

Uansett hva du velger å gjøre nå ville jeg ihvertfall tipse dere om denne behandlingen, for hans skyld, for deres forholds skyld, og for barna som er involvert.

Det går an å bli velfungerende igjen!

 

Lykke til, uansett hva du velger!

 

Stor klem fra meg

 

(Jeg kopierer inn litt info her om behandlingen jeg snakket om. Norsk OCD-forening Ananke, har også mye bra info. www.ananke.no)

 

"Ved St. Olavs hospital avd. Østmarka tilbys behandling poliklinisk og

ved 3- ukers behandling i sengepost på Spesialpost 4, som vist i

Dokument 2 onsdag 4.november. Behandling i sengepost er et nasjonalt

tilbud etter "Fritt sykehusvalg".

 

Søknaden må komme etter henvisning fra lege eller psykolog.

 

Henvisning sendes til:

 

St. Olavs sykehus

avd Østmarka

Spesialpost 4

pb 3008 Lade

7471 Trondheim "

[Anonym bruker]

Takk for svar til dere begge to over. Natta har vært lang, men jeg sovnet til slutt. Våknet til en fantastisk SMS fra en venninne som jeg har delt dette med. Jeg kommer til å lese den meldningen hver dag resten av livet mitt.

 

Jeg kommer også til å ta den tabletten senere i dag. Jeg har veid for og i mot og kjenner ikke at jeg er sterk nok til å gjennomføre dette.

 

Ser for meg at i løpet av noen måneder så vil man se konturene av om behandlingen hos psykologen hjelper. I tillegg har jeg forhåpentligvis fått gjort meg ferdig i utredningen av mine fysiske plager (som forresten har vært roligere nå så langt i svangerskapet!) Men de fysiske plagene er her og jeg er redd og nervøs for hva det kan være. Legene har vært innom flere ting, det mest alvorlige er MS. En sykdom som kan være særdeles tøff, men som selvsagt går an å leve med.

 

Men om noen måneder så mener jeg at jeg vil se om behandlingen hjelper på min samboer. Jeg vet at det er stor sannsynlighet for at det vil gå bedre med han, men han har tross alt levd med disse tingene hele livet sitt. Det skal litt til å bli bukt med det da. Jeg støtter han og elsker han og vil være sammen med han. Jeg vil også gjerne ha et barn med han. Men en behandling han skal igjennom vil kreve at jeg er 100 % tilstede for han og at jeg har den energien og pågangsmotet han trenger. For det vil være tøft for han. Det vet jeg. I tillegg til tvangstankene så er det ting fra barndom med familien som også har vært tøft som han må gå igjennom i en behandling.

 

Til deg over som skrev at det virker som at hensynet til hans helse veier tyngst. Ja, joda, tja. Det er egentlig hensynet til mine to barn som veier tyngst. I perioder hvor han er spesielt ille er jeg på jobb 24/7 for å beskytte dem mot han. Jeg vil ikke at de skal se eller oppleve han. Han har en tendens til å blir dårligere i psyken av dem. Selv om han elsker dem høyt. Jeg tar meg selv i å lyve både for han og dem når jeg er på hugget for å beskytte dem. Sånn vil jeg ikke ha det. Begge barna er særdeles flotte barn som er flinke på skolen, flinke i idrett, snille med vennene sine og snille med ste-pappan sin. De har tatt han i mot med et sinn som er fantastisk å være vitne til. Men som sagt, jeg begynner å bli sliten av å passe på at de ikke merker hvor syk han egentlig er. Og hensynet til dem veier såpass tungt at dersom jeg ikke merker bedring så vet jeg ikke om jeg orker, vil eller kan fortsette forholdet. Et svangerskap og en baby vil gjøre tingene ufattelig mye mer tyngre. Og hva hvis jeg også har fått en kronisk sykdom oppi alt?

 

Jeg sitter og skriver dette og ser på tabletten jeg skal ta om noen timer. Det kommer til å være det værste jeg noen gang har gjort. Fysisk smerte, psykisk smerte, anger m.m. Samboeren min elsker meg og jeg vet at han kommer til å ha det helt, helt for jævli. Han sa at det er ikke sikkert han klarer å være hjemme i dag. Det er greit. Jeg forventer ikke så mye av han nå. Han har som sagt dårlig psykisk helse og en sånn situasjon som dette er selvsagt ikke plassen hvor han får vist meg den mannen han egenltig er.

 

Takk for at dere tok dere tid å lese dette. Skriv gjerne kommentarer. Tårene begynner å ta slutt snart, så jeg klarer å lese!!

 

[Anonym bruker]

Leste dette et sted og synes det passer veldig godt her: Av og til er det å ta abort vitne om god omsorgsevne! Og i ditt tilfelle synes jeg det er det både ovenfor deg selv, dine barn og din samboer. Vanskelig valg, jeg skal også bestemme meg snart om jeg skal beholde eller ikke. Lykke til videre og du har min største medfølelse.