Fødselsdepresjon.....

[spireliten]

Nå lures det på om jeg kan ha en fødselsdepresjon. De tre første månedene etter fødsel gikk sånn noen lunde greit, eller det vil si at de var vanskelige på en annen måte. Vanskelige i den forstand at det var ei omvelting med alt det nye ved det å skulle ha 2 barn. Gi begge nok oppmerksomhet og passe på at ikke storebror følte seg tilsidesatt, samtidig som at amming og nattevåk med den minste skulle gå seg til. De siste 5-6 ukene har dette endret seg til mer angst og depresjon. Isolerer meg fra omverdenen og gruer meg fælt til å bare skulle gå ut i tilfelle jeg måtte komme til å treffe på noen kjente som jeg må stoppe å prate med. Da må jeg jo late som om alt er som det skal være. "Lykkelige omstendigheter" nå som jeg er hjemme i permisjon med den lille og jeg tilsynelatende har "all verdens med tid".

 

Situasjonen er noe helt annet. Føler at jeg har en selvfølelse som fort synker til det laveste, med små stunder innimellom hvor jeg føler meg mer oppegående igjen. Voldsomme humørsvingninger. Kjenner mye igjen fra da jeg slet med angst og depresjoner fra tenårene. Da jeg følte meg primitiv og avhengig av andre. Er nå redd for å være mye alene og blir på en måte hemmet når jeg er alene. Sitter mye og venter på at samboer og størstegutten skal komme hjem fra jobb og barnehage. Har jevnlige samtaler med jordmor som jeg gikk på kontroll til under svangerskapet. Hun er veldig tålmodig og har brukt mye tid på meg.

 

Er det andre som har det som meg, og er det slik at man kan føle at en depresjon i en veldig følsom situasjon i livet, kan vekke gamle reaksjonsmønster? Vil det noen gang bli som før??? Er blitt henvist til psykolog nå. Lurer på hvor lang tid en evt behandling vil ta.....

[Gjest]

høres utifra sånn som du skriver og slik jeg leser det at du har en form for fødseldepresjon som i bunn og grunn handler om opplevelser fra du var ung. Du beskriver følelsen av ensomhet og venter bare på din eldre sønn og mann skal komme hjem.

Er du ofte redd for å være alene med barnet fordi du distanserer deg fra ham/hun underbevvist ( altså, uten mening. )

Trenger du noen rundt til å bekrefte din virkelighet? ( Har du noen ganger følelsen av nummenhet ? eller å være innpakket i bomull, da dette er noe mange mødre med fødselsdepresjon beskriver.

Har du ofte dårlig samvittighet over barnet, føler at du ikke strekker til.

 

Kvinne med moderat fødselsdepresjon vil kunne gi barnet alt omsorg bortsett fra den viktigste, nærhet.

Det er særs viktig om du føler deg dysfunksjonell i forhold til hverdagen at dette taes opp hos psykolog. Flott du allerede er henvist!

Det er opp til psykologen å avgjøre om depresjonen din er "tung" nok til å medisineres ved siden av terapi. Derfor er det viktig å være helt ærlig når psykologen spørs deg spørsmål ang dine følelser i forhold og i samhold med det nye barnet. Samt familiesituasjon.

Nybakte mødre vil jo ikke fremstå som en heks uten følelser som neglesjerer barnet, og det er ikke uvanlig at samvittigheten stopper dem fra å være ærlig.

 

Jeg vil råde deg til å lese en bok som kalles, Psykiske reaksjoner hos mor under svangerskap, fødsel og barsel. tror forfatteren heter LIsbeth, husker desverre ikke etternavnet.

Kjempe fin informasjon fra en psykiatrer som selv opplevde fødselsdepresjon.

 

Og til slutt, ting vil bli som før.. Du trenger bare hjelp på veien dit! Lykke til

[AmExx]

Hei, jeg er nok i samme situajson som deg, nr to kom, og 7 mnd etter fødselen fikk jeg nok, jeg er også henvist til psykolog, skal dit på mandag..

Har startet et blogg om dette, fordi folk har anbefalt meg at det kan være en god hjelp for å få utløp for følelser, tanker og frustrasjon...

 

http://denperfektemor.blogspot.com/

 

Føler i allefall selv det er til stor hjelp å vite at også andre sliter, da føler man seg ikke helt håpløs:)

 

 

 

 

[spireliten]

Kan nok kjenne meg igjen i noe av det du skriver, men ikke alt. Har ikke problemer i forhold til babyen. Men det meste av det andre. har du opplevd lignende selv? Andre?

[Thale'min_Og_Meg]

Hei du

 

Jeg har slitt mye med angst og depresjoner tidligere selv..

Sa fra om dette på helsestasjonen under graviditeten, og har virkelig blitt fulgt opp.. Bor i skedsmo.

Her har de en kjempe flott psykolog jeg har gått jevnlig til etter fødsel (snart 10 mnd) som jobber til eller for helsestasjonen, så er på helsestasjonen. Jeg er alene mamma, så har ikke vært lett for meg å få barnevakt og det har aldri vært noe problem å ha med datteren min dit. Hun psykologen har hjulpet meg kjempe masse og har vært en veldig fin trygghet å ha.

Behandlingen varer nok til du er klar og føler deg bedre

Har gått kjempe fint med meg, har det veldig bra nå, har drevet med litt kognitiv terapi (ingen medisinering eller noe ) og dette har funket veldig bra for meg!

Det er jo ikke uvanlig, og jeg var iallefall veldig følsom (og jeg har jo bare en og sår den første tiden,. Var utrolig mye nytt og mye som skjedde i de første mnd..

 

Bare hold ut du Så skal du se det går kjempe bra med deg og dere

Ting vil bli som før, og vil gradvis bli lettere og lysere! Du har jo overlevd dette engang før

Håper jeg kunne svare deg på noe, og at det hjalp litt

Bare å skrive til meg om det er noe du vil prate om eller lurer på om det kan hjelpe!

Huff dette ble langt..

 

Stor klem fra meg!!

[Gjest Kira06]

Hei,

Har forsøkt å legge inn en kommentar på bloggen din, men fungerer ikke fordi jeg ikke har noen id.

Ville bare si lykke til fremover, og takk for en meget interessant blogg. Du er sterk!!!

 

God klem fra meg

[spireliten]

Merker at dagene mine svinger litt mindre i perioder. Nå er jeg inne i ei fin uke. Men er veldig redd for at det skal bli vanskelig igjen. For det toppet seg helt før jeg fikk disse gode dagene. Vet ikke hva man skal kalle det, men er usikker på om det er depresjon eller ikke. På det verste er det helt forferdelig. Nå klamrer jeg meg til hver en god dag jeg kan få.