blir det noengang lettere ?

[lure]

Nå er det 15 dager siden lille Storm døde i magen min, bare 5 mnd gammel.

Pga lite fostervann skulle vi på riksen og sjekke det ut. Kjente spark og dulting på morgenen, men 5 timer etterpå var det slutt. Det lille hjertet hadde sluttet og slå på vei til Oslo. Kom som et stort sjokk på både oss og legen, for det var jo ikke det vi skulle sjekke ut.

 

Hverdagen er tung, man skal liksom fungere men samtidig er kroppen helt tom. Ser verden går videre som om ingenting har skjedd. Jeg kan sitte og stirre ut i luften i lange tider uten egentlig og vite hva jeg har tenkt på. Folk en møter skal alle ha noe og si, "jeg har/kjenner noen som mistet da og da" "prøv på nytt" osv. Kan dem ikke bare si at det var trist og ikke skravle så mye ? Å må folk som aldrig har tid til og stikke innom komme nå? Ja det er leit og høre om alle de andre, men akurat nå er det min lille gutt jeg sørger over.

 

Vil tommheten noen gang bli mindre? vil smerten dempes? vil jeg kunne tenke på Storm uten at tårene triller?

 

Savner deg så mye lille gutten min, men i hjertet mitt vil du altid være.

[Anonym bruker]

Dette lyder så kjent, så kjent. Alle "flokslene" om nytt barn, godt det skjedde så tidlig, dere er jo så unge bla. bla. bla har vi vel hørt alle som har mistet barn i forbindelse med svangerskap/fødsel. Å bli fortalt om andre som har mistet er nok et fattig forsøk på å trøste men det blir så feil.

 

Er enig med deg at de kan si at det er trist og bare være tilstede og lytte til hva man har å si eller holde rundt når man gråter. Personlig tror jeg at barn som dør som våre og som få har hatt et forhold til ties ihjel dessverre, men de bor i hjertet vårt for alltid. Det er ikke mye aktivitet på forumet her nå tror jeg, Mange (veldig mange dessverre) holder til inne på www.englesiden.com

Der vil du finne mange likesinnede. De aller aller fleste der inne har mistet i forb. med svangerskap/fødsel. Treff har vi hatt flere ganger og trøst vil du garantert finne selv om det selvfølgelig også er mange triste skjebner der.

 

Tomheten blir mindre etterhvert men kanskje faktisk større en stund fremover for deg ettersom det er så kort tid siden og det vil gå mer og mer opp for deg/dere at dette faktisk har skjedd. Smerten vil dempes og tårene bli skjeldnere men sorg tar tid og det må den få lov til. Storm bor for alltid i ditt hjerte som min lille gjør i mitt.

 

Klem til deg

[lure]

Takk for fint svar. Tror ikke det er mye aktivitet her nei, litt synd egentlig.

 

Ja jeg har meldt meg inn på englesiden men har ikke fått tillgang enda, tar vel noen dager.

[Anonym bruker]

Håper du får tilgang ganske snart. Men du har vel noen å snakke med også? Jordmor på sykehuset eller lege/jordmor du har gått til i svangerskapet? Jeg kjenner jo ikke til din situasjon men håper at du har noen rundt deg som du føler at du kan være ærlig og åpen med og som støtter deg/sørger med deg.

Klem

[lure]

Vi er veldig flinke til og prate oss imellom. Har også veldig gode venner, på hver vår side, som bare lytter og "er der".

Pratet mye med sykepleier/jordmor på sykehuset, hun var fantastisk oppe i alt dette.

 

Men tror du har rett i at alle glemmer våre små, fordi dem ikke har noe forhold til dem. Men vi gjør ikke det og da er det godt og prate med andre som har opplevd det samme.

 

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg lure??

[Sunshine med småtroll:)]

Kjenner meg sånn igjen. Vi mistet jenta vår da vi hadde kommet i uka 18. Fikk påvist alvorlige misdannelser ved ord.ul. så hun hadde ingen sjans. Fikk vite at hun hadde 1, maks 2 uker igjen. Manglet kranie, blodkar og de blodkarene som var der var nesten tett + masse væske i kroppen. Ble lagt inn mandagen etter (var på ul på fredagen før) for å føde. Det værste var at da vi kom på morgenen så måtte vi ta UL for de skulle ta blodprøve mm fra henne og da banket hjertet enda:( Hun var allikevel hjernedød. Fikk påvist senere at hun hadde Turner syndrom.

 

Det går over. Tenker fortsatt på det som skulle ha vært i mai, men også det som kommer. Har nettopp vært å kjøpt en liten hjertekrans som vi skal legge på minnelunda + at minneboka hennes er til innsyn på hylla i stua vår. Vi vil alltid ha ei lita jente for lite, men det går bra. Det var ikke noe vi kunne ha gjort uansett. Kan vel også legge til at vi fikk først vite at det var en gutt så minneboka og alt er blått, men etter kromosomprøvene så viste det seg at det var ei jente. Dette var pga av hevelsene så det så rett og slett ut som en liten tissetass.

Nå er vi på gang igjen og nå blir det en liten lillebror i november:) Ble gravid 1.5 mnd etter. Fikk et lite sjokk da jeg ikke trodde det kom til å gå så fort,men det er visnok veldig lett å bli gravid etter noe sånt pga hormonene og at det er mer åpent nedentil.

 

Lykke til videre og du skal vite at det blir bedre. Bare vær tålmodig. Det gikk ikke over før flere uker til meg. Gikk veldig mye opp og ned i begynnelsen.

 

 

[Sunshine med småtroll:)]

Kan vel også si at grunnen til at folk nevner at det har skjedd med flere er kanskje slik at du skal vite at du er ikke alene? Husker jeg fikk mange slike historier fra folk jeg ikke visste hadde opplevd slik og for meg var det godt å vite at det visste hvordan jeg hadde det.hvis du skjønner;)

 

Uansett vil det bli lettere med tiden. La det ta den tiden du trenger og kos deg så godt du kan og ta vare på deg og dine.

 

Klem

[VinterSol+2]

jeg ser at dette er gammelt, men kanskje titter du innom her innimellom likevel?

 

selv har jeg holdt meg borte fra englesiden osv. jeg meldte meg inn. men det ble for mange andre sorghistorier. det hjalp ikke på min egen sorg, men bare forsterket bitterheten.

for noen hjelper det, for andre ikke.

 

det blir lettere å puste. det blir lettere å bære. men sorgen vil være der bestandig, tror jeg. det er da også barna våre verdt!?

Men sorgen er ikke like altoppslukende etterhvert.

 

Jeg blir like fortvilet hver gang over hvordan folk forventer at alt bare skal gå tilbake til normalen etter en uke eller to. eller hvordan folk tror det trøster om de sier at "jaja, godt han ikke ble eldre, da" eller "jammen godt du ikke var enda lengre på vei" eller "oi, så flott at dere fikk gutt/jente denne gangen også, da, da blir jo sorgen litt mindre" eller andre "hjelpsomme" ting.

 

_men egentlig, så tenker jeg at det er godt at de er så uvitende. det betyr jo at de slipper å bære en slik sorg selv.

at de ikke skjønner noe.

 

men det er bittert også. og ensomt.

 

tillat deg å gråte når du må gråte. om det er i dag, om en måned eller om femten år. og ikke unnskyld følelsene dine.

 

håper du har lysere dager nå, og bærer med deg sparkene til lille Storm i hjertet.

[lure]

Titter innom i ny og ne, er ikke store aktiviteten her inne.

 

Jeg har hatt stor "nytte" av englesiden, har hjolpet meg mye.

Dagene går og sorgen er ikke så altoppslukende lenger. Lenger mellom tårene men savnet er der, hver dag. Å det vil det altid være.

 

[Trultemora er presseklar!!]

Stopper innom for å gi en stor klem til dere alle sammen!!

 

Jeg mista også min kjære skatt i magen 20 uker på vei, så sorgen etter Alexander vil aldri forsinne men den inntar en annen form... I begynnelsen så var det bare grusomt og sorg, men etterhvert så forandra sorgen seg til å heller bli sånn at jeg smila da jeg tenkte på han...

 

Var litt spesielt ettersom han ble diagnostisert med Turners syndrom et syndrom kun jenter kan få....

 

Håper det går bedre med dere alle sammen! Det gjør det ihvertfall med meg