Hva sier dere til omgivelsene?

[vilja80]

Jeg har bare fortalt om situasjonen vår til én venninne. Synes det er vanskelig å snakke om dette, samtidig så tenker jeg at det kanskje hadde vært greit om flere av våre nærmeste hadde visst om det. Ikke minst for å slippe spørsmål om ikke vi snart skal få barn etc. For en stund siden var vi på kafé med en kamerat, da han pekte på en 1-2-åring og spurte meg om jeg ikke kunne tenke meg en sånn en. Det var utrolig vondt, og jeg hadde egentlig bare lyst til å gå. Samtidig kan jeg jo ikke klandre ham siden han ikke kjenner til vår situasjon.

 

Hva har dere gjort? Har dere fortalt det til venner/familie, eller er det for privat?

[Luddes mamma]

Hei Vilja

Jeg har valgt å være ganske åpen. Om folk spør om såpass personlig ting skal de få et personlig svar. Jeg har jo "ludde" på 4 - snart 5 år, og får stadig spørsmål om vi ikke har tenkt på søsken... Det kommer naturligvis også på dagsformen på hva jeg gir til svar, men visse ganger har jeg vært brutalt ærlig. Litt fordi jeg syns folk bør ha forståelse for at det er ikke "bare" å få et barn for mange av oss (om det er pga fertilitetsproblem eller habituell abort som vi har).

Da jeg mistet i uke 9 og i uke 14 fikk jeg "er du gravid" kommentarer rett etter (pga litt mage), og da svarte jeg surt et par ganger "at jeg var det for en uke siden". De har ikke spurt igjen...

 

Gjør det som føles best for deg, men om du vil fortelle, syns jeg du skal gjøre det!

 

Lykke til!

[Håpet ble virkelighet!]

Hei Vilja!

 

For meg har det vært mest naturlig og fungert å være åpen om hva vi har vært gjennom - 4 stykk MA de siste 2 årene. Jobber i barnehage hvor det er vanskelig å skjule kvalme og et hode i spinn når man lever i spenningen. Har også vært åpen og fortalt det meste til nærmeste familie og venner. Har fungert som terapi i en vanskelig og tøff tid og jeg har bare fått positiv respons og omtanke tilbake (det jeg vet om hvertfall...) Har ikke fått noen kommentarer eller spørsmål om jeg er gravid jeg da gudskjelov - folk er bare merkelig noen ganger!

 

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

 

Klem

[Kvitveis]

1. gong eg var gravid ropte me det høgt ut over alle haugar. Vart litt stillare for kvar gong det gjekk gale...

 

Siste gongen eg var gravid (mai), fortalde eg det kun til mamma og to nære venninder ( i tillegg til forumet her inne, då ). Sa det til så få fordi me nesten venta at det skulle gå gale, og fordi eg og kjærasten min ikkje vil ha fokus på abort-temaet saman med svigerfamilien og sånn. Famliliane våre veit jo at me slit med å halda på graviditetane, og me veit at dei støttar oss, og heldigvis snakkar dei sjelden om det.

 

Fleire spør diskret koss det går og sånn ein gang imellom, og då syns eg det er godt å få snakka litt med den som spør, letta på trykket, eller bare sei at eg ikkje orkar å snakka om det.

 

Når folk utenfor familien veit at eg har vore gravid (lukkeleg facebookstatus i fjor ein gong...) men ser meg uten mage og baby skjønnar dei vel at det har gått gale, men om eg hadde fått spørsmål om ikkje me skulle få ungar snart trur eg eg hadde svart kort at "me får sjå om me blir så heldige ein gong" eller noko.... Dette blei eit langt svar!

 

Huff, den opplevelsen du skriv om stikk meg i hjarta, sånt er så vondt! Han rører ved det svakaste punktet og den djupaste lengselen i ein person uten å vera klar over det ein gong. au...

 

Det er eit vanskeleg område å snakka om, er så personleg, smertefullt og muligens litt tabu.

[Krysser fingrene:)]

Hei,

 

Vi har valgt å være åpne om det, noe har vært frivelig og annet har vært mer eller mindre frivillig tvang..

I begynnelsen var det godt å snakke om hva som skjedde og planene fremover. I forhold til oppfølging, utredninger, prøverør osv.

Men så kommer det til et punkt, hvor dette for vår del, bare har blitt tyngre og tyngre.

Jeg har egentlig ikke noe mere å svare folk, annet enn ikke spør og kom med "gode råd" om du ikke selv har vært i situasjonen eller kan komme med noen råd som man vet kan virke.

Ikke sleng ut kommentarer som: nyt tiden dere har uten barn, dere vet ikke hvor slitsomt det blir...

Vi gruer oss til sommerferien, fordi det blir for mange dager fri med barna. det blir slitsomt....

Ja, vi vet at livet blir annerledes, men vi hadde ikke prøvd i over 5 år, om vi ikke virkelig ønsket oss dette barnet:)

 

 

Beklager langt innlegg, men mitt råd er å ikke snakke om dette med alle om man ikke er klar for masse intime spørsmål og tips til enhver tid.

 

Masse lykke til:)

[Kvitveis]

Godt poeng, Krysser fingrene. Når ein vel å vera open så inviterar ein på ein måte folk "inn i saken"... Og jo lenger tid det tar å få til eit sunt svangerskap, jo tyngre kan det bli å snakka om, tenka på osb. Det er iallefall mi erfaring, og ein av grunnane til at eg og min kjære no er ganske så tause...

[vilja80]

Takk for alle innspill! Ja, det er vel både fordeler og ulemper med å være åpen. I fjor, da jeg mistet i uke 12-13, var det en del som visste det, men etter det har jeg vært stille om graviditetene. Jeg har nå valgt å være åpen overfor noen få som jeg vet ikke forteller det videre eller kommer med "gode råd". Det føltes egentlig litt godt, men vil ikke snakke om dette til alle og enhver.

 

At folk kan være så tankeløse av og til, og komme med kommentarer om å "nyte tiden uten barn" ! Det er jo enkelt for dem å si. Tenker også at jeg har lyst til å svare ganske ærlig, som luddes mamma, neste gang jeg får spørsmål. Blir lei at at enkelte tror det bare er å bestille en baby for alle og enhver.

 

God sommer og lykke til til dere alle!