Anonym bruker Skrevet 16. juni 2010 #1 Skrevet 16. juni 2010 Hva er grunnen til at noen er overvektige og andre ikke? Kosthold?Matmengde?Aktivitetsnivå?Disp.genetikk?Psykiske problemer?Manglende viljestyrke?Lav forbrenning?Hormoner? Er veldig nysgjerrig...men vanskelig og frekt å spørre noen fjes til fjes som veier over 100+kg om hvorfor de er så store?Vl jo nødig fornærme eller såre noen. Men er det mest "selvforskyldt" eller ikke?Folk generellt kan være ganske frekke, og se ned på overvektige har jeg latt merke til. Leste til og med en undersøkelse som viste at mange overvektige ble mobbet på skolen som barn og ungdom og at det fortsatte inn i arbeidslivet og ble diskriminert holdt utenfor på lik linje med utlendinger(trakk sammenligninger mellom disse gruppene)Trist. Har alltid da lurt på hvorfor noen "velger" å være tjukke. Eller er det ikke et "valg"? Hvorfor er du stor da?
Anonym bruker Skrevet 16. juni 2010 #2 Skrevet 16. juni 2010 Jeg ha ikke valgt å bli så stor. Jeg var så uheldig å bli syk som 16 åring. Måtte begynne på medesiner. Ble feilmedesinert og la på meg 20-30 kg på veldig kort tid. Det har ødelagt veldig mye for meg. Har klart å gått ned litt, men det tar veldig lang tid. Jeg tror ikke noen har "valgt" å være stor. Noen er større en andre og har lettere for å legge på seg. Vi er jo alle veldig forskjellig. Å være stor kan også ha med at noen har en spiseforstyrelse. Trøste spising er jo et stort problem blandt mange. Veldig mange sier at det er selvforskyldt å være stor, men det er ikke alltid det er sånn. For mange kan det ligge en sykdom bak eller gener. Så veldig dumt at mange ser ned på oss og beskylder oss for å velge det selv.
Anonym bruker Skrevet 16. juni 2010 #3 Skrevet 16. juni 2010 Dette har jeg tenkt på jeg også. Hvorfor jeg er så tjukk og hvorfor jeg ikke kan slanke meg. Jeg begynte å gå opp i vekt da jeg fikk meg kjæreste/ samboer som 19- åring. Vi hadde mye kos, lagde mye goood mat og drakk og festet mye. Livets glade dager, kan du si. Jeg så jo at jeg gikk opp i vekt og ble større, men samtidig var det noe jeg ikke tillot meg å legge merke til også- mye mer behagelig å trykke innpå megder med snop og snacks og feit mat og så overse hva som skjedde med kroppen. Da jeg endelig så nøye på meg selv -mange år etter dette- måtte jeg bare innse at jeg var blitt overvektig og stygg. Og som stygg og overvektig var jeg lite verd i egne øyne. Enda mindre enn som normalvektig, og selv da hadde jeg problemer med selvfølelse og selvrespekt. Så da eskalerte vekten raskt. Jeg gav meg selv opp, på en måte. Jeg fant aldri noen grunn til å slanke meg. Jeg var aldri verd innsatsen. Stygge, tjukke meg kunne bare ha det så godt. En slags straff for å være et så latterlig menneske. Jeg gjorde noen halvhjertede forsøk, men motivasjonen var aldri der. Hvorfor i all verden skulle jeg fortjene å være slank? Som gravid fant jeg endelig inspirasjon til å legge om kostholdet og starte et mye sunnere liv. Jeg kuttet ut alt av snop, saltsnacks og kaker. Jeg spiste mindre posjoner og begynte å gå litt turer nå og da. Og jeg gikk ned i vekt. Mye. Og hvorfor klarte jeg det? Jo, fordi dette ikke var for min egen del, men for babyens. For hans skyld klarte jeg det. Jeg ville jo bare hans beste. Etter svangerskapet var jeg slankere enn på lenge og i fin form. Men nå som jeg ikke lenger hadde noen grunn til å passe på var veien til mye og usunn mat kort. Jeg kan si "nei" til meg selv samtidig som jeg stikker hånden ned i potetgullposen. Jeg kan si at dette er ikke lurt og ta en neve til. Ignorere at jeg slipper sjokolade ned i handlekurven. Jeg går nærmest bevisst inn for å lure meg selv. Og nå som før -jeg er ikke verd den ekstra innsatsen. Jeg kan bare forfalle, det er tross alt ikke så nøye med MEG.
Anonym bruker Skrevet 16. juni 2010 #4 Skrevet 16. juni 2010 For et sårbart og ærlig svar!Synes du var kjempeflink som la om livsstilen for barnet ditt. Du er også verdt det. Håper du klarer å føle det etterhvert... klemmer
Anonym bruker Skrevet 17. juni 2010 #5 Skrevet 17. juni 2010 Hei! Leste gjennom det du har skrevet og hadde lyst til å dele et par tanker jeg har gjort meg selv. Jeg er også ganske overvektig og går gravid nå. Skulle ønske jeg hadde gått ned noen kilo før jeg startet svangerskapet, men siden dette ikke var planlagt ble det som det ble. Det er mye fokus på mat og matvaner når man går gravid. Og heldigvis virker dette som en ekstra motivator til å spise sunt. Dessuten må man jo til legen og veie seg til stadighet og jeg har ikke lyst til å møte opp der og ha gått opp veldig mye! Så var det dette med tiden etterpå, da.. Jeg har tenkt en del på hvordan livet blir etter at babyen kommer.. Du skriver at det ikke er så farlig med deg. Jeg har tenkt litt annerledes.. Det er jo ikke bare meg lenger. Jeg kommer til å ha et lite barn som kommer til å være avhengig av meg i mange år framover. Da er det jo om å gjøre å være frisk og sprek nok til å følge opp. Jeg håper virkelig at dette skal være motivasjon nok for å få meg til å ta skjeen i en annen hånd og gjennomføre planene om å gå ned de kiloene som trengs. Ikke godt å si om motivasjonen holder, selvfølgelig.. Alle som har slitt med overvekt, vet at motivasjonen kommer og går. Jeg kan bare håpe!
maysa 1979 ter 3 okt Skrevet 17. juni 2010 #6 Skrevet 17. juni 2010 hmm hva skal man si valg eller ikke valg....noen har jo dette genetisk sett og er kraftige allerede som små....andre har hormonelle sykdommer osv. jeg selv har vel valgt og ville kose meg med alt godt istede for og ta vare på meg selv, ikke fordi jeg ikke var verdt noe, men alt skulle være kos og har sett at uansett hva slags liv jeg har hatt( alkolosert far og mye mobbing) så er det mine valg som har gjort det slik at jeg veide 124 kg når jeg ble gravid denne gangen og har nå innset at på en måte så vil jeg ikke veie så mye.. jeg syns faktisk ikke at jeg er stygg og feit som mann sier det ...men ja er kjedelig og gå og handle da det er lite klær til store mennesker her til lands til en ålraight pris. men jeg vil ned i vekt pga av det helsemessige og fordi jeg har lyst til og orke og henge med barna mine leke og ha det gøy ikke bare bli en daffingsom sitter i sofaen. så har jobbet med dette en tid. er nå gravid med nr 4 og gleder meg veldig til og kunne holde den deilig ungen og jeg skal fikse det med formen osv etter fødsel.
Anonym bruker Skrevet 18. juni 2010 #7 Skrevet 18. juni 2010 Jeg tenker at det viktigste er jo at man trives i livet sitt, så lenge det ikke går direkte utover hverdagen. Hvorfor må alle være lik? Hvorfor ikke gå gjennom et liv der man koser seg i stedet for å streve?? Livet er for kort til å ikke nyte det, eller tenke for mye negativt... Mitt største ønske er at alle skal ha det bra med seg selv! En annen ting er jo selvfølgelig at om folk ikke trives i livet sitt pga seg selv, syns jeg de skal gjøre det de kan for å nettopp trives! Lev livet som du ønsker :-) For min del veier jeg nok 92 kg som et resultat av altfor mye god mat etter at jeg ble sammen med min nåværende samboer for 5 år siden, altfor lite aktivitet og en familie som har raskt for å legge på seg (men ingen andre overvektige, kun jeg). Jeg har det godt i livet mitt, har det jeg trenger. Jeg er lykkelig både innen kjærlighet og familie, gode elskverdie venner, flott bolig, grei økonomi, en perfekt studiegjeng og en bi-jobb jeg trives i. Mamma til det flotteste barnet i verden er jeg også! Jeg er fornøyd og jeg trives Ingen hindringer eller plager i hverdagen, bruker str 40-42/L og får enda positiv oppmerksomhet for mitt utseende. Men helst skulle jeg jo gått ned i vekt.. Pga slike senskader som diabetes, hjerte/kar-sykdommer etc! Men kjenner ingenting til det enda og er under 30 år.... Så kansje når helsa begynner å slite :-P Moral: så lenge du trives med deg selv i ditt liv uten at det hindrer hverdagen, så vær akkurat slik du vil uten å tenke noe over hvorfor, hva, hvem osv :-D Ha det fint folkens!!!
Anonym bruker Skrevet 19. juni 2010 #8 Skrevet 19. juni 2010 Selv har jeg lagt på meg i relativt korte perioder i livet, når jeg har vært skadet og over lengere periode være mye i ro. Spiser relativt sunt, spiser snop kanskje 2 ganger pr mnd. Problemet mitt er at jeg tar ikke av, samme f.. hvor lite jeg spiser (ja har veit og målt, og talt kcal!). For å ta av må trene minst 5 ganger i uka... Men de siste ukene har vi kuttet ut mye av karbohydratene i huset (poden tåler dårlig fiber, og da blir resten bare usunt). Og så langt har jeg gått ned 2kg uten å "løfte en finger for det! :-)
Anonym bruker Skrevet 20. juni 2010 #9 Skrevet 20. juni 2010 Det er vel sjelden at det er bare en faktor som gjør at man blir overvektig. Jeg har alltid vært lubben mens jeg var liten, selv om jeg fram til jeg var ferdig med barneskolen var en av de høyeste jentene i klassen. Jeg fikk mensen tidlig og ble dermed ikke så høy at det gjorde noe. Jeg har slitt med dårlig selvtillitt fordi jeg var litt overvektig og fordi jeg var blitt stemplet som lærersmisker og skolelys av mine gjevnaldrende. Da jeg var 18(trolig) utviklet jeg hypoterose, dvs. lavt stoffskifte, noe som jeg at jeg gikk opp ytteligere.Det verste med dette var at jeg gikk uten diagnose helt til etter jeg hadde fått nummer to som 27. Nå har jeg heldigvis fått dette under kontroll og hadde begynt å gå ned før jeg ble gravid med nummer tre. Det som irriterer meg med det å være overvektig, er de holdningene jeg har blitt møtt med på helsestasjonen når jeg har vært på kontroller der med ungene. Hver gang jeg har vært der, har jeg fått kritiske spørsmål om ernæringen til barna, og ved et tilfelle snudde helsesøster det jeg sa slik at det hørtes ut som minstemann bare satt og stappet i seg mat hele dagen. Jeg som mer eller mindre har slitt med vekta hele livet jobber vel desto hardere for at mine barn ha et sunt forhold til mat!! Men; Jenter fortsett å jobbe!!! vi har alle rett til et sunt liv og det er alltid en eller annen måte å bli kvitt de kiloene på!
Anonym bruker Skrevet 21. juni 2010 #10 Skrevet 21. juni 2010 Har absolutt ikke valgt å bli overvektig jeg altså! Her er det mye hormoner som er "skyld" i at jeg har lagt på meg så mye, samt et lavt stoffskifte. Var normalvektig og slet med barnløshet. I forbindelse med IVF har jeg lagt på meg ca 20 kilo før jeg endelig ble gravid. Disse kiloene var umulig å få av og diverse blodprøver viste at jeg hadde fått lavt stoffskifte. Klarte å gå ned ca 9 kilo før vi startet nye runder med IVF. La bare på meg 4 kilo denne gangen av alle hormonene. Håper at vekta skal gå jevnt og trutt nedover når denne ungen er blitt født. Får følge med på stoffskiftet mitt og leve fornuftig så håper jeg det skal hjelpe.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå