nei!!!

[vilja80]

I dag begynte jeg å blø. Var litt over 8 uker, og så et bankende hjerte forrige uke...Dette er min tredje MA/SA, og jeg blir så utrolig lei meg! Har ingen barn fra før, og akkurat nå føles det som om jeg aldri skal få noen heller...Har time hos gynekologen på tirsdag, nå blir det vel utredning?

 

Føler at alle rundt meg har struttende mager, mens jeg bare mister gang på gang. Akkurat nå har jeg mest lyst til å gi opp hele prøvingen, orker ikke flere skuffelser...

 

Måtte bare få ut noen tanker, alt er litt kaos nå.

[Kvitveis]

Ånei, så leit! Vondt å lesa at det gjekk gale, veit altfor godt koss det kjennes.

 

Ja, no har du nok rett på å finna ut om det er noko spesielt som forårsakar abortane. Det kan etter mi erfaring vera både litt tøft med utredning, sidan temaet er så sårt, men òg fint at ein blir tatt på alvor og at noko blir gjort! Ein er iallefall ikkje passiv til problemet, og det kan kanskje trøysta litt?

 

Det kan vera dritvanskeleg å sjå alle magane og lukkesmila mens ein sjølv bare kjem nokre veker på veg før det går til helsiken. Ein kan liksom klara å dytta tankane bakerst, innerst, longt vekk - heilt til ein ser ei heldig dame (eller fleire? Flokkar av gravide er verst for meg, hehe) med kulerund mage og stort smil. Eg er sånn at eg ser størrelsen på magen, og så tenker eg; åja, du er kanskje 5 mnd på veg, då skulle jo eigentleg min mage vore lika stor som din no, om alt hadde gått bra...

 

F*** det kan vera so vondt det me opplever. Skjønnar godt at du får lyst til å gje opp. Eg kjenner på det eg òg, at det verste som skjer er at me må adoptera ein unge, og det kan jo sikkert vera ei flott oppleving! Men så tenker ein at "neste gong eg er gravid kan det jo kanskje gå bra, tenk om det går bra ein gong!"

 

Skål for håpet...

 

[vilja80]

Takk for svar, det er på en måte godt å vite at jeg ikke er alene om dette, selv om jeg ikke unner noen å oppleve dette.

 

Det går litt bedre i dag, nå håper jeg bare at jeg slipper utskrapning. I fjor satt jeg to timer på venterommet på sykehuset sammen med en haug av lykkelige gravide som skulle inn på ordinær ul. Jeg synes også det er fælt med flokker av gravide, ja... Jeg er også i den aldrene at jeg opplever at "alle" rundt meg får barn, det virker som de bare spretter ut, mens jeg mister igjen og igjen.

 

Gruer meg litt til utredning, samtidig som det også skal bli litt godt at det endelig gjøres noe. Håper nesten at de finner en årsak (hvis det kan behandles, da).

 

Samboeren er veldig innstilt på å prøve igjen, og som du sier, så kan det jo plutselig gå bra! Har lest at 1/3 av tilfellene med hab.ab. er "friske", altså at det er tilfeldig uflaks, så jeg har jo et håp om at neste gang skal gå bra!

[Kvitveis]

Ja, dette forumet er ein fin stad å snakka med andre i samme situasjon. -For abort er, slik eg opplever det, litt tabu eller eit så personleg tema at ein ikkje kan diskutera det åpent i samfunnet på ein måte?

 

Ja, får håpa dei finn ein årsak hos deg! Hos meg fann dei ikkje noko spesielt fyrste gongen, men no etter den 4. sa-en har dei oppdaga litt forskjellig nytt. Så det går sakte på fram!

 

Så kjekt at sambuaren din òg er innstilt på å prøva igjen. Det er min mann og, eg kjenner det er godt at me står saman om det, at eg ikkje hadde måtta overtala han i tillegg til å gå gjennom alt dette.

 

[vilja80]

Har du blitt utredet på nytt nå, eller? Var hos gynekologen i dag og tok en drøss med blodprøver. Han sa at i 95% av tilfellene finner man ingenting, men det føles litt godt at det skjer noe. Han sa også at det er positivt at vi ihvertfall blir gravide, og de fleste vil lykkes til slutt. Håper han har rett!

 

Ønsker deg lykke til! En dag er det forhåpentligvis vår tur!