abort hvis barnet viser seg å ikke være "friskt" ?

[Anonym bruker]

Jeg får automatisk tilbud om å sjekke dette, men jeg hadde aldri kommet til og tatt bort barnet mitt uansett, så jeg ser ikke vitsen med en sånn sjekk.

Ser flere her mener at det burde vært automatisk sjekk om dette (evt Down`s) i Norge. Men da spør jeg: har ikke alle barn rett til å vokse opp? Er det en selvfølge at vi skal føde "friske" barn? Det er jo ikke en gang en selvfølge å få barn, ikke alle kan det...

Jeg blir glad i barnet mitt uansett, med eller uten syndrom. Den utfordringen får jeg heller ta, det er jo mitt ansvar som har unnfanget barnet å føde det og oppdra det også.

[sog1]

på den sjekken undersøker de også for to andre syndromer - disse to er så alvorlige at barnet i beste fall vil leve noen få dager!

og er ikke dette noe man bør få lov til å velge selv da? jeg har selv jobbet på instutisjon for barn med blant annet downs syndrom og vet hvor utrolig tøft det kan være for foreldre/ familie og få et barn som ikke er friskt. Barn med downs syndrom fødes også ofte med en rekke tilleggsproblemer, blant annet alvorlige hjertefeil og autisme. selvfølgelig blir man glad i barnet sitt uansett, men har man valget tidlig i et svangerskap syns jeg man kan få lov til å være litt egoistisk i forhold til sitt videre liv og hva man tenker man selv kan mestre!

[Mammafugl]

Det er jo fint for deg at du har et så avklart forhold til dette som du har. Det er det mange som ikke har, herunder meg selv. Jeg er ikke sikker på hva jeg ville gjort hvis jeg fikk vite at jeg ventet et barn med Downs eller andre syndromer.

 

Dette er noe jeg tror det er vanskelig å vite hvordan man reagerer på før en eventuelt står oppi det.

 

Jeg kjenner imidlertid at jeg reagerer litt på innlegget ditt her; det har litt karakter av "moralpoliti" der du argumenterer for at ditt standpunkt i saken burde være almenngyldig. Selv om jeg kan være enig i mye av utgangspunktet ditt er jeg ikke enig i at det er så "enkelt" som du her legger opp til.

[sog1]

såpass ja... jeg gjorde vel egentlig ikke noe annet enn å si hva jeg mente og at man bør få lov til å velge dette selv.... jeg syns fort man blir litt "uglesett" for å føle og tenke at man kanskje ikke har lyst til å gjennomføre et svnagerskap der man vet noe er galt. mitt poeng er jo nettopp at det IKKE er enkelt, det er ikke bare å tenke at man blir glad i barnet sitt uansett og at det kun blir en ekstra utfordring...

[Mammafugl]

Beklager, må han skjedd en feil.

 

Jeg svarte til vedkommende som startet tråden. Helt enig med deg. Dette må man få lov til å velge helt selv uten at noen skal antyde.. ja, det som antydes av Anonym som startet tråden.

 

Jeg er bare litt lei av den "Hvis du ikke mener som meg er du en dårlig mor"-holdningen som skjuler seg bak innlegg tilsvarende dette som Anonym la inn her.

 

Så det var ikke til deg, sog1, snarere tvert imot:-)

[sog1]

hehe.... men da er vi enig da fint det ikke bare var meg som ble litt små-amper av dette første innlegget!

[Anonym bruker]

Hva? Sjekkes ikke dette automatisk på ordinær ultralydkontroll? Jeg trodde de målte diverse lårbein/ nesebein og så på nakkefold for å avgjøre om det muligens var downs eller andre syndromer, for så i slike tilfeller å sende den gravide til videre utredning hvis noe tydet på at noe var unormalt... har jeg tatt feil da?

 

Så når jordmor på UL kontrollen sa at alt ser fint ut, så betyr det ingenting annet enn at barnet er i live og har armer, bein og er uten hjertefeil? Nå ble jeg nesten litt skuffet.. ikke at jeg vet hva jeg ville gjort om jeg fikk vite at noe var galt, men jeg hadde etter UL slått meg til ro at det høyst sannsynlig ikke er noe galt med barnet mitt.. nå blir jeg gående å bekymre meg igjen! :/

[-Knerten-]

Føler vel her at du ikke er helt gjennomtenkt i dine argumenter. Det er enkelt nok å si at du ikke trenger en slik sjekk for du vil være glad i barnet ditt uansett. Men da er det ganske mange scenarier du ikke har sett for deg.

 

Jeg sitter i en slik situasjon som du snakker om. Er nå 16+ og har måttet ta et valg. På tidlig ul oppdaget de en tilstand som gjorde at de anbefalte en morkaketest. Vi snakket oss frem og tilbake om hva dette ville innebære og om hvordan vi skulle kunne forholde oss til å måtte ta et valg. Det vi kom fram til var at barnet måtte stå først. Og det er nå og kun nå, vi som foreldre kan ta et valg. Hvordan livskvalitet vil barnet ha? Kan vi klare å ta vare på det? Hvor lenge vil det leve?

Om vi skulle fått et barn med trisomi 13 eller 18, er sansynligheten stor for at barnet dør innen noen dager/uker. Vi kunne da velge å fullføre svangerskapet for vår egen del. Men hva om barnet er så "uheldig" å faktisk overleve lenger? Hvordan liv er det? Hvilke smerte vil barnet leve med? Skal man fullføre svangerskapet grunnet en missforstått foreldrefølelse?

 

Dette var de tanker vi gjorde oss før vi tok prøven. Svarene viste at det ikke var hverken trisomi 13, 18 eller 21. Men barnets situasjon har dramatisk forverret seg. Vi har fått beskjed om at det aldri vil klare å overleve den første timen etter fødsel. Med dette fikk vi tilbud om avbrudd. Vår tanke da var hvordan barnet har det i magen nå. Og legene kunne fortelle at det ser ut til å ha det helt fint der inntil videre. Fin hjerteaktivietet, fine bevegelser og veksten er helt fin. Barnet er ikke preget av stress.

Dette gjorde at vi har sagt at vi vil fortsette graviditeten inntil den dagen barnet viser at det ikke har det bra, det er fare for meg eller det avsluttes av seg selv. Vi er på ukentlige kontroller for å se hvordan det går, og er beredt på å måtte ta ta valget om å avbryte.

 

Grunnen til at jeg skriver dette nå(for jeg har ikke vært aktiv her tidligere, bare lest) er at det for meg ikke er et egositisk valg, men noe man faktisk velger for barnet. Man tar et valg ikke bare for seg selv, men for barnet. Og morsfølelsen slår til lenge før barnet er født. Jeg har den nå og vil mitt første barn det beste. Om det er å avbryte om en uke eller flere så er det et valg jeg må ta, for mitt barn.

 

Jeg håper inderlig at du slipper å måtte ta stilling til alle de scenarier og valg vi har. For det er en smerte utover svart/hvit-tenkningen gode/dårlige valg.

[Mammafugl]

Uff da, det hørtes ikke lett ut, Knerten!

 

Det er nemlig dette som er både så bra og trist med diskusjoner her inne på BIM - det er sannsynligvis noen der ute som er i situasjonen og faktisk vet hvordan det er.

 

Alt det beste til deg og dine, Knerten! Lykke til!

[Anonym bruker]

dette var veldig trist å lese, dere har min dypeste medfølelse! har selv vært gjennom noe av det samme i mitt forrige svangerskap. fosteret var veldig sykt og ville ikke levd etter fødsel og hadde det heller ikke godt i magen. vi valgte og avbryte etter vi fikk denne beskjeden og det er vel det værste vi har opplevd. syns du er veldig tøff som deler dette med andre og vider ut perspektivet til noen og enhver her inne..... håper du klarer å ta vare på deg selv også

[Anonym bruker]

 

Virkelig trist å høre Knerten!

 

Fikk gåsehud av å lese. Du høres ut til å være tilstede i din egen situasjon, og takler det nok bedre enn mange.

 

Hvilken uke er du i? Og hva er det de har funnet på ul/us?

 

Tenker på deg, og håper på det beste for deg og dine!

 

 

[-Knerten-]

Ul tilsier at jeg er 17 i morgen.

 

Legene har vært veldig usikre på hva det er, men mener nå å vite at det er en lukkingsfeil knyttet til blæren. Tidlig ul trodde det var gastroschise, men Riksen kunne avkrefte dette. Etter ul med bare dagers mellomrom så vi at situasjonen forverret seg og konsekvensene er at fostervannet tømmes fordi det samles opp i cyster og i navlesnoren. Dette i seg selv er kanskje ikke så uvanlig, men legene sier de aldri har sett et slikt tilfelle så tidlig før, heller ikke graden av det.

 

Selv om legene mener dette kan ta mange uker kanskje opp til uke 22-25, så tror jeg det vil gå mye raskere.

Jeg har kjent liv siden uke 14, men de siste dagene har jeg ikke kjent noe. Dette får meg til å tro at Knerten har gitt opp. Skal inn igjen i dag og får nok da vite når jeg blir satt igang.

 

Vi har fått helt glimrende oppfølging av legene der oppe, og føler at vi er i trygge hender.

[Anonym bruker]

Hei Knerten!

Dette var trist å lese:( Hvordan gikk det hos legen i går?

[-Knerten-]

Siden jeg først har hoppet inn her på min lille gjestevisitt, så kan jeg jo oppdatere om hvordan det går.

 

Ul viste at knerten har det bra og kommer til å fortsette med det så lenge han er i magen. Legene mente det var lite sansynlig at svangerskapet ville avsluttes av seg selv. Utsiktene etter fødsel er ikke oppløftenede, da det kun er snakk om smertelindring inntil vår lille standhaftige helt gir opp.

 

Når det gjelder hva dette er, så er legene tilbake til å ikke skjønne det. Den ene tilstanden strider mot den andre og de er veldig forundret over at knerten har det så bra. De hadde forventet å finne unormaliteter ved både vekst, hjerne og hjerte, men alt er som det skal.

 

Så vi står med dette ufattelige valget. Tidsmessig vet jeg ikke når det vil skje. Hvor lang tid vil nemda bruke? Det kan jo ikke være så lenge håper jeg.

Hvor lang tid trenger vi?

Vi har gitt oss selv en uke til å la tankene surre. Sykehuset lover oss tett oppfølging uansett hva vi velger.

 

Håper ved å skrive om dette at flere kan se at valgene man står ved ikke nødvendigvis er så enkle som en vurdering av egne foreldreferdigheter og "har jeg først klart å gjøre meg selv gravid så må jeg ta ansvar og stå løpet ut", for ansvar er mer enn det.

 

 

[vartogdensötalillaflickanvägen]

Å kjære deg! Dette forstår jeg at ikke er lett. Men siden de ikke er sikre på hva det er, kan de være sikre på at han ikke klarer seg etter fødsel da? Hva er det som er unormalt?

Jeg vil uansett si takk for at du deler dette med oss, for det er som du sier, et sånt valg er jammen ikke lett uansett hvor "prinsippfast" man er. Enten den ene eller andre veien.

[-Knerten-]

Fostervannsmengden er så lav at lungene ikke får utviklet seg. Men i tillegg til dette er det så store unormaliteter i indre organer(blære og tarmer) at det vil kreve omfattende kirurgi. Legene mener graden av dette vil gjøre at man kun gir smertelindring istede for å operere. Så selv om fostervannsmegden skulle øke og lungene får utviklet seg, er det snakk om at barnet vil dø timer/dager etter fødsel.

 

Selv om de ikke kan si eksakt hva som er feilen eller årsaken, ser man(og til og med vi) at dette er omfattende.

[Anonym bruker]

vondt å ikke vite helt hva som har skjedd heller... syns dette minner veldig om det vi selv opplevde. da var det en klaff i urinrøret som gjorde at urinen ikke kom ut. resultatet ble ødelagt urinblære, ødelagte nyrer og dårlig utviklede lunger grunnet lite fostervann. eller som vår lege sa det "en liten bagatell som gir katastrofale følger" - en tilstand som kan plasseres under prune belly syndrom. hvor går du til kontroll? syns det er tøft av deg å dele dette med oss andre her inne, og kanskje også godt for deg/ dere? jeg syns hvertfall det hjalp og fortelle igjen og igjen til de som ville høre på, ble en del av bearbeidingen for min del....

[-Knerten-]

Trist å høre at du har vært igjennom noe lignende. Som du sier, en liten feil med katastrofale følger.

 

Det høres likt ut ja, og det er dette i har trodd nå i to ukers tid, inntil i går. Da var det ett eller annet(medisinsketermer er ikke alltid lett å få med seg) som gjorde dem veldig usikre. Men uansett er resulatet slik du beskriver det.

 

Vi er på Riksen og har to faste kontaktleger, men de er tre som sjekker oss på ul. Jeg finner det så betryggende at de alle tre snakker om det og ser på det sammen. Det gjør at det er liten sjanse for at en lege skal kunne gi oss feil beskjed. De har også sagt at om de skulle bli usikre, så sender de oss til Trondheim.Så vi er heldig sånn sett. Vi er på et av de to ledende sykehusene i norge innen dette.