Alenemor?

[lisa36]

Jeg er fra nord-norge og ennå på tenkestadiet ift å få barn alene. Er redd for at det skal bli tungt med et barn alene når jeg ikke har veldig mye avlastning. Samtidig er det jo trist å aldri få barn... Jeg er i enn trygg situasjon mht jobb og hus, og har frisk mor og brødre m/fam i nabolaget. LIkevel så blir jeg jo alene, og det var jo ikke sånn det skulle bli! Jeg skriver vel dette for å få synspunkter og kanskje noen erfaringer fra de som har fått barn alene...selv kjenner jeg ingen alenemødre.

[goltcha]

Har ikke erfaringer jeg heller men har bestemt meg for å være alene... Fikk masse støtte herfra forresten

[singelmamma]

Nei, det var virkelig ikke sånn det skulle bli. Hadde virkelig ikke sett for meg at jeg skulle være singel og barnløs i en alder av 36, men sånn er altså ståa. Jeg tok imidlertid valget raskt etter at jeg fylte 36 år. Jeg vil ha barn! Jeg kan godt se for meg et liv uten en mann, men ikke et liv uten barn. Klart jeg vet det kommer til å bli slitsomt, alene, med bikkje, boende i 4. etg. i Oslo uten heis eller balkong, for tiden turnusarbeidende men det kan jeg jo ikke fortsette med etter at det fremtidige barnet er født- og hva da...må jeg gå ned i stilling og tape masse penger, bare jobbe dag og tape masse penger....Har ikke akkurat flust med penger nå heller.. Men jeg har kommet frem til at alle sorger/bekymringer etc. nok vil overskygges av gleden av å være mamma. Jeg vil uansett klare meg. Og jeg er glad for at jeg har bestemt meg for å gjennomføre dette. Har lyst til å si til deg også: Kjør på! Alt ordner seg! Uansett lykke til i valget!

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Nei - det var ikke sånn det skulle bli - men jeg velger heller å stokke om på rekkefølgen og få barn nå - før det er for sent! Å vente på drømmemannen har iallfall ikke gitt særlig uttelling her sør

 

Jeg har ingen intensjoner om å leve hele livet alene - men tiden flyr...og jeg fikk en gedigen nedtur da han jeg trodde jeg skulle dele resten av livet med fastslo at han aldri skulle ha flere barn - og at jeg faktisk burde nøye meg med hans og innse at ikke alle skulle få egne barn!

Til det sa jeg bare: Drit og dra!!!

 

Jeg har nok vært gjennom mange runder med bitterhet, kjærlighetssorg og tunge tanker. Men - når jeg nå kjenner hvordan min lille donorprins spreller inni magen er det ingen tvil om at jeg har tatt et riktig valg!!!

Dessuten - min graviditet ser ikke ut til å skremme andre menn heller - jeg er bare ikke klar for å involvere meg i noe ennå.... Men her er det jaffal ingen skummel eks som ligger og lusker...

 

Så - hopp i det Lisa - du blir ikke yngre du heller

Og husk: Det ordner seg alltid for snille jenter!

 

Har vi fått vår lille baby står det ikke "På desperat jakt etter barnefar" i pannen på oss lenger

[Gjest Pippi9]

Støtter alle innspill her! Har omtrent samme erfaring og tanker som Sunshinebaby70. Så snu på rekkefølgen - barn først mann siden (da slipper han jo også eventuelt det "presset" :-)

Alt ordner seg - just do it! Lykke til :-)

[67-mod.:).]

koselig å høre at det er flere der ute:). Er klar for mitt første forsøk snart, og veldig spent:). Regner med at alt ordner seg etterhvert, det må det gjøre for alle familier. Lykke til:)!

[satser & vesla]

Hei

 

Jeg er glad for at jeg valgte å hoppe i det. Angrer ikke et sekund, det tok laaang tid før jeg lyktes og nå har jeg ei lita snuppe på 6 mnd. Hvis jeg hadde ventet på prinsen - møtt prinsen - måtte vi først gjennomgå alle de fasene: blikjent, flørte, kjæreste, samboer osv før vi evt planlegger barn hadde det nok blitt for sent for meg.Jeg har nemlig en tett eggeleder og brukte lang tid før jeg ble gravid, ble mor i alder av 42 år.

 

Det varierer fra barn til barn hvordan livet blir enten som singel eller par. Det har f.eks: aldri vært kollik her, heller ikke urolige netter, nattevåk - bare kun amming om nettene ellers sover snuppa kjempegodt. Men, hun sover sjelden på dagtid, det blir kun smådupping på maks 15-30 min. Jeg synes det går greit siden hun legger seg kl 18 hver kveld, da får jeg mye alenetid på kvelden - så det går i hop :-) Jeg føler meg så heldig som har fått henne. Jeg har flere venner og kolleger med småbarn. Det betyr mye. Mine foreldre stiller med glede opp som barnevakt, men det har ikke vært så mye av det enda. Mamsen her koser seg sånn med vesla at hun greier ikke å skilles fra henne i flere timer ;-) Permisjonstiden er så kort at jeg nyter hvert sekund, minutt, timer og dager med henne :-)

 

Det blir nok annerledes når jeg begynner å jobbe igjen og hun i barnehage. Men, jeg er optimist på at dette her klarer vi fint. Har ikke noe høye forventninger om at alt skal gå på skinner og tar en dag ad gangen. Jeg har ikke lett for å stresse, tar det meste med ro og det tror jeg har stor betydning for hvordan man hånterer evt utfordringer.

 

I og med jeg brukte langt tid før jeg lyktes (vært gravid 3 ganger før: 1 sa fra fast forhold og 2 sa etter inseminering) er jeg så glad for at jeg ikke ga opp. Jeg holdt på så lenge jeg hadde håp. Så nå får jeg ikke sett meg mett på henne :-)

 

Lykke til dere som prøver jenter!!!

 

 

 

 

[satser & vesla]

p.s: jeg har også en hund. Så lenge jeg har permisjon går det bra. Utfordringen blir nok når jeg begynner på jobb igjen. Så får se hvordan det går når den tid kommer. . . .

[VestlandsPrøver]

Så kjekt å høre om andre aleneforeldre eller prøvere! Jeg og har jo grublet en masse på om dette er rett eller ikke, og mine foreldre mener at jeg gir opp for fort. Men jeg mener at når jeg allerede er 32 år og ikke ser tegn til drømmemannen så orker jeg ikke vente enda lenger ettersom ønsket om egne barn kom allerede tidlig i 20 årene. Jeg har jo også fått beskjed om at jeg muligens har begynnende svikt pga høye fsh prøver og få folikler så jeg tror ikke det er noe lurt at jeg venter lenger eller... Jeg jobber også turnus og har eget hus, så jeg aner virkelig ikke hvordan ting kommer til å bli i fremtiden, men jeg tar en dag om gangen og håper i første omgang at jeg skal klare å bli gravid! Reiser igjen på onsdag for inseminering nr 2!!

[lisa36]

Hei d hørtes nesten ut som meg...har vært mange nedturer ift menn og forhold. Og så fint at du er blitt gravid og føler at alt er riktig. D hjalp virkelig på min tvil. Tror jeg skal reise ned snart, hvis bare denne streiken gir seg...

[lisa36]

Tusen takk for alle svar. Og godt å høre at d er flere som meg og, at de som har lyktes ikke synes d ble veldig tungt alene. Nå fikk jeg lyst til å gå på med krum hals igjen:).

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Masse lykke til Lisa

Dette kommer du til å greie helt fint!!!

Jeg opplever å få stor støtte rundt mitt valg, og folk synes det er en tøff og modig ting å gjøre. Jeg har vært veldig åpen da...men hadde jo gjort det uansett hva andre måtte tenke. Har hatt en tante og en kollega som har rynket på nesen (begge pga kristne familieverdier) men nå som magen strutter synes de det er stor stas begge to

You go girl!!! :)

[Månestråle75]

Livet som alenemor er opp og ned som for de fleste

 

Noen dager går alt på skinner, vi sover godt om natta begge to. Koser oss, møter andre mammaer og babyer og leker oss gjennom dagene. Andre dager er ikke fullt så idylliske.. Nattesøvn er et fremmedord, vi er sure og grinete begge to. Dagen sleper seg av gårde. Vi kjeder oss og går hverandre på nervene.. Men så blir det bedre igjen

Jeg tror at uansett hva man gjør så er det ingenting som virkelig kan forberede deg på det å bli mamma. Det er veldig overveldende alt sammen. Gledene, bekymringene, ansvaret og kjærligheten du føler til dette barnet ditt.

Det beste er kanskje å ta en dag av gangen

 

Mitt beste råd er at du har noen du kan støtte deg til. Som kan komme å være sammen med deg når du trenger det, som du kan ringe til midt på natta.. Mest sannsynlig vil det komme perioder hvor du har det tøfft. Hvor du er sliten og lei, og da trenger du noen som kan støtte deg og være der for deg

 

Når det er sagt, så er det å bli mamma ubeskrivelig! Jeg har ikke ord som kan beskrive den kjærligheten jeg føler for min lille datter. I mine øyne er hun fullkommen og den vakreste skapningen i dette (og alle) univers.