Jeg trenger en oppmuntring, en solskinnshistorie..

[*En jente, en til i vente?*]

Jeg trenger så sårt en liten oppmuntring, en liten historie som gjør at jeg vil se litt lettere på hverdagen, på prøvingen, på alle legetimer og alle dumme kommentarer...

 

Jeg har en jente fra tidligere forhold, som er seks år. Hun er resultatet av en tenårings store behov for å utforske livet. Jeg møtte min nåværende samboer da hun var litt under året. Vi flyttet sammen ett år etterpå. Siden han er en del år eldre enn meg, bestemte vi oss for at vi skulle prøve å få barn når jeg nærmet meg slutten på utdanningen, slik at jeg fikk fullført før nummer to kom.

 

Vi har prøvd aktivit i tre år, annenhver dag med et halvhjertet mekanisk forsøk. Vi har vært på prøver på Rikshospitalet som viser at han har dårlige svømmer og mange hodefeil, relatert til diabetes. Jeg har hypothyreose og PCOS, ingen eggløsning i det hele tatt.. (Har faktisk ikke hatt mensen på over to år..) Likevel blir vi oppmuntret til å prøve for plutselig kan jeg ha hatt eggløsning. Har brukt hundrevis eggløsningstester, men til ingen nytte.. Piller for å stimulere eggløsning virker ikke i det hele tatt.. P-piller virker, men da kan jeg jo ikke bli gravid.. En gynekolog som mener at siden jeg har nummer en som kommer nummer to med tolmodighet, jeg trenger ikke noe hjelp videre..

 

Så kommer lengselen etter nummer to, lengselen etter søsken. Lengselen etter det jeg savner, til å fylle tomrommet mitt med..

 

Jeg vet hvor veien videre går, prøverør, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal gå frem. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få folk til å forstå at vi trenger hjelp. Eller hvem jeg skal ta kontakt med.. Jeg kjenner bare at jeg har et enormt tomt rom i hjertet mitt, ved siden av min datters rom, som trenger å fylles.. og redselen for at det aldri skjer, er så ufattelig vond og stor..

 

Så kommer selvfølelsen.. Av alt testosteronet som overdøver alt kvinnelig med meg... PCOS`ens brutalitet. De mørke hårene på hele kroppen. Den forandrede stemmen. Min datters spørsmål om hvorfor også mamma har skjegg.. Jeg føler meg som verdens styggeste person, som på ingen måte kan få bekreftet at hun er kvinne. Som heller på ingen måte klarer det kvinner er skapt for...

 

Kan ikke noen bare fortelle meg at de har gått veien, den jeg skal begi meg ut på, den lange veien.. og at de har klart det..!

[mammasgull]

Hei kjære deg!

 

Jeg har gått veien, og jeg har lykkes!

 

PCOS har jeg, ingen eggløsning what so ever, fikk vi vite i utredningen til prøverør.... da hadde vi prøvd tilsammen 9 år....

Det skal sies at 1 Pergotimekur resulterte i graviditet, men tidlig spontanabort.

 

Når jeg ENDELIG ble tilbudt prøverør, var det som 10 kg bare forsvant av skuldrene, endelig skulle noen ta seg av våres problem.

 

På tredje prøverørsforsøket så satt spiren, og jeg er nå 15 uker på vei

Hadde vi stor tro i forkant?? Neei......

 

Om du vil jeg skal fortelle om min prøverørsvei, så kan jeg sende deg en PM....

 

Klem...