Bekymret for ALT!! Hjelp!!

[Veska]

Hei. Jeg har en liten datter som er 5 mnd som er veldig snill og grei. Hun gråter nesten aldri og vi har nesten ikke problemer med hverken mat eller søvn. Likevel bekymrer jeg meg veldig mye for henne. Det er faktisk så mye at jeg begynne å lure på om det er normalt! Jeg kjenner at det går ut over forholdet jeg har til samboeren min, fordi jeg "tror" ikke helt på at han passer godt nok på henne (det har kanskje sammenheng med at han veltet med vognen en gang og hun falt ned på gulvet. Skrek, men var HELDIGVIS uskadd!!!!!!). Jeg er redd for at hun skal være alvolig syk eller at hun skal dø fra meg. Det er skikkelig ille! Trenger jeg hjelp??

[Gjest Kira06]

Jeg tror nok at vi alle har slike tanker, spesielt det med at man er redd for at barna skal bli syke eller at man skal miste dem. Det er nok helt normalt, selv om det varierer fra person til person om hvor mye man engster seg. Må innrømme at jeg selv ikke var så veldig høy i hatten når vesla hadde 41 i feber, og ble sendt rett til sykehuset!

 

Jeg tenker at det er "normalt" å være bekymret, så lenge det ikke går utover livskvaliteten din. Hvis det er noe som ødelegger hverdagen din eller som du sier, forholdet mellom deg og samboern, så har det kanskje gått litt langt.

Har du noen andre du kan snakke med om dette som du vet vil ta deg alvorlig? F.eks venninner, søsken eller foreldre? Ellers så ville jeg tatt en telefon til den helsesøsteren dere bruker. Hun kan sette deg i kontakt med andre i kommunen innenfor psykiatrien. Sier ikke at du nødvendigvis trenger å snakke med en psykolog, men kanskje bare en som kan hjelpe deg å snu litt på den tankegangen du har kommet inn i. Men når det skal være sagt, så tror jeg det å få barn gjør noe med oss. Ihvertfall det første barnet. Tror jeg kommer til å gå rundt å være bekymret for datteren min til hun er voksen selv..., og sannsynligvis lengre enn det også

 

Lykke til, så håper jeg du klarer å få løst dette på en eller annen måte slik at du kan kose deg med den vesle jenta di!

[Veska]

Tusen takk! Det hjelper :-)

[det er berre mordi]

Hadde ville ha prøvd å gi litt slipp på barnet slik faren får finne ut av litt ting han også.

Det kan virke som du blir litt vel hysterisk. Litt bekymret er nok vi alle, men du må passe på å ikke ta helt av.

 

[Gjest Kira06]

Så bra:)

 

Du skal bare vite hvor mange ganger jeg har vært frustrert og følt meg mislykket som mor de siste 8 mnd*s* Men jeg må innrømme at forumet her har hjulpet meg endel, kanskje fordi her kan man være hundre prosent ærlig og få ut litt av dritten man har i hodet. Jeg har sittet oppe kl 04 på natten, mens tårene trillet og skrevet her:)

Tror det er viktig å sette ord på hva man føler, uansett hvem man snakker med. Og her kan du stort sett alltid finne en som har vært eller er i samme situasjon som deg selv....