Ulykkelig gravid, TRENGER råd!!

[Anonym bruker]

Jeg trenger råd og tips fra andre som kanskje har vært i samme situasjon som meg. Når man er i en fortvilet situasjon, så tenker man ikke klart bestandig. I tillegg til det har jeg ingen familie jeg kan "støtte" meg til. Kjæresten min kan jeg heller ikke diskutere temaet med, da han blir sint dersom jeg ymter borti noe annet enn det vi har blitt "enig" om...

 

Kort historie først: vi har vært sammen i halvannet år. Men for et år siden så ble jeg gravid. Det var ikke planlagt, men jeg ønsket veldig å beholde barnet, og jeg bestemte meg også for dette. Han sa at dersom jeg gjorde det, så ville jeg bli sittende alene med barnet, og han ville ikke stille opp i det hele tatt. Dette gjorde umåtelig vondt, da han har et barn på 6 år fra før, som han har 50% av tiden, og er flink med. Jeg har også ei fra før, som er 8 år. Jeg var fast bestemt på å ha barnet, og han kom etterhvert å sa han ville stille opp, og at dette skulle vi klare. MEN så ombestemte han seg igjen, og kom å sa det han først hadde sagt. Jeg prøvde å beholde han, men jeg så han skle lenger og lenger unna.... hva skulle jeg gjøre?? Jeg ville ikke miste han, men ikke barnet heller.... men samtidig ville jeg ha noen å dele opplevelsene med. Jeg skjønte det ikke ville skje sammen med han! Derfor tok jeg det vanskelige valget, nemlig abort, Da hadde vi blitt enige om å ta ting i "riktig rekkefølge". Han og jeg dro inn sammen til sykehuset, men jeg klarte ikke ta pillene jeg da skulle ta (medisinsk abort fordi jeg var for langt på vei til å kunne få kirurgisk). Personelle ba meg tenke meg om et par dager til, og heller komme tilbake, de så jeg slet. På veien hjem var han KJEMPE sint, og sa at dersom jeg ikke tok de pillene neste gang, kom han til å bli forbanna, for han gadd ikke kjøre inn en gang til for ingenting.. som han sa det.... Neste gang tok jeg pillene, og jeg gjennomførte. Det har vært tungt i ettertid, og han har ikke akkurat vært noen støtte sånn sett. Han er 30 år, og jeg mener han burde ha litt mer forståelse for sånt og ikke minst en bedre oppførsel. Men jeg har blitt i forholdet, selv om det har vært litt frem og tilbake. Kanskje har det ligget litt bitterhet der fra min siden, samtidig som jeg faktisk tok den aborten for hans og forholdets skyld, derofr har jeg også blitt.

Nå har det seg sånn at jeg er igjen gravid. Jeg er snart i 6 uke, og min første reaksjon var å tenke abort. Jeg går på skole for å få meg en fast jobb, og for å bedre økonomien litt. Skolen er jeg ferdig med om under et år, minimum til nyåret, kommer ann på om jeg mangle praksis eller ikke. Jeg sa til han at jeg skulle ta abort, så han trengte ikke bli sint på meg... men så går dagene, og tankene melder seg.. i tillegg sier læreren min at de kan tilrettelegge skolen for meg, om jeg velger å beholde. Så der ble argumentet mitt for abort "ødelagt".

Han sier igjen at dersom jeg beholder, så går han fra meg.... hvordan kan han da være glad i meg, tenker jeg? Sier han dette for å skremme meg til å ta abort igjen, eller sier han dette fordi han blir redd og stresset? Bryr han seg virkelig, som han SIER han gjør??

Jeg har vært alene med barnet jeg har fra hun var 8 mnd, og klarte det, men situasjonen min i dag er litt annerledes enn da. Jeg har ikke bil, jeg går på skolen, jeg har ikke fast jobb, og må ta utgangspunkt i at jeg blir alene i værste fall... ingenting tilsier at det er FORNUFTIG å beholde akkurat nå, men samtidig ønske jeg meg flere barn, helst før jeg er 30, og nå er jeg 27 år...Skal man tenke fornuft eller følelser?? Samtidig er flere av mine nærmeste veninner gravid, selv om jeg ikke kommer til å basere noen avgjørelse utifra dette, så tenker jeg allikvel at jeg ikke hadde vært "alene". Selv om de har noe jeg ikke har, nemlig en lykkelig kjæreste, og familie som støtter. Det har ikke jeg! Og det er jo dette jeg ønske rmeg, jeg har sagt at neste barn jeg får skal være planlagt og ønsket fra begge, og det er jo hele moroa når begge går å gleder seg... men i stedet er jeg blitt ulykkelig gravid, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Var hos legen i dag... jeg fikk to uker på meg til å tenke meg om. Enten kan jeg beholde, og se om han blir og gjøre det beste ut av det... alene eller ikke. Eller så kan jeg ta abort og bli hos han... eller rett og slett gå fra han ( noe jeg har tenkt litt på, for jeg føler han svikter meg totalt følelsesmessig når det er han jeg trenger mest)!

Er det noen som har noen tips? Opplevd det samme??

Glad for alle svar:)

 

 

[Novadona]

Jeg rekker ikke å svare deg, men gir deg en klem. Du har tydelig masse på hjertet. Kun en liten ting vil jeg si som jeg leste, og det er at man har i seg selv den kraft man trenger.

 

Jeg sier en liten ting til, som er litt fjåsete, men god. Enten så går det bra, eller så går det over...

[Anonym bruker]

Hei på deg!

 

Kunne ønske jeg hadde noen gode råd eller litt tryllestøv som gjorde ting bedre...dessverre har jeg ikke det:-( Ville bare si til deg at du ikke er alene om å føle deg ulykkelig gravid.Har det på akkurat samme måte og min situasjon er på mange måter lik din..dessverre.

 

Jeg hadde barn før jeg traff min samboer og vi har en gutt sammen på 3 år sammen.For 1 år siden ble jeg uventet gravid da spiralen min ble støtt ut og min samboer ønsket å gå fra meg(sa han i allefall)hvis jeg valgte å beholde.Redselen min for å miste ham gjorde at jeg gikk med på abort.I ettertid ser jeg at følelsen av at han sviktet meg når ting blåste som verst har vært vond å svelge..

 

Nå har jeg imidlertid klart å bli gravid igjen og samme sirkus er i gang.Denne gangen er jeg imidlertid fast bestemt på å beholde babyen,uansett hva han måtte mene.Er han glad nok i meg og ungene velger han oss.Går han,er det hans valg.Han mener jeg overkjører ham og "prakker" på han en unge han ikke vil ha.Jeg tar nå styringen over mitt eget liv,og velger å ta konsekvensene av det jeg har gjort.Jeg har fast jobb og kjærlighet og ressurser nok til å ta meg av denne lille i magen også.

 

Jeg elsker samboeren min over alt på jord og håper på en lykkelig slutt,akkurat nå er det vondt for han ønsker hverken å prate med meg,ta på meg eller dele seng med meg...

 

en liten ting på slutten til deg:velger du å beholde,klarer du det helt fint!!Mitt første barn fikk jeg som elev på videregående skole og har i ettertid både fått flere barn og utdannelse:-)Ting går bra så lenge man er innstilt på det!Lykke til både til deg og meg,dette går så bra atte;-)

 

[lady2011]

På mange måter er din situasjon veeldig lik min, bortsett fra at jeg har ikke barn fra før, men min samboer har 2 barn, på 9 og 6 år 50% som han mener det er min plikt å være der for hele tiden og han prøver å presse meg til abort, forde han føler han makter ikke mer, vi har ikke penger, vi har ikke rom....sier han. jeg vet ikke åssen jeg blir å takle å se han med sine barn hvis jeg tar abort eller se ham med eksn og unga å vite at, dette ville ikke han med meg??....jeg vil som deg aller helst ha støtten fra min kjære, enn uendelig press om å fjerne, å det er så vanskelig, tårene triller litt her for det er uhørt vanskelig. men de siste dagene har jeg tatt ting helt med ro, holdt på med litt hage, sykklet litt, fått lufta huet litt som jeg kaller d, jeg tror ikke d går ann å gi råd, for alle er så forskjellig, men jeg skal selv prøve å lytte til magefølelsen, hva som føles rett for meg....jeg vil anbefale en gåtur, har du noen å prate med, så gjør det, ta med tlf, få ut frustrasjon og grin litt, det gjorde jeg, å det hjalp litt faktisk....ganske enkle råd, men kanskje det kan hjelpe deg litt, det håper jeg, og jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger =)

[mla]

Tusen takk for alle svarene her, det er på en måten en liten trøst å vite at man ikke er alene, selv om man ikke unner noen å være i samme situasjon. Men man har litt lett for å føle seg alene oppi dette, og tenke hva i alle dager er galt med meg, grunnet partnerens oppførsel... Jeg har fremdeles ikke kommet frem til noen svar på hva jeg kommer til å gjøre, jeg har nå ca en uke på meg til å bestemme meg....

 

Jeg har ikek turt å fortelle partneren min at jeg er usikker, og om jeg kommer til å fortelle det, så blir det ikke foran han, og ikke hjemme alene, jeg er faktisk redd han kommer til å bli vedlig sint,.Det som skuffer meg MEST er denne kommentaren om at han går fra meg og jeg beholder... At han ikke vil ha barn NÅ er forsåvidt greit, men han kunne sagt det på en annen måte, så jeg ikke hadde følt meg så i liten verdi for han.

 

Til deg som svarte nå sist: min kjæreste har ei datter på 50%, og jeg tok abort sammen med han sist. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier, om følelsen at : "dette vil du ikke ha sammen med meg", og etter aborten og rett før, så følte jeg det kjempe vanskelig å være i nærheten han sammen med datteren! Spesielt når han kalt det som lå i min mage for et "krek".... i sinne, men allikevel!! Jeg ble kvalm av å være sammen med datteren hans og han samidig, og tok veldig avstand, selv om jeg vet det ikke noe er hennes skyld. Samtidig kommer den dårlige samvittigheten ovenfor "de uskyldige" oppi det hele, for at man føler som man gjør. Det ble noe bedre, men jeg har kjent på følelsen innimellom for det, og nå er jeg litt der igjen. Ekstra følsom blir man også i en sånn situasjon; sårbar... og han skjønner ikke hvorfor jeg er lei meg!

 

Jeg har snakket med venner flere ganger daglig, og føler nesten jeg "plager" dem med samme satale tema hver gang, men forhåpentligivs forsår dem jo hvorfor. Han går det IKKE ann å snakke med. I morgen skal jeg på NAV for å høre hvordan situasjonen blir økonomisk dersom jeg velger å beholde. Selv om det ikke er der det største problemet ligger.... det såreste er at jeg ønsker meg "hele pakka", og å slippe å oppleve de fine stundene alene engang til. Vennene har jeg, men blir liksom ikke heeelt det samme, det forsår dere som har vært der før:)

 

Det var veldig lik situasjon du og jeg er i, du som svarte sist her, eneste forskjellen er at dere er samboere, og jeg har et barn fra før. Min kjæreste og jeg bor ikke sammen, fordi han sier det ikke går økonomisk. Han har vel rett, men hadde han virkelig villet, så haddet det egentlig gått å bo sammen der han bor nå, men med tre barn er det sant at det blir for trangt. (men vi diskuterte det FØR jeg visste jeg var gravid- da hadde det gått). Etter 2 mnd sammen så spurte han jo om jeg ville flytte inn, men da takket jeg nei, Har flere ganger lurt på hvordan det ville gått om jeg takket ja den gangen.

 

Jeg er frem og tilbake på valgene mine hver eneste dag, flere ganger daglig. Men det virker som om uansett hva jeg velger, så er det noe som ikke vil føles riktig. Det eneste jeg er så nogenlunde sikker på, er at om han ikke totalt endrer seg, og "ser" hva og hvordan han har sagt ting på, så kommer jeg til å gå fra han.

Og når jeg føler jeg må ta slike alvorlige ting over sms med han.... da er det ille hvor redd jeg er for å få en kraftig skyllebøtte, for det tror jeg ikke jeg takler akkurat nå.

Jeg skal også sette ned en liste med for og i mot, rett og slett for å få det ned på papiret, det er ofte enklere, når det er et evig kaos i hodet.

Jeg har skrevet innlegg på andre nettsteder også, og det hjelper bare der å skrive det ned her også Og å lese svarene, så tusen takk:))

[mla]

Tusen takk for svaret ditt... synes det er tøft gjort av deg å ha tatt det valget. Det er sterkt gjort.

For min egen del vet jeg ikke hvor sikker jeg er på hva jeg vil. Ja, jeg ønsker barnet, men jeg ønsker også at mitt neste barn blir noen jeg kan dele alt med, den jeg "skal dele livet med"... vet at man har jo aldri noen garanti for det, men du forsår hva jeg mener?!

Vleger jeg å beholde, tenker jeg at det blir tøft, beintøft alene... med skole, hund, gjeld og ikke fast jobb osv.... og jeg tenker at det å få barn skal være koselig, og moro... ikke et "slit". Jeg hadde klart det, men jeg vet også at ikke alt var bare enkelt da jeg fikk hu første. Var bare 18, men hadde INGEN andre forpliktelser enn henne heller da. Forutsetningene mine er bedre nå enn hva de var da, er så klart blitt mer voksen på de årene, men ønskene og tiden min for de ønskene, begynner å renne ut (føler jeg da).... Er så LEI av å bo alene, og ikke ha noen å dele hverdagen med, som samboere gjør, og jeg tenker at om jeg beholder, og blir alene, vil det ta laaang tid før jeg finner noen jeg kan dele alt med. Har bodd alene i 5 år, og det kunne jeg aldri sett for meg at jeg kunne gjort. Litt for sosial:P

 

Det er jo ikke bare det at han sier han hadde gått fra meg om jeg beholder som er tingen, men han sier også at han ikke hadde stilt opp, og det er skremmende. Nå tror jeg imidlertid ikke så mye på det, men jeg må ta det i betraktning også.

 

Sånn som situasjonen er nå er jeg litt glad for at vi ikke bor sammen forsåvidt.... tror ikke det hadde vært levelig hjemme da. Jeg ser nå at jeg vil helst ikke ha så mye kontakt med han, fordi mye bitterhet fra min side dukker opp.... noe jeg er veldig flink til å skjule, for jeg har ikek sagt noe til han. Han tror ennå jeg har tenkt til å ta den aborten, og at jeg er fast bestemt på det. Da jeg sa legen hadde gitt meg ny lege time om halvannen uke etter jeg var der om mandagen, så kunne han ikke fatte hvordan lege jeg hadde som gjorde det, da jeg allikvel hadde bestemt meg... Det er mulig han nå i ettetid har skjønt noe, men han sier ingenting i hvertfall. I stedet er han så hyggelig og koselig overhodet mulig, for å få meg til å være "enig med han".

 

Jeg ønsker i utgangspunktet å dele livet mitt med han, men når jeg ser IGJEN hva slags menneske som dukker opp i en slik situasjon, så spør jeg meg selv om hvorfor jeg ikke gikk den første gangen. Kjærlighet gjør blind, er vel det man sier?!

 

Uansett, takk for svar, og lykke til med valget du har tatt. Bra gjort!

[lady2011]

bestevenninden min er gravid, like langt som meg..9 uker nå. å tar jeg abort, vet jeg det kommer til å bli vanskelig å høre hennes glede, når jeg vet at jeg skulle ha hatt samtidig som henne. jeg tenker helt likt som deg, hvis han elsker meg og bryr seg, hvorfor vil han at jeg skal gjennomgå noe slikt?? er han virkelig så glad i meg som han sier?? jeg har sagt jeg reiser bort 1 uke for å tenke, også kan han gjøre det samme, om han virkelig vil være sammen med meg og vil oss begge godt, for jeg får inntrykket av både din og min, at det er dem selv de tenker på, penger, jobb ect ect og ikke helheten og hvordan ting eventuelt blir etter en abort, spesielt for deg som hadde det så smertefullt sist, jeg syns du personlig er en meget sterk dame som klarte det, og være rundt han og hennes datter. det spørs om jeg kommer til å være like sterk som deg. min tanke er jo også, beholder man og prøver å være sammen, tror jeg at ting kan gå fint, så lenge man begge 2 gir sitt ytterste...her i gården er ikke det snakk om...dessverre.

Skulle jeg alene beholde, har jeg ingenting, ga bort alt for å flytte til ham, går på skole, har ikke jobb, får 8000 i mnd, å familien min bor 200 mil unna....så jeg ser bare hindringer, åssen skal jeg få dette til.

 

Jeg håper du har funnet en løsning som er rett for deg?

 

klem lady

[snart5bare89]

Jeg har det veldig likt jeg også..

jeg tok abort i fjord i nov og sa da til samboeren at dette var siste gang jeg gjorde! Jeg er nå gravid igjen i uke 15. Samboeren mente jeg prakket på han en unge og det han ville ble overhørt! Han ville ha barn om tre år! jeg prøvde å forklare at det passet bra nå med tanke på utdanning, penger og slikt! Men han følte jeg ikke tok hennsyn til hans mening! vi har en datter fra før av som vi fikk da jeg var 17 år og han 19 år. Da bodde vi hos min mor og vi hadde elendig økonomi! Nå har vi over 30 000 i mnd og vi har leilighet! Je mener jo vi har et mye bedre utgangspunkt! Å jeg blir bare sint.. Min mann er her ennå men vi kan ikke snakke sammen om det, all "snakkingen" foregår over sms! Det er tragisk! Men han er her ennå, han vet jeg er gravid og han sier han elsker meg! Så vi får se hvordan det går!!

Lykke til jenter! =)

[Anonym bruker]

her foregår alt over sms nå...jeg er hos min bror nå...prøver å slappe av. min sambo har nå funnet ut,(han har hatt unga sine mens jeg har vært borte) at han klarer ikke å ha de lenger, og skal bli helge pappa istedet, så jeg ser jo at det er jeg som har dratt lasset når de har vært hos far sin, han har knekkt sammen nå, og jeg er redd for ham. abort??? har ikke vært hos legen engang for å underskrive de herrsens begjæringa.. han skylder også mye på økonomi, han har endel rest skatt, og får ingen overtid for alt han jobber, det sliter på han, men uansett alt det, så har vi en samla inntekt på alt i fra 40000-50000 i mnd og bor i ett hus der vi kan bygge ett rom, elr selge huset som vi har lyst til, å flytte. plass har vi nok av, økomiske grunner er herved skutt!!! han bare klarer ikke....jeg vet han elsker meg, men nå gjør han alt for å skyve meg unna, det er så trist, for jeg er jo glad i den mannen!! jeg får se hvordan det går her også, det blir vanskelig, men jeg har aldri vært kjent for å gi opp, elr gi opp de jeg er glad i .