Det gjør vondt.

[Leiavåvente]

Det gjør vondt å være inne på "barn i magen". Min mage er tom.

Det gjør vondt å lese om solskinnshistoriene til andre slitere. De opplever ikke jeg.

Det gjør vondt å forholde seg til venner og familie som har barn. Sorgen blir ekstra sterk da.

Det gjør vondt å måtte spille tapper. Har mest lyst til å skrike ut min sorg.

 

Det gjør rett og slett skikkelig vondt.

 

[Svarteper-prøver og prøver...]

Kjære leiavåvente.

 

Jeg kjenner jeg får klump i halsen av å lese det du har skrevet... Kunne ha skrevet akkurat det samme selv. Alt er bare vondt og vanskelig. Akkurat som om verden står stille, og alle andre går videre og blir gravide og lykkelige...

 

Jeg vil også skrike, hyle og gråte. Men det blir ikke bedre av den grunn.

 

Hva er din historie? Hvorfor er du en sliter?

 

Tenker på deg!

[Leiavåvente]

Er 37 år. Ble endelig gravid før et års siden, men aborterte i uke 6. Etter en del tester viser det seg at det var bare flaks at jeg ble gravid. Skal egentlig ikke kunne bli det. Egga er for få og dårlige. Skal til høsten begynne med IVF på Ullevål. Glad for at det er noen som tar ansvaret vekk fra meg. Slitsomt å følge alle mulige gode råd. Når mensen kommer ransaker jeg meg selv for hva jeg kan ha gjort feil den siste måneden. Selv om det blir tøft til høsten så er det deilig at er noen andre som forteller hva jeg skal gjøre.

Høsten er ikke lenge til sier mange, men før en som går og venter kan en måned fortone seg om en evighet.

Klarer inn i mellom å slappe av og ikke tenke på det. Men merker at det ligger der hele tiden.

 

Hva med deg?

[Svarteper-prøver og prøver...]

Takk for svar. Jeg er 30 år, har vært sammen med samme mannen i 11 år. Vi har et godt og stabilt forhold, hus, jobb, bil og kanin, men ingen barn, selv om det har vært ønsket siden 2005... Jeg har hatt to aborter, en SA i uke 12 og en EXU i uke 7.

 

Har begynt på utredningen og funnet ut av jeg har PCOS. Jeg er overvektig og har ustabile hormoner. I januar dette året tok jeg en lap, hvor de stakk hull på cystene jeg hadde på eggstokkene, og klippet opp den ene egglederen for at den skulle bli delvis fungerende. Ingenting har skjedd enda. Mannen min hadde relativt god kvalitet på sine svømmere, så problemet er "heldigvis" ikke hos oss begge...

 

Mannen min er sjømann og han er borte store deler av året. Det hjelper ikke akkurat på, da.. Jeg har også fått resept på pergo som vi kan bruke, men det har ikke passet sånn enda, med tanke på hans turnus. Så vi får se. Håper vel egentlig fremdeles på et mirakel, men innser vel at det er lite sannsynlig at det kommer til å skje..

 

I sommer skal han også bytte turnus, så da skal han være hjemme i bare 1,5 uker på en periode på 10 uker.. Så oddsene er ikke på vår side.

 

Jeg så i et annet innlegg at du hadde hatt god hjelp av å gå til samtaleterapeut. Hvordan fikk du komme til en "sånn"? Jeg ser for meg at det kunne jeg også hatt godt av...

 

Hvordan tar mannen din alt dette? Min blir innesluttet og stille, og trekker seg unna sosiale sammenhenger der det er barn tilstede eller han vet det vil bli snakk om barn... Det er trist.

[Leiavåvente]

Høres ut som du har vært gjennom mye vondt. Skjønner at det ikke er så lett å være optimistisk.

Jeg søkte på Gestaltterapi og fant en terapeut der jeg bor. Gestaltterapi er ikke så opptatt av alt som har skjedd men heller hva du skal gjøre nå med situasjonen du er opp i. Jeg lærte å takle tankene som trykker meg ned. Og klare å tenke positivt. På den måten klarer jeg å komme igjennom situasjoner hvor det er mange barn. Lærte å sette grenser for meg selv.

 

Mannen min takler dette veldig bra. Det er bare jeg som er blitt helt koko