Psykisk litsomt...

[CasaBella]

Dette er vanskeligere og mer deprimerende enn jeg noen gang hadde kunne forestilt meg. Regner med at jeg ikke er den eneste som føler det slik, trenger virkelig å få lettet tankene mine, og ærlig talt så er jeg lei av tilbakemeldningene fra de som ikke forstår; Det går nok bra, det skal nok ordne seg skal du se, nei så spennende at du skal på hormonkur osv. Kjenner at det koker litt i meg.

 

Bakgrunnen for min frustrasjon: Traff min kjære mann når vi var bare 16 år, har vært sammen siden da. Flyttet sammen når vi var 18 og giftet oss da vi var 22. Vi har hele tiden drømt om å få barn, vi hadde bestemt navnene på barna da vi var 20. Vi bestemte oss uansett for å vente med barn til vi begge var klare og til vi var ferdig utdannet. Høsten 2008 bestemte vi oss for å prøve, jeg har hatt uregelmessig menstruasjon hele livet, så jeg var forberedt på at det kunne ta en liten stund, taktikken ble å ha samleie hver dag i syklusen, det måtte jo virke. Vel, det gjorde ikke det, og det å ha sex bare fordi vi må dersom vi skal ha barn ble vanskelig i lengden. Forsøkte eggløsningstester, men det ble altfor dyrt for oss når vi ikke viste når de skulle taes. Kjøpte hus i 2009 og begynte å glede oss til å starte å lage barnerom på loftet, nå er jeg redd for at vi aldri vil få oppleve det.

 

Våren 2009 begynte legebesøkene, og de ble mange, tok så mange blodprøver at de til slutt måtte bytte arm fordi de ikke fant årene... Legen fant ut at jeg ikke har stigning i progesteron nivået når jeg skal ha eggløsning og at jeg har et hormon som heter prolaktin som hindrer eggløsning, jeg ble derfor henvist vidre til gynekolog. Mannen min ble og testet, venter på svarene i skrivende øyeblikk.

 

I starten av mai ble jeg satt på min første pergokur, endelig kunne jeg ta eggløsningstester slik de skulle, og eggløsningen kom dag 20. Nå er det dag 29, ikke noe mens men en negativ graviditetstest.

 

I perioder blir jeg så sint på andre som får barn og ikke tar vare på de, folk som røyker og drikker i svangerskapet, folk som ikke tar vare på barna sine og ikke følger de opp...

 

Er så sliten av alt dette, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, nå må jeg vente til neste mens slik at jeg kan begynne på pergo igjen, det gruer jeg meg til, ble så dårlig av det sist gang... Jeg merker og stor forskjell på forholdet mellom meg og minn man, det er ikke slik det engang var...

 

Er det andre som sliter psykisk?

 

Hilsen CasaBella

[brunette79]

Hei du. Huff, vet alt om forventninger og den tøffe tiden... Spes. de andre som får barn rundt deg, det er liksom det letteste de har gjort. Slutter på p-pillen, og måneden etter ringer de og forteller om sin lykke. Helt jævlig følelse!!

 

Selv har jeg vært sammen med kjæresten min i 11 år, sluttet på p-pillen når jeg var 24 (er nå 31) pga. blodpropp, fikk beskjed om at jeg aldri kunne bruke p-piller igjen, så da bestemte vi oss for at vi like godt kunne prøve å få barn. Men igjen ting skjedde, jeg fikk aldri tilbake mensen (har pcos). Har gått på alt fra enkel, dobbel og trippel pergo.kur, men heller ikke eggløsning da. Min samboer har veldig bra sædkvalitet, så alt ligger liksom på meg. Har vært gjennom to sprøytekurer med puregon og ovitirelle.. Første gang, ble jeg ikke gravid,,, Har ikke testdag før på torsdag med den andre kuren, men kan liksom ikke skjønner at det noen gang skal skje.. Alt vi skal bli stolte foreldre!! Veien er tung, og veldig lang dessverre... Men går jo med klump i magen, og blir uttrolig pyskisk sliten.. Jeg vil, jeg vil, men jeg får ikke til...

 

Ønsker deg virkelig lykke til KLEM

[CasaBella]

Hoff, ja, jeg kjenner igjen klumpen i magen og frykten for at det aldri kommer til å bli oss... Jeg har sannsynligvis endometriose, det har min søster og min mor og, men de har aldri hatt noen problemer med å få barn, søster fikk sin første på første forsøk og sin andre mens hun gikk på p-piller... Slitsomt med alle forventningene og, jeg var den i vennegjengen som først fikk utdannelse og den eneste som er gift og har hus og jobb, så hvorfor er det de som får barn uten å engang forsøke? nei, dette er helt jævlig å gå gjennom, men går drømmen i oppfyllelse så er det jo absolutt verdt hva som helst.

 

Ønsker deg og lykke til, si ifra om det skjer noe, jeg skal gjøre det samme.

 

Klem

[Leiavåvente]

Skjønner godt at du blir lei deg og sliten. Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg blir helt koko i hodet av å prøve. Planlegger livet rundt når jeg har eggløsning. Har vært sykemeldt pga det psykiske slite med å prøve og alle nederlagene. Gikk til en samtaleterapaut. Det hjalp fikk ryddet opp i alle tankene. Nå takler jeg nedturene bedre. I stedenfor å fortreng de depresive tankene, aksepterer jeg at slik er det nå.

 

Klem til deg.

[titinn]

Kjenner meg så veldig igjen her..... Er 31 år og barnløs. Føler at jeg er den eneste på min alder som ikke har barn eller går gravid. Alle mine beste venninner fra skolen har barn, venninner jeg har fått i senere tid er nybakte mødre eller går gravide...Det er så psykisk slitsomt og hele tiden være den som smiler og gratulerer andre, mens du såååååååååå skulle ønske det var deg selv som folk kunne gratulere med graviditet.

 

Har vært samboer i 8 år nå og vi har akkurat vært gjennom vårt 1.IVF forsøk som ble negativt. Mange vet om at vi skulle prøve dette og derfor leit å måtte fortelle om det negative resultatet. Er så redd for at vi forblir barnløse.....frykten sniker seg frem innimellom selv om vi nok innerst inne vet at vi lykkes en eller annen gang. Men, er så lei denne ventingen, ventingen på neste forsøk evt, vente på neste mens, eggløsning, test, ny mens, ny eggløsning opp igjen og opp igjen.......

Prøverørsforsøket var veldig psykisk påkjenningen med all uforutsigbarheten, ventingen på svar på om det var noe egg å finne, om de ble befruktet og om de nedfryste embryoene overlevde opptiningen...............føler at alt dette har vi ikke fortjent.....føler det vår tur snart nå.

[lille krek]

Jeg forstår så godt hvordan dere har det.. Har holdt på i 3 år og omsider fått det til, men det har kostet. Sitter nå alene fordi partneren ikke taklet det mer. Når jeg endelig ble gravid fikk jeg en utladning og orket ingenting. Det skulle jo være utløsningen til lykkefølelsen og var det med en gang, men så kom de fysiske reaksjonene som førte til at smilet også forsvant.

 

Ta vare på dere selv gjennom denne tiden og pass på å snakke ut om hvilke følelser dere har i forhold til dette. Det er viktig å formidle hverandres opplevelser så ikke det i tillegg ødelegger forholdet deres. Dere kan ha ulike opplevelser opp i denne prosessen og gjensidig respekt og forståelse er megaviktig.

 

Vi hadde ikke det. Blant annet fordi jeg følte at det betydde mer for meg, som var barnløs. Jeg var stemor til tre og taklet det dårlig da kjæresten ikke viste samme følelser som meg når de negative testene kom på løpende bånd. Om det stemte vet jeg ikke for jeg orket ikke å ta det opp.

 

Så mitt råd er: Snakk sammen og del alle indre tanker.

 

Lykke til videre!

[Yasmin ♡hvor.e.du.lille.spire♡]

Hei:)

Me har de ganske så likt.

Eg var 17 når eg blei sammen med min mann, i dag er eg 21år og me gifte oss i felles ferien:) Eg har aldri kunnet bruke prevasjon (p-pille, p-sprøyte, osv) fordi eg har noe gale med blode mitt. så me blei enige om at vis de sjer så sjer de. sånn er de berre. (kjent kverandre siden eg var 14.) de sjedde aldri noe å eg startet å tenke. i 2008 flyttet me sammen å startet prøvingen for fylt. prøvd alt snart. i 2009 blei me henvist til gyn. eg fikk påvist PCOS med en gang, har og hatt mengen cyster som har sprukket. hatt 4 pergotim kurer til nå å får ta min siste pergo kur i august. før eg må videre til prøverør. men der og ligger de problemer for eg må være 22år for å få søke. Alle rundt meg får barn, å eg knekke sammen kver gang eg får høre om at di er gravide. eg klare ikke dette mer snart. e heilt ødelagt til tider. Eg e ikke gammel å håpe ikke eg forkjene å få denne (sykdommen)... alt eg ønske e en familie. Eg vett de e en sjanse for at eg aldri komme til å få den familien eg ønske meg. komme uansett aldri til å klare å lage en familie på egenhand som eg alltid har håpt på. nå klare eg nærmest ikke å tenke mer på dette. så vidt eg orke å gå til gyn lengre, føle meg ødelagt kver gang. eg har aldri humøre på topp lengre. håpe de kommer et lys pungt snart. Bryllupe holde oss oppe hele veien å våre 2 hvalper hjelpe oss godt på vei:) måtte få oss hund så eg fikk noe å tenke på men eg griner kver dag en tåre når eg ser meg sjøl i speile elle ser gravide. eg kan ikke gå på grill kvelder med venner når gravide e der for da må eg berre gå. så de går veldigt inn på meg og dette. de er helt normalt mener legen. men prøv å finn ting å tenke på så får dagen til å lyse opp for deg å din mann. de hjelper:)