Hvorfor så vondt?

[Anonym bruker]

Etter en ex.u. ved nyttår, ble jeg gravid på nytt i mars.

Selv om d ikke var planlagt denne gangen heller, var d et hjertelig velkomment svangerskap.

På dagen 12 uker reiste jeg og samboer på tidlig UL.

Begge med store forventninger over å skulle se vårt lille vidunder.

Der fikk oss begge et skikkelig KO-slag i trynet.... Der var ingen hjerteaktivitet... Og fosteret ble målt til 7,5 uke...

Ble sendt hjem med beskjed om å vente på tlf til ny time, om en ukes tid, for kontroll.

Begge var knekt, og tårene trilla på oss begge...

Uken gikk og ingen tlf kom.... Ringte selv sykehuset, der de beklagde så mye, men de hadde problemer med gynekologer.... Fikset oss time ved et annet sykehus lenger unna, allerede neste dag.

Så bar d avgårde neste dag. To leger undersøkte meg med samme svar... Så ble narkose og utskrapning...

Men sitter igjen med en klump i halsen og mange tårer i øyenkroken, og mange tanker som surrer rundt.....

Har d veldig vondt, og føler til tider at jeg bare vil gjemme meg langt under dyna.....

Har ikke gitt opp å prøve, men akkurat nå trenger jeg bare tid til å styrke meg selv....

 

[Tøvsjura]

Jeg vet akkurat hvordan du har det, mistet selv rett før uke 12 - denne uken faktisk (se innlegget under) og føler meg veldig nedenfor. Har det ganske vondt for tiden og føler mest for å skrike, gråte og ligge under dyna. Føler at livet virkelig slamret døren i ansiktet mitt. Selv om vi aldri vil glemme den lille spiren som aldri fikk en sjanse her i livet så vil dette gjøre oss sterkere. Ikke gi opp håpet, dere vil med stor sannsynlighet bli gravide og få barn! Jeg har selv to friske svangerskap bak meg og trodde ikke dette kom til å skje meg den 3. gangen, men dessverre gikk det ikke slik jeg håpet Har hørt man er ekstra fruktbar i perioden etter SA/MA så kanskje vi (du, jeg og alle andre som har opplevd dette) er ekstra heldige og blir velsignet med en ny spire igjen snart.

 

Sender deg mange klemmer og føler med deg.

[Anonym bruker]

Takker for klemmer:O)

Fikk meg en skikkelig nedtur nå i kveld..... Glad jeg hadde samboer og dattera mi (snart 13) rundt meg.

Vi er flere om d, men følte meg veldig alene...

Trodde jeg skulle fikse dette alene ved å la tiden lege, men der tok jeg feil...

[Tøvsjura]

Tiden leger dessverre ingen sår, selv om det er slik ordtrykket lyder. Men, såret vil bli til et arr og arret vil bli lettere å leve med tiden. Jeg føler med deg, har selv hatt noen grusomt tunge dager. Heldigvis begynner jeg å tenke litt mer positivt nå, men jeg kommer aldri til å glemme desember-spiren vår.

 

Masse lykke til videre

Klem fra

[Anonym bruker]

D er så godt å vite at man ikke er alene om å oppleve dette... Ikke misforstå, for unner ingen dette.

Men bare d å kunne dele erfaringer o.l.....

Vet at ting etterhvert vil gå seg til, med tiden...

Men har funnet ut at d beste er å dele smertene med resten av familien/venner, og ikke tro at man klarer alt selv

Fikk meg en smell på d i går...

Skal liksom klarte å leve opp til alles forventninger, og d som mange sier "ikke ta d så innpå deg, d går bra"

Ja eg vet d, men eg må få lov å bruke den tid d tar for meg, og la d gå så inn på meg som d gjør

Skal tross alt leve med dette resten av livet....

Desemberspiren vil for alltid være gjemt i mitt hjerte, oxo den spiren som skulle ha kommet i juki/august (ex.u.)

Alle gode tanker til deg oxo, og masse lykke til

[Tøvsjura]

Skjønner godt hva du mener, er greit å ha noen å dele dette med.

Jeg har heldigvis fått en gladmelding i dag og det er at samboeren min vil at vi skal prøve igjen etter første menstruasjon :-) Håper virkelig ikke at det tar for lang tid å bli gravid igjen.

 

Klem fra

[Håpet ble virkelighet!]

Selv om ikke tiden leger alle sår er tiden hvertfall med på å gjøre smerten mindre og lettere å bære, men man er passe sliten og "rar" i hodet når alt står på. Jeg mistet for fjerde gang på 18 måneder i april. Hadde fått tett oppfølging i siste svangerskap etter 3 stk MA`er i uke 7-9. Alt så fint ut frem til i uke 14, men ny Ul i uke 15 viste ingen hjerteaktivitet ( hadde sett hjertet slå flott 6 ganger tidligere) Følte at jeg bare traff helt bunnen, var knust og sykemeldt i 2 1/2 uker etterpå....

 

Nå har jeg fokusert på bryllupet mitt, som skal foregå til lørdag og reise til Kroatia i juli. Venter på svar fra sykehuset på tester de har tatt, men har bestemt meg for å ikke stresse for mye med det, la det tar den tid det tar. Håper jeg føler meg klar til et femte forsøk til høsten, grugleder meg til det! Blir 36 i oktober så er jo ikke ung lenger men har forhåpentligvis tid til et par forsøk til alikevel!

 

Ta vare på deg selv og prøv å nyte sommeren, det gjør godt å tenke på andre ting selv om det er så mye enklere sagt enn gjort. Lykke til videre!

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Offameg, det er så vondt å lese slike historier! Det stikker langt inni magen og hjertet Jeg opplevde MA i uke 12 jeg å for 5 år siden...kommer aldri til å glemme synet av den 10 uker gamle babyen som lå der med armer og bein, men livløs inni magen min...snufs! Jeg vet hvordan du føler og jeg vet at du aldri kommer til å glemme...MEN som Twilight å sier...tiden som går, gjør noe med oss. Man klarer aldri å glemme, men man bearbeider det på et vis. Det er nok vanskelig for deg å tenke på nå, men gi deg selv tid. Tid til å sørge, tid til å være lei deg og sint. Du har all rett til det...

 

Så kommer det en tid hvor du smått om senn klarer å tenke på litt andre ting å...ikke bare den lille i hjertet ditt. Gjør det du føler for...gjem deg under dyna noen ganger...det er "godt" å gråte og "få det ut"...Å gjør noe som gleder deg...noe du sette rpris på.

 

Ønsker deg masse lykke til, Anonym - og håper du karer å se litt fremover etter hvert

 

Stor klem fra meg

[Anonym bruker]

nå har d gått 1,5 uke etter inngrepet.

fysisk er alt bra, og d psykiske faller litt etter litt på plass. men er ikke helt 100 % enda. men d forventer eg heller ikke skal skje med en gang heller.

alle er vi forskjellige, heldigvis, og alle trenger vi den tid vi trenger for å komme seg over den verste kneiken etter en sånn smell.

egentlig uansett hva d gjelder.

har denne uken vært innom jobb, og fått gjort en del papirarbeid. jobber på skole, så for å slippe å sitte å jobbe i sommer, gjør eg heller litt nå og da før ferien starter. selv om eg er sykemeldt. (sommerferien er HELLIG)

utrolig glad for å ha de kollegaene eg har, for de har vært en utrolig god støtte.

familie og venner har oxo vært en utrolig god støtte.

spesielt mine to nærmeste, dattera mi og samboeren min.

har brukt de siste dagene til papirarbeid på jobb, husvask (etter 2 mnd med null energi så trengtes d), og pleie av en syk venninne.

er ikke bare meg som har d vondt og ikke bra, så må støtte opp under der d er behov, så godt eg kan:O)

man får og man gir.

har mine små stunder inn i mellom, der tankene surrer litt tilake, men man blir bare sterkere etter hver gang man møter motstand, og klarer å bryte gjennom.

og bare d at d er sol og sommer ute, hjelper mye på humøret..

meg og min kjære har ikke tenkt å gi oss med prøving, selv om vi ved to tilfeller de 5 siste mnd har vært uheldige og mistet.

selv har eg ei fra før, og vi har jo to ganger sådd en spire nå, så vi vet vi kan.

vi må bare få d psykiske på plass, så er vi klar igjen. så etter sommeren får vi se hva som skjer:O)