Har det utrolig vondt akkurat nå :(

[Tøvsjura]

Søndag 30.05 er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Følte meg dårlig generelt gjennom hele dagen; sår hals, litt feber osv. Etter å ha dusjet og fått lagt begge barna gikk jeg en tur på do og oppdaget til min store skrekk blod i truseinnlegget. Ikke veldig mye, men heller ikke så lite at det virket uskyldig. Ringte legevakta som trodde dette kunne være en tegningsblødning (var 10+7 uker) og mente det var et godt tegn at jeg ikke hadde noen smerter. Dro til fastlegen dagen etter og han sa det samme; da hadde jeg knapt blødd gjennom natten, men hadde litt småblødninger gjennom legebesøket. Ba om henvisning til ultralyd og dro så til gynokolog som ga meg innvendig ultralyd med èn gang. Der fikk jeg dessverre beskjeden som jeg har tatt så utrolig tungt; det var ikke noe tegn til liv, ikke en gang tegn til fosteranlegg. Spira vår hadde altså "dødd" tidlig i sv.skapet uten at kroppen min hadde registrert noe før nå i uke 11.

Fikk time til sykehuset dagen etter.

 

Ventetiden på sykehuset var grusom, måtte vente 3,5 timer på et venteværelse med lykkelige gravide - der satt jeg; med verdens tyngste bør på hjertet og bare ventet på "dommen" (utskrapning eller piller). Legen brukte en tid på undersøkelsen ettersom bildene ikke var gode nok, måtte hente en lege til for å avgjøre om jeg trengte utskrapning eller om jeg kunne få med meg piller hjem - fikk sistnevnte. Pillene tok jeg ca kl 15.00 etter en dusj og effekten tiltok ca 2 timer etter; verdens grusomste smerte. En hagl av intense rier og masse klumper og blod som kom ut. Det var så ille at jeg skrek, gråt og hulket mens samboeren min prøvde å trøste meg. Heldigvis fikk jeg ut det meste på disse smertefulle timene, og etter mange voltaren og ibux avtok smertene.

 

Nå har jeg kun hatt litt blødninger (dag.2 etter pillene ble innsatt) - blødningene avtok utover den første kvelden så jeg håper virkelig jeg fikk ut alt. Er livredd for å gå igjennom noe mer nå. Skal på etterkontroll neste uke og er redd det skal være mer igjen. Noen som kun har hatt store blødninger den første dagen, mens det ikke har vært like store blødninger den neste? Har ikke mer enn murringer i magen nå, kjennes ut som veldig svake etterrier.

 

Denne graviditeten var ikke planlagt, men barnet var høyt ønsket. Vi har to fra før og hadde gledet oss kjempemasse til nr.3 som var ventet ved juletider. I tillegg til å ha måttet miste spira vår så kom også beskjeden om at huseierne skal selge huset vi leier og at vi må flytte innen en viss tidsfrist (denne beskjeden fikk vi samme dagen som SA ble oppdaget), så jeg har det skikkelig tungt akkurat nå.

 

Håper på en ny spire innen kort tid, men vet at man bør vente 1-2 sykluser før man begynner å prøve igjen. Håper inderlig at menstruasjonen min kommer raskt tilbake.

 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men følte for å lufte følelsene. Har det utrolig vondt akkurat nå. Trist og deprimert. Føler at uflaksen har rammet oss hardt.

 

Takk til dere som har orket å lese innlegget mitt, til tross for at det er langt og kanskje litt rotete.

[Tøvsjura]

"Ringte legevakta som trodde dette kunne være en tegningsblødning (var 10+7 uker) og mente det var et godt tegn at jeg ikke hadde noen smerter."

 

*mente selvsagt sporblødning* og ikke tegningsblødning..

[Anonym bruker]

Hei Twilight!

 

Vet akkurat hvordan du har d!

D samme skjedde meg i påsken,var 9+5

Jeg fikk også "pillen". D var knall tøft!Både me fysiske smerter og faktisk psykiske..

Jeg hadde kraftige kraftige smerter og kjente d som kom ut og foss blødde etterpå. Hadde små blødninger ei uke , "mens-smerter" hadde jeg i 3 dager etterpå.

Da eg va på etter kontroll.. Alt var komt ut og såg kjempe fint ut.

legen sa til meg at visst jeg var klar psykisk for å prøve på nytt var d bare å sette igang.

D me å vente en mens er bare at d skal bli enklere for legen å rekne ut termindato.

 

Føle utrolig me deg,vett hvor smertefullt d e.

masse masse klemmer

[Tøvsjura]

Takk for at du orket å lese, annie 20:57. Det har faktisk hjulpet meg å få skrevet denne opplevelsen ned og lufte tankene og følelsene mine her inne hvor det er flere som har opplevd det samme. Ettersom vi har to barn fra før og hadde sett slik fram til nr.3 føles sorgen ekstra tung å bære akkurat nå. Vet det er dumt, men jeg trodde aldri dette kom til å hende meg Håper på en ny spire innen kort tid!

 

Hvordan har det gått med deg, annie? Har du opplevd dette flere ganger eller har du lyktes med å bli gravid igjen etter din SA?

 

Klem tilbake fra en veldig trist Twilight

[Anonym bruker]

Hei igjen.

 

Dette var min første gang..Eg knakk i sammen og var langt nede i kjelleren for å si d på den måten.

Er ikke gravid,d frister veldi lite etter det som skjedde.

Men dette er desverre veldi veldi vanlig for mangen,men er veldi få som snakker om d. Eg syns d e ingen skam,men d e utrolig tøft.

 

D eg sliter mest me.. vi var 3 par som var gravide me 1 t 2 uker mellom rom.. D har gått greit frem til nå..men nå har di vært på ul vett ka kjønn d e.. d gjør d værre..blir påmint på hvor langt jeg kunne vært..om d kanskje var en gutt elle en jente.. Men ska klare dette!! Vil bare bli sterkere med dette. D e en tøff erfaring å ta med seg,men vett at eg ikkje e aleina,og d hjelper!

 

Samboeren min e girt på å prøve nå,men d e eg som holder igjen..

Er faktisk veldi redd for at d ska skje igjen,selv om at eg vett at sjangsen for at d ska gå galt er veldi liten neste gang.

 

Men du ska trøsta deg me at du har friske barn,du har ingen problemer me å bli gravid.

Du må se på d som en tøff en erfaring i livet,en tøff en.. Men utrolig lererik.

Anbefaler deg å lese veldi mye om det på nettet,der står d veldi mye og veldi lererikt. D var der jeg fant mye trøst og svar..

Trøsta deg med at kroppen gir beskjed når d er noe galt, derfor kroppen din reagerte nå med blødning,antakelig ville d aldri vært levedyktig.

 

Men jeg vil aldri glemme dagen, 29.03.2010

Den vil alltid være en plass i mitt hjerte

 

Så håper no av dette hjelper deg.

Jeg vet hvordan du har og tenker på deg

[Anonym bruker]

Slenger meg på her, mistet for en måned siden og var også i uke 11. En helt uvirkelig opplevelse; hadde prøvd så lenge og endelig lykkes. Psyken får seg en skikkelig smell når sånt skjer. Jeg kommer til å prøve igjen, men kanskje ikke med en gang.

Jeg synes faktisk det er en trøst at det er ganske vanlig, selv om det er et mareritt mens det står på. Velger å tro at det har gjort meg sterkere som person.

Sender en klem til deg, Twilight! Og det er et fantastisk nettverk her på BIM. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten

[Tøvsjura]

Annie; 21:26

 

- Takk for at du deler opplevelsen din med meg. Det hjelper å lese om andre som har opplevd det samme.

 

Jeg også har flere venninner som ble gravid like før og samtidig som meg, et par av disse er gravide samtidig og det er vondt for meg å høre hvordan det går med de! Er selvsagt glad for at de slipper å gå igjennom det samme som meg, men samtidig er jeg sjalu fordi det er så vondt!

 

Gynekologen og legen jeg var hos på sykehuset sa at det er over 50 % sjanse for at alle kvinner vil oppleve en SA/MA ila livet, men at dette skulle skje meg virker helt uvirkelig nå. Man håper jo at alt er vel med spira, og jeg fikk sjokk da jeg fikk beskjeden om at jeg har abortert. Det gjør så inni hampen vondt i hjertet! Jeg vil aldri glemme spira vår som jeg ønsket så sterkt, h*n vil allitd være med meg i hjertet. Jeg gruer meg litt til å bli gravid igjen i frykt for en ny slik opplevelse, men jeg vil så gjerne ha nr.3. Håper på å bli det ila. kort tid.

 

Tenker slik som de fleste; spiren var ikke levedyktig og kroppen ordnet opp på sin måte, men det gjør fryktelig vondt likevel. En uvirkelig og grusom opplevelse jeg ikke unner noen!

 

Innlegget ditt har hjulpet meg masse og jeg håper andre som opplever dette eller har opplevd dette vil lese innlegget mitt også. Sorgen vil alltid være der, men det er godt å ha noen å dele den med. Er takknemlig for at dette forumet eksisterer her inne.

 

Tusen takk for at du har lest og svart på innlegget mitt. Håper du med tiden vil oppleve et friskt svangerskap og få et nydelig barn med din kjære - det vil du garantert

 

Masse klemmer tilbake fra

[Tøvsjura]

Annie; 21:39

 

Takk for at du også tok tiden med å lese og svare på innlegget mitt i denne tunge perioden i mitt liv. Det er så sårt akkurat nå! Får tårer i øynene når jeg tenker på den lille spiren vår som aldri fikk en sjanse og når jeg leser om andre i samme situasjon. Det er vondt! Tenker selv som deg at dette vil gjøre meg sterkere med tiden. Jeg har heldigvis to flotte barn fra før som hjelper meg gjennom dette (ubevisst), de er så gode å ha i denne tunge perioden!

 

Er glad for at vi har dette forumet hvor vi kan dele tanker og følelser med hverandre. Det har hjulpet meg masse denne kvelden for tankene surrer som mygg i hodet mitt.

 

Sender klemmer tilbake

[Førstegangs mor]

hadde sa forje uke. var 11 uker den dagen jeg var på UL. begynte å komme litt brun utflod på søndag 23 mai. det fortsatte å ble mer å mer utover i uken... legetime på tirsdag, fikk bare beskjed å gå hjem å var sykemeldt en uke fra da. det kunne hende det ikke var noe. jeg spurte om å bli undersøkt men det kunne hun ikke da hun ikke ville "trigge" noe. tull spørr du meg. skjer det så er det ingen ting som kan stoppe det. jeg var jo desperat til å finne ut om det var liv eller ikke! så på onsdag ringte samboeren min til helsesøter og legevakt. å jeg måtte til legen igjen. heldigvis var legen min borte den dagen så jeg fikk en an. det var bedre! blødde myyye, det bare rant og jeg var helt desperat. kom slimete klumper og jeg viste nok at det var over. det ble rett inn på sykehuset på gyn og fikk lege fort heldigvis. (uutoholdelig for dere som måtte vente flere timer!!) UL viste at det meste var ute og at kroppen hadde klart dette selv. jeg var knust, og er knust enda....... det er den verste opplevelsen jeg har hatt. føler jeg har mistet ett barn selvom det bare var et lite foster. babyen var såååå ønsker og "ale" rundt meg er gravide og har barn og var mange venniner som skulle ha ca samme tid. hadde termin ca 26 desember. julegaven gikk i vasken:(

 

det verste var vel når det jeg trotr er fosteret kom ut. det var nå på tirsdag. en hard liten klump formet som et lite foster kom ut når je satt på do. jeg føler jeg har skyld babyen min ned i do. å sitter igjen med en tom følelse.....

[Tøvsjura]

Uff, jeg får vondt når jeg leser om din opplevelse også, Førstegangs mor.

Jeg vet nå hvor vondt det er å miste et høyt ønsket barn. Det er veldig smertefullt, men det kommer til å gjøre oss sterkere mentalt med tiden.

Vi får alle krysse fingrene for at en graviditet vil skje oss alle snart

 

Mange klemmer fra

[Førstegangs mor]

det tar vist lang tid å "komme over"... har hatt to dager uten å blø men så kom det litt blod igjen i går. blir helt forvirret. samboer sa at kanskje det var mensen, men syns det var litt tidlig. selvom det er nesten to uker siden jeg begynte å blø. kan jo hende aborten på en måte var allerede sjedd bare at det tokn tid før jeg fikk det ut?!

 

håper vi blir gravide fort igjen!!

[Anonym bruker]

Jeg blødde i nesten tre uker uker etter selve aborten og noen dager i forkant. I ukene etter kunne jeg godt ha opphold en dag eller to før det begynte å blø igjen. Ingen fare hvis du ikke har vondt. Men jeg begynte med jerntabletter etter hvert, for jeg ble svimmel av å miste så mye blod. Det er bare å være tålmodig, dessverre.

[Tøvsjura]

Jeg har heller ikke de store blødningene lenger, men det kommer litt nå og da og i større og små mengder. Har ingen smerter, men føler meg litt støl innimellom. Håper selv at menstruasjonen kommer raskt tilbake, vil være gravid igjen om et par-3 måneder!

[Tøvsjura]

Jeg har heller ikke de store blødningene lenger, men det kommer litt nå og da og i større og små mengder. Har ingen smerter, men føler meg litt støl innimellom. Håper selv at menstruasjonen kommer raskt tilbake, vil være gravid igjen om et par-3 måneder!

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Kjære dere alle sammen.

 

Jeg føler så veldig med dere!!!

 

Jeg har vært bort dette her FOR mange ganger nå, føler jeg (selv om tilåme 1 gang er for mange ganger!!!) Første barnet mitt kom helt uten komplikasjoner i det hele tatt♥

 

Andre gang jeg ble gravid, kom jeg å helt til uke 12 (tidlig UL) og der lå mitt kjøre lille "minibarn" helt livløst innimagen min. Legen dyttet til magen min med ULhodet, og da virket det som den lille hoppet til, men så var den helt livløs igjen. Jeg så armer og jeg så bein, mage og hode...men den lille var død! FORFERDELIG!!! Jeg hadde ikke merket noenting. Alle symptomer var der fortsatt, og jeg hadde gledet meg til denne dagen. Off...dette er 5 år siden, men jeg husker det veldig godt den dag i dag. Jeg fikk utskrapning og alt gikk komplikasjonsfritt. Lite smerter etterpå og blødde i en liten uka. Men det tok 7uker!!! før mensen kom tilbake - å det var en laaang tid å vente.

 

Jeg ble gravid igjen og alt gikk bra den gangen. Lille Emma ble født♥

 

I fjor sommer ville vi prøve på tredjemann Ble gravide på første forsøk og jeg ble kjempeglad. Men engstelig...det sitter i for bestandig når man først har vært så uheldig å oppleve det å abortere Å det skjedde igjen. Plutselig ble symptomene svakere og jeg fikk litt brun utflod. Fikk UL og der fant legen ingenting inni livmora mi Enda en MA! Å enda en utskrapning. Åhr...jeg kunne ikke forstå dette! Hvorfor meg? Hva har jeg gjort galt?

 

Det tok oss så et halvt år å bli gravide igjen - fant det ut forrige lørdag Ble veldig glad, men nervøs. Symptomene har vært litt avvikende hele uka...ikke så ømme pupper som jeg har vært vant med. Å i går begynte den brune utfloden igjen Å i dag kom blødningen...jeg skjønner det ikke??? Kan ikke bare befruktningen vente om ikke det skal gå bra, liksom? Nå håper jeg bare jeg slipper utskrapning denen gangen siden det skjedde så tidlig. Blør nå som vanlig mens. Å har ikke vondt - fysisk! Men nå begynner jeg å tvile på om vi virkelig kan få det til igjen? Jeg mister litt motet altså!Vet ikke om jeg tør å prøve igjen? Men så vil jeg så gjerne ha et barn til - bare ett♥

 

Off, dette ble langt og rotete...men jeg ville dere skulle vite at vi er mange i samme båt...det kan hjelpe noe kanskje?

 

Det er godt å slippe tankene ut...og det er godt med støttende ord. Så til dere alle medsøstre...vi får prøve å holde motet oppe og søke trøst og styrke hos hverandre, ikke sant? Sender dere alle en stor klem og håper vi snart får vårt største ønske oppfylt♥

 

Hilsen meg.

[B8]

Hei dere,

 

Så bra at det finnes sider som dette, hvor man kan skrive ned alle følelsene som river og sliter i kroppen.

 

Opplevde selv SA i går/dag, men var ikke kommet så langt på vei. Bare 5-6 uke, og selve graviditeten kom ganske overraskende. Men vi ble så utrolig glade når vi fant det ut og det er så rart hvor fort man knytter seg til den lille som skal komme. Livet og fremtiden totalt på hodet- og man synes det bare er deilig! Da er sorgen ubeskrivelig vond når ting ikke går som man ønsker...nå var jeg ikke kommet så langt og kan bare tenke meg hvordan det er når man har kommet lengre.

 

Det er vanvittig trist og jeg gruer meg veldig til å prøve igjen (for det skal vi så fort kroppen tillater det). Men nå vet jeg i hvertfall at jeg kan bli gravid, jeg kjenner igjen tegnene på kroppen neste gang, jeg har astma og nå har jeg allerede sjekke ut hvilke medisiner jeg kan ta/ikke ta, jeg har lest hva jeg kan spise/ikke spise og jeg vet 100% at vi er klare og gleder oss til å bli foreldre. Leste dessuten her at sjansen for å få SA for 3. gang er 1%. Da finnes det håp uansett tenker jeg! Men veien dit kan tydeligvis være tøff...

[Tøvsjura]

Hei B8! Utrolig trist at du også måtte gjennomgå noe slikt som dette. Er godt vi har dette forumet hvor vi kan dele tanker og følelser i etterkant av det som har skjedd.

 

Det er sant som du sier, det er tungt og trist den første tiden, men heldigvis er det minimal sjanse for at noe slikt skjer igjen.

 

Håper du blir raskt gravid (det håper jeg forøvrig vi alle her inne blir)

 

Masse klemmer fra

(tidligere Twilight og hovedinnlegger)

[Rime]

Hei, føler med dere alle og vet akkurat hvordan dere har det. Hadde en MA 14 juni, var da i 12 uke, men det hadde vært dødt siden uke 6. Dette skulle bli våres første. 16 juni fikk vi med oss tablettene hjem som skulle få det ut, og vi fikk vårt livs sjokk, vi var ikke forberedt på det som kom. Smertene var ubegripelig og når man er langt nede er man ikke like rustet til å takle sånt. Jeg gråt og ba det om å slutte og samboeren min viste ikke hva godt han kunne gjøre. Det var helt forferdelig. 12 timer med smerte, men bare 4/5 timer hvor det var nesten uutholdelig! Blødningene har no endelig begynnt å avta etter litt over 3 uker, men har ennå litt mens lignende smerter? Har ikke fått beskjed om å komme inn på etterkontroll, litt urolig for det! Hva mener dere?

 

Uansett er vi begge klare for å sette igang igjen Prøver å se positivt på det og håper at det vil gå bra neste gang. Gleder oss til å bli gravid igjen, men vet VELDIG godt at vi kommer til å være veldig nervøse! Vi har følt at det har påvirket forholdet vårt og at det blei satt på prøve, men no er vi kommet styrket ut av det hele, og føler oss mer sammenspleiset enn noen gang, og mer sikker på at vi kan takle vonde tider sammen så lenge vi er to om det. Jeg vil påstå at vi er mer glad i hverandre no, enn noen gang tidligere, og at vi kjenner hverandre på en helt annen måte enn før. Vi er kommet sterkere ut av dette.

 

Det gjør ennå vondt, og jeg får ofte tårer i øynene ennå, også når jeg leser hva dere andre har opplevd, og hjertet mitt blør for dere. Vi får bare krysse fingrene og håpe at vi ikke trenger å oppleve noe slikt igjen noen av oss, og jeg håper vi alle vil være gravide igjen før vi vet ordet av det; og at det går bra!

 

Håper dere får en fin sommer alle sammen, og forsøke å se fremover og glede oss til det som forhåpentlig en gang vil bli! Det skal ihvert fall jeg prøve.

 

Masse klemmer og ønsketanker til dere alle!