Andre som er alene med mange barn?

[Anonym bruker]

Jeg er en "erfaren" alenemamma. Har vært alene med sønnen min siden han var 4 år, datteren min siden hun ble unnfanget og nå så blir jeg alene i tredje svangerskap etter et 17 mnds forhold. Jeg ble gravid etter at spiralen støtet seg ut. KLarte ikke å fullføre abort. Han presset på, men mammahjertet mitt klarte det bare ikke. Er lei meg for at uansett hva jeg gjør så skjer dette igjen. Har verdens beste pappa til datteren min (i midten). han stiller opp, hun har den beste stemammaen i verden og jeg har fått en gudegave i det forholdet.

Pappaen til eldstemann har vært ut og inn av rehab pga rus. Holdt på med trusler og vold i flere år. Det siste forholdet var det jeg "fikk lov" å ha etter så mange år uten at han laget et helvete. Det har vært så godt som rolig på hans front de siste tre årene (han har stiftet familie og fått nytt barn). Jeg trodde freden endelig var her.

Men så skjedde dette. Jeg sa ifra dagen før sykehuset (søknad om abort) at om jeg tok det så kunne jeg ikke fortsette forholdet med han. Han ble lei seg, såret som han sa og dypt skuffet. Ingenting om hvordan jeg hadde det med magen. Da var jeg i uke 8, 2.

 

vel, han trodde jeg klarte det, men nei. Jeg dro hjem etter anbefaling fra to leger og en sykepleier om å heller ringe igjen. "Du er ikke klar" sa dem.

På UL da de skulle stadfeste uker, der hadde jeg to leger. De så på hverandre, begge forundret. Jeg spurte om å få se, men de sa nei. "Ikke om du skal ta abort". Hun ene dro skjermen fort bort til meg, hun andre tilbake. De tittet lenge før de så på hverandre igjen som to spørsmålstegn. "Er det noe galt?" spurte jeg.

"Vi må bare forsikre oss om det er en eller to"...

Etter tre min var det over. De sa ingenting mer, jeg fikk ikke se. Bare fikk vite at jeg var 8.3 uker. Og at jeg skulle ringe igjen om jeg ville ha abort.

Hvorfor sa de ikke noe mer? Fordi jeg ikke hadde bestemt meg ennå? Jeg bestilte ny UL, privat i uke 10.

Fikk et stikk i hjertet. Når å fjerne en er nærmest umulig for meg, hvordan skal jeg kunne fjerne to?

Jeg er alene. Pappaen vet ikke noe. Han klikket når jeg sa jeg ikke klarte ta abort. Har sendt meg stygge SMS. Han er snart 40 år. Mye er sikkert sagt i affekt... Jeg valgte gravididteten. Snart alene med 3, kanskje 4?

Føler meg virkelig ALENE, mot strømmen.

 

Klem

[Reese]

off... dette er ikke lett for deg... for frysninger av å lese innlegget ditt.

MEN, vett at det ingen trøst, men du e ikje aleina... føle omtrent at halvparten av oss ende opp aleina..

Det e liksom som om når graviditet e påvist komme den sanne mannen fram!

Eg og e aleina med mi datter på pga voldelig bf. Er nå gravid igjen og blir alene igjen.

Ingen kan tvinge oss til abort, vi er kvinner!!

Du klarer deg fint du, bare vent å se.

 

Stor klem t deg

[Anonym bruker]

Uffda, ikke morro det der nei..Jeg har vært alene med min sønn på snart 2 år siden han var 3 mnd og etter et nytt forhold som ikke gikk som ventet er jeg alene igjen, og har termin om 2 uker med en liten gutt til. BF vet det ikke ennå, da jeg ikke har våget å si noe til han ennå pga at han ikke tror meg når jeg sier det er han som er faren - han krever test først, helt ok det. Og det faktum at han muligens vil tro jeg har gjort dette med vilje - noe jeg IKKE har. Akkurat som om det er vår drøm å sitte som alenemamma til enda en liten..? Men som deg er jeg også mot abort (for meg selv) så klarte ikke å ta det, også her er det nemlig en sjalu eks mann det ikke var spesiellt morro å fortelle om dette til.

Så en av disse dagene skal jeg informere BF, da det er det rette, har allerede ventet for lenge..men når motet svikter..

Mange syntes jeg er dum som ikke tok abort..men for meg var det galt..jeg har kan hatt UL på privatklinikk og der blir du tatt godt vare på. jeg føler med deg iallefall. Jeg også er litt kjerringa mot strømmen. Tross alt er et barn en velsignelse, så tror vi har tatt rette valget når man først har problemer med å utføre aborten i første omgang.. Lykke til

[blå og rosa+lillebror]

Jeg er ikke alenemor, ikke enda i hvertfall, det er en annen historie. Men vil bare si til dere damer at jeg syns dere er skikkelig tøffe! Kan ikke forestille meg hvor tøft det kan være å være alene med et eller flere barn, og spesielt og ha barn og en til på vei. Tar av meg "hatten" for dere, virkelig. Lykke til alle sammen og stå på!

[Vimemor]

Og DER kom hormonene frem. Tårene spruter.

Jeg satt å nikket igjennom alle innleggene. Jeg er såå enig med dere!

 

En graviditet får VIRKELIG frem det sanne indre i mannen!

Dette erfarte jeg og, da bf over natten pluselig skiftet personlighet til å bli aggressiv å begynte å bruke fysisk makt.

Jeg kjente morsfølelsen med en gang da jeg kjente at jeg var mer bekymret for hvordan det ville gå ut over den lille inni meg enn meg selv visst det virkelig rant over for han en dag.

Jeg pakket kofferten å flyttet på dagen hjem til ho mor.

 

Da jeg valgte å gå fra bf, fikk jeg slengt i fleisen at jeg like godt nå bare kunne ta abort. Jeg gjorde da det stikk motsatte og brukte måndens penger som egentlig skulle gått til husleie, til en helgetur til stavanger, og tidlig ultralyd.(10+4)

 

Det er den beste investeringen jeg har gjort i mitt liv. Det første jeg gjorde da min lille engel kom opp på skjermen var å si : Vi skal få det fint i sammen vi to lillevenn. Ingen skal få knekke oss. Morsfølelsen tok skikkelig tak den dagen!

 

Bf kom igår busende inn i leiligheten min for å fortelle meg at om han så må gå rettens vei, så skal han ha ungen mer enn det som er vanelig. Å han skal jobbe hardt mot meg for 50% samvær.

Han gjør nå det han kan for å leke offer for at jeg har gått fra han. Å manipulerende som han er, så klarer han det jævli bra. Alt for egen vinning...

 

Jeg setter min lit til Karma, da jeg Dersverre ikke kan dokumentere hans sanne jeg.

 

Aldri la dere knekke av mannfolka sier jeg bare.

Det er for mange gleder der ute til at vi skal la oss bøye for deres idiotiske og egoistiske krav ( som sett i disse tilfellene)

Tøft kan det bli, la oss bite i det sure eplet, heve hodene og bare plerre dumhetene deres rett av oss.

 

Det er jo vi som til slutt sitter igjen som vinnere her.

Og premien er barna våre.

Både det å kunne bære frem barnet, se det vokse til, hjelpe når de har det vondt, bli oppgitt når de tøyer grensene. kunsten å klare å få det til å gå rundt når økonomien er på sitt værste.

Vi lever for å gjøre alt vi kan for at barna våre skal ha det best mulig. Og det er jo fordi vi vet at vi tok det rette valget, er det ikke ?

 

Lykke til alle sammen. Stå på!

Mange varme klemmer.

 

 

 

 

 

[Lemondrops]

Helt utrolig hvor mange lignende historier det er der ute. Jeg trodde jeg var den eneste, eller iallefall at min situasjon var nogelunde unik. Huff, fælt at andre har det slik som meg, unner ingen denne situasjonen. Men vi klarer det!! Vi skal klare det!!

 

AprilBaby: var akkurat som å lese om meg selv. jeg så barnet, og bestemte meg. Morsinstinktet slo til for fullt.