Min vanskelige situasjon!

[EtMirakel]

Jeg er 21 år gammel og venter mitt andre barn, mitt første fikk jeg i en alder av 18år, altså veldig tidlig, itilegg ble jeg den gang alenemor.

Tiden har gått, og selvom selfølgelig det og være ung og alene med barn har bydd på sine problemer, har jeg aldri angret og kost med med mammarollen, mye har jeg lært og vokst, samtidig som jeg også såklart enda har mine barnslige sider.

Den gang, fikk jeg mye støtte, og det var så godt, jeg fortalte min mor det med en gang, og selvom det ikke ble tatt imot med ros med en gang, så gledet min mor seg sammen etterhvert med resten av familien.

Og god hjelp har jeg fått på min vei.

Også av barnefar skal legges til selvom vi ikke var sammen..

 

Men så, for litt siden fannt jeg ut at jeg er med andremann, hvordan jeg reagerte, var mer med redsel denne gangen enn da jeg var 18år, men jeg skal innrømme at jeg ble glad og selvom det ikke helt passer ennå med andremann, skulle da vente 3-4år tenkte jeg,men nå sitter jeg her da med positive tester.

Dette kan ikke fortelle min mor nå, for dette vil hun reagere værre på en sist gang, jeg tror ikke, jeg vet, for våres fohold er vel ikke det samme det en gang var.

 

Det er mye hun ikke vet om meg, jeg har droppet ut av skolen, vet du hva, jeg er så ærlig og sier jeg gadd ikke mer, det var nok viljestyrken min der, så skolelei at dette visste jeg med meg selv ikke gikk.

Men ikke sitter jeg på rævva mi heller, jeg har fått med arbeid, ganske så greit arbeid og egentlig, der jeg for jobbe med eldre, noe jeg selv setter pris på.

Ikke noe av dette vet min mor, for hun kommer til og bli så skuffa over at jeg droppet utdanningen at hun ikke vil glede seg over jobben.

Så klart forstår jeg at hun vil bli skuffet av avbrutt skolegang, men hun må forstå at jeg kan dessverre ikke leve opp til hennes forventninger, det har jeg aldri gjort, og har fått høre det oppgjennom årene-Det blir nok aldri noe ut av ungene mine- har hun sagt så ofte.

Hvis verden var sånn at man kunne knipse med fingrene, så hadde jeg gjort det, blitt advokat, hatt drømmehuset, hytte og en strøken bil eller 2, men sånn er da ikke den virkelige verden.

Man må slite for det man vil ha, og kanskje ikke karriere er det viktigste for meg, nei det er ikke det.

Jeg beholder dette barnet, denne gangen er jeg ikke alene, men er vondt og vite at man ikke skal kunne få noe støtte av min familie.

Hadde du spurt meg for noen år tilbake om jeg hadde sett for meg at jeg ble 2barnsmor i en alder av 21år, nei absolut ikke, men sånn er det nå, og jeg håper på at spiren holder seg, for når jeg skjønner hvor lei jeg først hadde blitt av og miste, da forstår jeg hvor mye jeg ønsker og beholdet dette barnet igrunn..

 

Ble litt langt, men hadde så mye jeg tenkte på, dette var kort versjon:)

[Melkerullen]

Først og fremst gratulerer med det kommende barnet, så kjekt!

Alle har ikke like drømmer og det er nåe en gang slik at skole ikke like kjekt eller greit for alle, selv om samfunnet i dag er lagt opp til det.

Mulig vil du ta mer utdannelse en gang, men det må du vel finne ut av selv!

 

Når det gjelder din mor, så er det jo mulig hun og vil bli skuffet over at du har tatt så viktig avgjørelser for så å holde dem skjult for henne, så det må du og ta i betraktning at kan innvirke hennes reaksjon. Du er voksen nok til å ta avgjørelser selv og til å få barn og oppdra dem - så hvorfor ikke være voksen nok til å fortelle henne hva som skjer i livet ditt. Og så må hun være voksen nok til å respektere dette,og:)

 

Lykke til - det går nok bra, skal du se!!!

[påtjukken]

gretulerer med en liten på vei..

 

eg var og 18 år første gang eg ble gravid.. fikk mye støtte, men fikk og høre eg var for ung.. var forlovet med barnefaren som eg no er gift med:)

er no 22 år og venter vårt andre barn.. alle er kjempe glade på våres vegne.. me har og nett kjøpt oss hus...

alt dette har eg klart fint uten utdannelse og har kun en jobb som kassedame i butikk, men eg elsker livet mitt uansett.. utdanning kan eg alltids ta seinere.. no skal eg bare kose meg med at neste mnd kommer lille gutten min og har ei på snart 4 som venter på å se lillebror..

 

du er voksen og bestemmer sjøl over livet ditt så om din mor blir skuffet til å begynne med så må ho nok bare godta at dette er ditt liv og ho må respektere deg og dine valg!!

 

kos deg med hemmeligheten så lenge du vil, og lykke til når du skal fortelle det.. går nok fint:)

eg liker veldig godt livet som ung mor iallefall:)