Melkeproduksjon..

[april79]

Vi opplevde å miste vår etterlengtede lille attpåklattt i uke 17. Den hadde sannsynligvis dødd for 5 uker siden, så jeg måtte ta stikkpiller og få det ut selv i helgen. Dette var selvsagt veldig tungt, men jeg begynner å komme ovenpå nå. Det som er vanskelig nå, er de enorme puppene og sprengen som jeg kjenner. Kroppen min tror jo at det er en liten baby som vil ha, så derfor har jeg fått så mye melk allerede...

 

Noen andre som har opplevd dette? Regner med at det snart går over, ettersom det ikke er noen som suger melken ut, men noen som har ideer til hvordan lindre i mellomtiden? Jeg bruker varm dusj og varmeflaske når det står på som verst.

[bibbi@]

Du får mine varmeste tanker. Ikke bare mister man, men man får alle hormonene og kroppen som tror at den har fått en liten...det er en merkelig blanding av psykisk og fysisk sorg som ikke er bare bare... Jeg fikk også veldig melkespreng etter en fødsel i uke 18. Den lille hadde nok vært ett par uker. Jeg fikk beskjed på sykehuset om ikke å stimulere ved å pumpe ut ol, men "binde" puppene opp med en stram bandasje/sprts-bh (jeg brukte like godt begge deler). Det ble heldigvis mye bedre etter ett par, tre dager. Mens det sto på var jeg så konsentrert og fokusert på puppene, at sorgen kom veltende over meg da den fysike biten var overstått. Sender deg mine varmeste tanker, og gi deg selv tid til å sørge. Selv var jeg nok litt vel raskt "tilbake i gamet", og fikk mange rare etterreaksjoner/stressreaksjoner i kroppen. Så gi deg selv tid....Stor klem

[lania]

Min MA liknet på Bibbi@s, og dermed litt på din, så jeg prøver å skrive noen oppmuntrende ord jeg også. På sykehuset ga de meg tabletter mot melkespreng, og det tok nok bort det verste for min del, men jeg hadde så ømme pupper etterpå som jeg aldri hadde under svangerskapet. Jeg kjenner meg også veldig igjen i det Bibbi skriver om alle hormonene. På en måte hjalp de meg med å sørge, men de tok meg også med på noen ganske drøye humørsvingninger. Og også jeg trodde nok at jeg kom over det hele raskere enn det kanskje viste seg. Så det er viktig å gi seg selv tid. Men det jeg er HELT sikker på, er at man kommer over det. Sorgen over det man mistet er der - jeg kjenner den til og med bedre nå som jeg er gravid igjen - men den er ikke så altomfattende som den var i begynnelsen.

 

Om smertene fortsetter ville jeg nesten kontaktet lege/sykehus og spurt om det ikke var noen måte å få stoppet dem på.

 

Stor klem og LYKKE TIL!!