"skryte" av diagnoser...

[Anonym bruker]

jeg har en vennine som er så fornøyd med at sønnen mest sannsynlig kommer til å få noen diagnoser.

det virker som om hun er overlykkelig av at det ikke bare er èn, men flere diagnoser....

 

jeg spurte hvilke det var da, og hun sier stolt som en hane :

tilknytningsvansker

opposjonell adferdsforstyrrelse

utvikling og adferds forstyrrelse

 

 

nå er ikke jeg veldig inne på dette med diagnoser, men det første som slo meg var at hadde noen av mine barn fått slike diagnoser hadde jeg ikke vært stolt av meg selv som mor..

 

opplys meg om jeg er helt på jordet her, men er ikke i allefall noen av de over ett tegn på at gutten ikke har hatt det videre bra??

[Anonym bruker]

Hun ønsker oppmerksomhet og en, eller flere, "spennende" diagnoser vil gi henne det hun ønsker. Tror hun...

[Anonym bruker]

Hun er nok bare veldig fornøyd med at det kommer ord/diagnoser som forklarer adferden til barnet. Foreldre med barn som har adferdsproblemer føler ofte skyld og er redd for at andre skal tro de har gjort noe galt i oppdragelsen, det er da en lettelse å få en diagnose.

 

 

Hilsen mor til et barn med flere diagnoser...

[Anonym bruker]

Nei, ingen av de diagnosene betyr at gutten ikke har hatt det bra. Tilknytning kan forstyrres av så mangt. Det trenger ikke være omsorgssvikt men er jo ofte det. Hva barn tåler er individuelt.

 

Det er en lettelse å få diagnoser når man har barn som strever. Diagnosene du beskriver er utfordrende. Når man endelig får en diagnose er det en lettelse og en forklaring. Det er ganske naturlig å da fortelle dette, for å gi en årsaksforklaring til nettverket sitt. Det er nemlig vondt å ha annerledes barn.

 

diagnosene du beskriver trenger ikke si en dritt om morsevner. Derimot sier din holdning mye om deg.

[Anonym bruker]

"...hadde noen av mine barn fått slike diagnoser hadde jeg ikke vært stolt av meg selv som mor.."

 

Mener du at mor er skyldig i diagnosene? Er du virkelig så lite opplyst?

[Anonym bruker]

har annerledes barn selv jeg, så vet hvordan det er å få en (eller 5 i vårt tillfelle) diagnose å "forklare" oppførselen med

 

jeg VET at gutten er vanskelig, men jeg vet også hvordan mor er i dette tilfellet. er kansje derfor jeg reagerte?

 

som jeg skrev i innlegget, så vet jeg ikke mye om disse diagnosene, derfor jeg spurte her hvor jeg kan være anonym

det var bare det første som slo meg.

er det ikke greit å høre hvordan det er da? eller skulle jeg hold munn og fortsette å tro det værste??

[Anonym bruker]

jeg kjenner dem...

vet hvordan han blir behandlet

 

og ja, jeg er så lite opplyst. vet lite om akkorat disse diagnosene

[Anonym bruker]

Du kunne vært voksen og spurt uten at skitne fordommer ble klasket i bordet i samme slengen.

[Anonym bruker]

beklager så mye da, men det var nå engang slik jeg tenkte

litt for trøtt til å tenke gjennom hva jeg skrev og hvilke reaksjoner som jeg burde vist kom til å komme.

[Lemonia]

De fleste som får slike diagnoser på barna sine er ikke glade fordi det er bra at barna har problemer, men er glade fordi det sannsynligvis har tatt lang tid å få et navn på hva som feiler barna. De har levd lenge med problemer, visshet om at "noe" er galt, forsøk på å nå gjennom og mangel på forståelse fra andre. Når man så endelig får et ord på det hele så skjønner utenforstående så mye mer samt at en faktisk diagnose åpner mange dører når det gjelder behandling og hjelp i hverdagen.

 

Og ellers synes jeg det er hårreisende at du mener at atferds- og tilknytningsforstyrrelser er foreldrenes feil.

[Anonym bruker]

Hei

 

Hun er ikke bare lettet for at de har funnet ut noe og fått svar da? Jeg vet at mange pasienter opplever en stor lettelse når de får bekreftet hva som er gale, kanskje spesielt de som har hatt mistanker om at noe ikke er riktig og holdt på lenge før diagnosen blir stillt.

 

Hilsen sykepleier

[Gjest Persille☠Kadalma]

Jeg råder deg heller til å lese om disse diagnosene jeg, HI, så slipper du å drite deg ut.

 

Har også ei jente med flere diagnoser, og jeg ble veldig glad da vi fikk vite for noen uker siden at hun har en kromosomfeil;-) Det betyr forklaringer på ting, godt å ha ting på papir og bare godt å vite.

[Anonym bruker]

Hvis man har slitt i lengre tid med et sykt barn, så ER det en lettelse å endelig få en diagnose. Svart på hvitt. Dette feiler barnet, dette kan vi gjøre for å hjelpe barnet. Og se her, mange mange barn som feiler det samme. Hverdagen er enklere med en diagnose, enn når man bare kjemper i blinde med et barn som er sykt.

[Anonym bruker]

Å få en diagnose på barnet sitt kan være en lettelse og en sorg.Denne moren er sikkert lettet fordi barnets problemer blir satt ord på.

Selv synes jeg også at du burde lese litt om disse diagnosene før du dømmer noen.

Hilsen en mor som nettopp har fått diagnose på barnet mitt.

[Anonym bruker]

Ja, hun har sikkert selv gjort slik at barnet får disse vanskene. Er det det du tror? At det bare er dårlige mødre som opplever at barnet får noen diagnoser?

 

Kanskje hun har merket at du er en fordømmende og ufyselig person som har noe imot henne eller barnet hennes pga at han har problemer og stoltheten som du mener å merke er glede over at du ikke kan skylde alt på ham siden han har disse diagnosene...

 

Sånne som deg må slutte å skrive venninne når du skriver inn her for å slenge dritt om noen. Du er nemlig ikke mye til venninne.

[Anonym bruker]

jeg legger meg flat på hvordan jeg ordla meg i hovedinnlegget. var ikke meningen å renne over av fordommer.

 

jeg har nå lest litt om disse diagnosene, og må fortsatt si jeg sitter igjen med ett intrykk av at det er foreldrenes omsorgsemne og omsorgsvikt som mye ligger til grunn for de diagnosene. (dette gjelder tilknytningsvansker og opposisjonell atferdsforstyrrelse.)

beklager så mye til alle dere som fråder av sinne pga dette.

 

er litt rart, jeg har skrevet flere innlegg her inne om disse to, og da har svarene vært ca slik:

ring barnevernet

stakkars gutt

mor burde miste omsorgen

ett eksempel på foreldre som ikke vil innse egne feil

osv osv

 

 

tar med noen punkter som beskriver denne familien utfra deg jeg kjenner dem.

dette er mye selvopplevd og noe har mor selv fortalt meg:

 

motsetter seg hjelpetiltak fra alle

motsetter seg veiledning - er jo ikke hun som er problemet...

nekter å slippe inn barnevernet når de komme på hjemmebesøk

forteller alle hun treffer om hvor grusomt hun har det pga sønnen - foran sønnen

låser han ute

truer med barnehjem

truer med at han må bo på gaten siden han er så umulig at ingen vil ha noe med han å gjøre

setter seg på han

forteller gutten at hun skjemmes av han

roper og skriker til han i all offentlighet (handler om måten hun gjør det på og hva hun sier, vet det er lov å kjefte ute..)

han vinner alle kamper, så hun har egentlig ingen ting hun skulle sagt der

når hun er sammen med andre, overlater hun alt ansvar for gutten til de hun er sammen med. (hun bare ignorerer han, slik at vi andre føler oss presset til å reagere)

ett eksempel på det: vi var ute en dag, var flere sammen.

gutten hennes faller og slår seg veldig. hun enser han ikke og fortsetter bare å snakke med de andre. var jeg som måtte ta han med meg, få han vasket og på med plaster. (han blødde ganske mye)

er maaaaaaaaange slike eksempler, men blir langt nok dette

kunne holde det gående en stund med slike ting, men dere skjønner kansje hvorfor jeg tenkte - og bestandig har tenkt, at gutten oppførsel er ett resultat av mors omsorgsemner?

 

må også si at foreldrene hennes har tilbydt seg å overta omsorgen for gutten. de ser også at det går vilt for seg der hjemme.

gutten har hatt 4 forskjellige avlastningsfamilier, men alle har trekt seg etter en stund, mor selv forteller grunnen hun har fått oppgitt er at de ikke klarer å samarbeide med mor, og at hun gjør det vanskelig for dem. hun stiller seg selvfølgelig helt uforstående til dette...

 

jeg tenker at når hun viser så mye til andre, og forteller uppfordret om ting jeg i allefall finner rystnde, hvordan er det da hjemme hos dem bak lukkede dører?? hva er et hun IKKE forteller?

 

 

 

og nok en gang: jeg VET hvordan det er å få diagne som forklarer barna. har selv en datter med 5 forskjellige diagnoser...

har vært en hard kamp før de var på plass og veldig mye lettet fra skuldrene.

 

forskjellen på meg og henne er at der hun motsetter seg hjelp, har jeg aktivt gått inn for å få det. lenge før jeg overhodet tenkte på at det kunne være noe "galt" med jenta.

både jeg og pappaen har ringt helsestasjon, foreldreveileding, vært på kurs, veiledning hos bup, ppt, utreder.

 

så bare fortsett å døm meg, jeg mener fortsatt det er mor...

[Anonym bruker]

Kan jo hende det er lettere for henne å forklare sønnens atferd når han har en diagnose, selv om det strengt tatt er morens "feil".

 

Må si at mye av de tingene du lister opp virker jo helt merkelig...

 

Jeg har selv en sønn som jeg strever for å få en diagnose på, og skal nok også være lykkelig den dagen jeg får diagnosen på han fordi jeg vet han da har større sjanse for flere ressurser på skolen.

Problemet hos oss er at han er for skoleflink, og kjeder seg og ødelegger for de andre i klassen når han kjeder seg.

[Kyllingbein]

Det er en lettelse å få riktig diagnose til sine barn. En hel annen verden åpner seg når brikker faller på plass og en løsning kan formes.

 

Om det i DETTE tilfellet er riktige diagnoser kan ingen her svare på men det var jo heller ikke det du spurte om i hovedinnlegget. Det er jo forøvrig litt rart at barnet har fått diagnose hvis mor nekter å samarbeide med hjelpeapparatene. Menmen.

[Anonym bruker]

Du skriver ingentng i hovedinnlegget om mors oppførsel og omsorgsvikten hjemme, det er derfor jeg blandt andre reagerer på måten du legger skylden på mor. Det er i mange tilfeller gjerne asperger som er skylden i slike diagnoser og som oftest kommer ikke den diagnosen før barnet gjerne er 10-18 år. Det er frustrerende for oss med barn med og uten diagnoser som har adferdsproblemer hvor det ikke skyldes omsorgssvikt med slike dømmende mennesker i sanfunnet.

 

Jeg har flere barn, men kun ett av barna har diagnosen asperger...den diagnosen har de samme symptomene som du skriver over men skyldes ikke omsorgsvikt.

[Anonym bruker]

beklager nok en gang for måten jeg skrev innleget på, og at jeg ikke tok med fra starten hvordan hjemmesituasjonen er.

var trøtt og tenkte ikke. (dårlig unskyldning, men slik er det )

 

vet mye av det jeg listet opp her høres rart ut, det ER det også. har mange ganger kunne tenkt meg å bare ta gutten med meg å gå, men har ikke muligheten til det. det jeg derimot har gjort er å søke hjelp om hvordan jeg kan hjelpe dem best mulig.

 

og må oppklare en ting til i samme slengen, han har enda ikke fått noen diagnose, er ikke utredet enda. det de på bup har sagt til mor er at det kan høres ut som og mest sannsynlig er dette det er snakk om.

ting har tatt veldig lang tid med dem pga mor hele veien har nektet å samarbeide.

hun kom i kontakt med hjelpeapperatet lenge før vi gjorde det, likevel ble vi ferdige for over 1 år siden.

tenker nok en gang på at vi har samarbeidet og aktivt gått inn for å finne ut hva det er, mens hun sitter og sier hjelpeapperatet er udugelig som ikke gjør noen ting, mens hun selv nekter å samarbeide

 

jeg kjenner ganske mange som har "diagnose barn" og tenker ikke slik i noen andre sammenhenger.

kjenner endel autister og asperger barn, og må si at det var det første som slo meg da jeg ble kjent med disse to. tenkte også ad/hd og slike ting.

har senere gått litt fra det når jeg ser hvordan det er der.

men nå har ikke jeg akkorat noen kompetanse til å tenke noen ting, så vet jeg burde la vær med det.

 

 

litt rotete dette

[Anonym bruker]

Så synd at mor motsetter seg utredning på barnet, men jeg må bare nevne at du kan ikke sammenligne dine egne barns utredning og andres. Hvor lang tid en utredning tar er ikke i hovedsak avhengig av hvordan foreldrene er. Vi tok selv kontakt med helsestasjon og lege og kjempet mot systemet i 3 år før vi fikk henvisning videre for utredning.

Vi har nå holdt på med utredning en god stund og har fått tilbakemelding fra habeliteringstjenesten at det er tydelig noe som ikke er som det skal og vi må innstille oss på en lang vei å gå. Vi er ikke i nærheten av å finne svaret på hva det er enda og vi har vært gjennom MR, CT, kromosontester, hormontester, utviklingstester osv. For noen er ventetiden lang og vanskelig.

[Anonym bruker]

jeg vet det tar tid, var ikke gjort i en fei for oss heller.

brukte lang tid på å bli hørt, forstått og tatt på alvor først, og da det endelig begynte å "skje" noe, var det ventelister lange som bare det overalt

brukte vel 3 - 4 år fra vi ble hørt på til diagnosene kom. er alt for lang tid!

men tror likevel det går litt kjappere dersom foreldrene står på litt selv og samarbeider

[Anonym bruker]

Greia er at også barn som har det helt fint kan få diagnosene du nevner i hovedinnlegget. Derfor blir mange provosert av innlegget ditt. Jeg har også et barn som utredes for noe av det samme og har grått mange bitre tårer og lurt på om jeg har gjort noe galt som mor.