Føles litt håpløst...

[Smykkemaja]

...når jeg er klar for nr 3 og mannen ikke. Vi har to herlige barn sammen, men nå kjenner jeg at savnet etter en ny baby tynger meg veldig. I utgangspunktet så var det mannen min som ønsket seg "mange" barn og jeg ønsket meg 2. Dette har nå snudd seg litt. Vi fikk førstemann i 2002, deretter en MA i 2005, så fikk vi andremann i 2006 og i 2008 mistet vi 3 ganger, tidlig i sv.skapet. I samme tidsrom som siste SA, startet jeg min egen butikk, som går "så der". ikke spesiell lønnsom enda, men jobber og står på! Siden vi mistet i 2008, har jeg kjent et savn som stadig blir sterkere og sterkere. Blir heller ikke noe bedre av at "alle" rundt meg har en liten en i magen. Og mange tenker nok da sånn at "ja selvfølgelig føler du at ALLE rundt deg er gravide, når du ønsker å bli gravid selv", men i disse dager kan jeg trygt si at det er en kjempestor babyboom rundt meg. Jeg er kjempeglad på deres vegne, men skulle så inderlig vært i deres sko. Mannen min har hatt en stressende jobb og jeg har jo jobbet mye, så jeg aksepterer jo at han føler seg sliten om dagen, og han tenker også litt på alderen sin, Han blir 37. Og det er jo ingen alder da...:-) Selv blir jeg 34.

I disse dager skal mannen min bytte jobb, og han sier selv at det kanskje kan åpne seg mulighet for prøving, hvis han føler seg mindre sliten. Og jeg håper så inderlig at kroppen hans får "tatt seg inn" litt, med litt roligere arbeidstempo, mindre ansvar og bittelitt kortere reisevei.

 

Dette var bare en liten utlufting av mine tanker rundt temaet; snart klar :-)

 

Takk for at du leste, og del gjerne din erfaring, hvis den er i samme baner )

[<3 Felicia og Jonathan <3]

hei..

jeg føler litt på hvordan du har det. vi har en datter på 3 år, og jeg har vært klar for en til en god stund. men mannen min har syntes at det er nok med 1!!! jeg ville aldri i livet bare ha et barn! men nå som ting fungerer bedre med soving og alt her hjemme er han nå klar for nr.2, og vi begynner i juli:) kan nesten ikke vente. er virkelig mange gravide rundt meg nå også!! lykke til.. håper han vil etterhvert!

[strikkedilla]

Hei!

Jeg tror jeg skjønner litt av hvordan du har det. Vi har en datter på snart 2 år. Hvertfall det siste året før vi ble gravid med henne var jeg klar uten at min samboer var klar for barn. Jeg hadde det litt som du beskriver at alle rundt deg hadde spire i magen. For meg var det flere kollegaer, venninner og 2 svigerinner som var og ble gravide mens jeg ventet på samboeren. Jeg følte dette veldig sårt og hadde av og til vanskelig for å glede meg på deres vegne fordi jeg så gjerne skulle ønske det var meg... Da samboeren skulle fortell meg at den andre søsteren hans også var gravid sa han faktisk at nå må du ikke bli lei deg for det jeg skal fortelle. Jeg var jo selvfølgelig glad på hennes vegne, men samtidig lei meg fordi det ikke var meg! Dessuten var det tungt at jeg ble påminnet om dette hver gang jeg så en gravid mage!

 

Heldigvis for min del kom samboeren min på gli etterhvert. Han hadde alltid vært klar for barn, det var bare tidspunktet han ville utsette. Det endelige vendepunktet for han var faktisk da han ble onkel for første gang. Etter å ha holdt niesa si i armene var han også klar! Og bare et par dager fra 1 år etter dette fødte vi vår datter.

[Smykkemaja]

Hei igjen..en liten oppdatering fra meg..:-)

 

Her har vi tydeligvis vært gjennom en aldri så liten arbeidsulykke, så vi reiste 4 stk til syden og kom hjem igjen "5 stk". Som dere da skjønner har jeg funnet ut at jeg er gravid, så nå må vi være klare både jeg og sambo..hehe.. Han også er helt inneforstått med at skjer det så skjer det...:-)

 

Har termin i slutten av februar, så det er jo VELDIG tidlig enda, og vi mistet jo 3 ganger i 2008, så jeg tør ikke glede meg helt enda!

 

takk for at dere tok dere tid til å dele deres erfaringer med meg :-)

 

 

[Smykkemaja]

Jah..har også skiftet nick som dere ser..hehe..:-)

[strikkedilla]

Så hyggelig å lese at du nå er gravid! Gratulerer! Ønsker deg masse lykke til i tiden som kommer!

[wingla76]

Hei. Jeg er selv 33 år, og vi har to nydelige jenter fra før. Frem til nå har mannen min satt ned foten, jeg har liksom på en måte innfinni meg med det sånn halvveis, at to var det jeg skulle få, nå håper jeg ikke biologiske gener gjør at jeg ikke får flere. For nå har gubben, som ikke er noen gubbe (34 år), sagt JA! Da han hadde sagt det, ble jeg først veldig glad, så ble jeg helt nei! Men det er nå snudd og jeg håper jeg klarer å ta det med ro og at det skjer en gang i løpet av halvåret nå. Har sommerfugler i magen.

Håper han finner ut av det. Jeg har alltid ønsket meg tre unger, så håper drømmen går i oppfyllelse!! Din også =)