Sykemelding

[Storegull+Lillegull <3]

Legen vil ikke sykemelde meg mer enn 50%..

 

Det hele begynte i januar da jeg var 8 uker på vei og jeg fikk en liten blødning. Jeg henviste meg til fastlegen, og fikk beskjed om at hvis det ikke hadde gitt seg på et par dager skulle jeg ta kontakt på nytt.

Blødningen fortsatte og jeg fikk time på sykehuset til gynekolog.

Etter innvendig UL fikk vi se et bankende hjerte og alt annet så fint ut.

Jeg blødde i strekk i nesten 6 uker. Bekymring 24/7 ble en del av min hverdag. Og med en jente på litt over året var jeg mildt sagt utslitt psykisk og fysisk. Jeg valgte å ta ut 2 uker med ferie for å komme meg til hektene. Jeg tok ikke ut sykemelding av ren dårlig samviktighet. Ikke fikk jeg noen spørsmål om det når jeg var inn og ut av legekontoret, ikke ble det noe mer oppfølging på hvorfor jeg blødde heller.

 

Ukene gikk, og jeg ble bare mer og mer sliten av blødningene som kom og gikk, og bekymringene som fulgte med tok nesten knekken på meg.

 

Jeg tok kontakt med fastlegen og håpet på å få 50% sykemelding.

Der ble jeg nesten kastet på dør, og fikk fortalt at han kunne ikke sykemelde meg pga blødningene eller "følelsene" mine..

Jeg ble helt KNUST, og kjente at det var like før jeg knakk sammen psykisk..

 

Det gikk ikke mere enn 2 dager før kroppen ga meg signaler om at nå måtte jeg roe meg ned, hadde jo tross alt ikke bare meg selv å tenke på. Det som jeg trodde var uskyldige kynnere ble sjekket på føden. Livmormunnen hadde begynt å gjøre seg klar, den var blitt mykere ig tøyelig.

Jeg kom meg inn til fastlegen og fikk tryglet meg til 50% sykemelding med forespørsel fra JM. Han ville egentlig ha meg bare 25%.

Han mente at jeg bare måtte slappe av når jeg kom hjem. Klart, jeg kan jo det, men jeg ofrer ikke HELE livet mitt for jobben!

Men han ville ikke høre på meg.

 

En uke senere ble jeg liggende med regelmessige kynnere og nedpress, jeg dro på føden for å få sjekket dette, og da hadde livmormunnen trukket seg opp, den som var 42 mm for en uke siden hadde blitt 35 mm (ikke mye forkortet, men dog skjedde det jo noe som ikke skulle skje!). Gynekologen på sykehuset ville legge meg inn, siden jeg bare var i uke 23 så var dette et dårlig tegn. Han ordnet med 100% til meg i 1 uke, så skulle jeg ta kontakt med fastlegen for videre sykemelding. Jeg dro på kontroll til gynekologen 1 uke etter og det viste seg at en uke MAX sengeliggende hadde lønnet seg, for livmormunnen hadde heldigvis kommet seg opp til 40mm og lukket seg, og var hard og fin Jeg ble utrolig letta. Men samtidig hadde ikke sterke kynnere og nedpress gitt seg. De var nesten verre..

 

Jeg tryglet gynekologen om en uke til med sykemelding og det var han behjelpelig med, siden jeg viste at fastlegen min ikke kom til å skrive den ut. Han skrev i et notat til min fastlege at så lenge jeg hadde sterke kynnere og nedpress måtte jeg holde meg i ro, og at jeg kunne begynne å jobbe gradvis om kynnerene ble mindre og uten nedpress.

 

Jeg kom til legen min etter en uke for å be om forlengelse av sykemeldingen min, jeg kunne knapt være ute med 1åringen min, eller støvsuge før at jeg ble sengeliggende resten av dagen med nedpress og regelmessige kynnere.

Når jeg kom inn ble jeg raskt avvist på 100% sykemelding. Det kunne han IKKE gi meg, for det var ingen medisinsk årsak til at jeg ikke kunne jobbe i det hele tatt. livmormunnen hadde jo gått tilbake, så jeg måtte nok begynne med jobb igjen uansett kynnere og nedpress..

Jeg kjente klumpen i halsen, og tårene bare trillet ned kinnet mitt.. Jeg fikk skreket til meg 50% sykemelding, but that`s it!!

Jeg er helt knust psykisk nå.. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet at når jeg begynner å jobbe igjen blir jeg sengeliggende fra jeg er ferdig på jobb til jeg skal på jobb igjen.

Skal det være sånn? Han mente at så lenge jeg klarte fysisk å være på jobb så hadde det INGENTING å si om jeg ble liggende resten av dagen. Det måtte jeg faktisk bare regne med i svangerskapet!? Skal jeg slutte å leve? Akkurat nå er alt fint nedentil, men f**n heller om dette fører til ny innleggelse og mere bekymringer på at ungen kommer for tidlig..

 

Jeg er IKKE arbeidssky, jeg har ikke vært sykemeldt på mange år!

Jeg hadde ALT for høyt stoffskifte i permisjonen til min forgje unge, jeg klarte ikke ta vare på min egen unge. Mannen måtte ta seg fritt gratis fra jobb for å ha ungen. Men enda sykemeldte jeg meg ikke så mannen kunne ta permisjon i stede. Jeg tok ut ferie i stede for å sykemelde meg i vinter når jeg hadde blødninger. Så det er jo ikke det at legen kan tro at jeg sluntrer unna jobb..

 

HVA SKAL JEG GJØRE? Har så indre uro at kynnerene ryr på..

 

 

 

[Ziz]

For det første: Bytt lege.

Synd du ikke skrev denne tråden i går, for et legebytte er alltid fra den 1 i mnd.

 

For det andre: Klag denne legen inn.

 

Om denne historien er som du forklarer bør noen se på praksisen til denne legen. Jeg er ikke noe for at man skal sykemelde seg for et godt ord under svangerskap, men dette her er direkte helsefarlig for babyen og for deg.

 

Er det flere leger på dette legesenteret? I så fall forlanger du time hos noen andre, eller du bestiller en time på privatklinikk ala Volvat eller lignende. Det koster deg en tusenlapp, men det er det verdt!

 

 

Lykke til

[MammaTherese84]

Jeg henger meg på "Ziz & lille snorkfrøken :)"!!

Det går ikke an å bli behandlet på den måten!!

 

Ønsker deg det aller, aller beste videre!)

[Miss Snow]

Bytt lege, ja! Om du bytter til et legesenter som har litt ledig kapasitet og forklarer hvorfor du har bytta, så kan det hende de kan ta deg inn før 1. i neste måned også. Det har ihvertfall vært tilfelle med et par av mine venner som har bytta lege.

 

Du kommer til å få det så mye bedre med en lege som er mer ålreit. Min lege er verdt vekta si i gull, rubiner og diamanter og er virkelig et godt holdepunkt i svangerskapet. Jeg har ikke vært i noe voldsomt god form på en stund, og hun spør hver gang jeg er der om jeg ønsker sykemelding (jeg har takka nei, men det er godt å bli spurt!).

 

Og at det ikke er grunn nok til å få sykemelding fordi man er sliten psykisk - det er bullshit! Legen min sa at det psykiske er nesten minst like viktig som det fysiske, og på grunn av en del bekymringer rundt arbeid de siste månedene før termin har hun allerede sagt at hun vil ordne en sykemelding til meg til høsten - om situasjonen ikke forandrer seg. Rett og slett fordi det er nok å bekymre seg for når det nærmer seg termin, så jeg skulle ikke måtte bekymre meg for andre unødvendige ting. Selv om hun har "lovt meg" sykemelding, så gjør jo ikke det at jeg dropper å finne andre løsninger eller holder ut i det lengste, men det betyr at jeg slipper å gå med vondt i mage og hode hver dag fordi jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå. Jeg har en plan B liksom.

 

Håper du finner en god fastlege som kan gi deg bedre oppfølging! Lykke til

[<3<3November Prinsesse<3<3]

Enig med dere andre, bytt fastlege!!! Jeg er selv sykepleier, og det er ikke holdbart det denne legen sier. Du har fler enn deg selv å ta vare på og dette klarer du ikke så lenge du går konstant bekymret og er smerteplaget så fort du gjør noe...

[snart40]

Jeg synes også at du bør bytte lege.

 

Jeg har hatt tre tøffe måneder. Min mor er alvorlig kreftsyk, jeg har hatt 5-6 blødninger, hodepine, svangerskapsdiabetes og en ultralyd som viste stor nakkefold.

 

Jeg har nå vært sykemeldt en måned og har begynt på andre måneden. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet overfor jobben og har det fremdeles.

 

Går og teker litt på å friskmelde meg de to siste ukene i juni før jeg begynner på ferie i juli. Vi får se.

[Sesilia]

Stemmer rungende sammen med de andre: Bytt lege, forlang time hos noen andre!!! Og praksisen til legen din bør definitvt ses næremer på!!! Ethvert normalt menneske skjønner jo at kroppen din ikke kan jobbe hvis dette barnet skal komme ut i live... Blir helt opprørt jeg, over hvor elendig du har blitt behandla!!!

 

Utrolig mase lykke til videre!!!!!!

[Indigo 08-10-13]

Hei kjære deg. Du har min fulle sympati og forståelse. Er selv 100 % sm, og vet ikke hva jeg ville ha gjort om legen ikke "trodde" på meg, og jeg hadde vært nødt til å presse meg på jobb. En forferdelig situsjon for deg.

 

Du MÅ bytte lege, men vet ikke hvor lang tid det tar. Derfor foreslår jeg som over at du ringer legekontoret, og ber om time hos en annen lege. Skjønner ikke at det skal være overhodet vanskelig å bli hørt i din situasjon mtp denne svangerskapshistorien, en annen lege vil garantert ta deg seriøst!