Å si nei til andres barn

[Anonym bruker]

Kjenner en dame som er sykelig opptatt av at ingen må irettesette henes barn, uansett hva barnet gjør. I et tilfelle gikk barnet løs på en syk jente, som lå og forsøkte å hvile og hadde store smerter. Barnet slo og hoppet på jenta, som i panikk utbrøt et klagende "neeei", og barnets navn. Mor fikk panikk og kjeftet opp den stakars jenta for å ha forsøkt å irettesette ungen hennes, noe som aldeles ikke var akseptabelt. Mor sa aldri noe på voldelig oppførsel til eget barn. Mor har aldri irettesatt barnet, og tillater heller ikke at far gjør det, eller at barnet skal gå i barnehage/dagmamma/barnevakt i frykt av at noen skal "snakke stygt til barnet." Dette er da på grensa til barnemishandling, er det ikke? Det overnevnte er bare et tilfelle av mange. Hva gjør man med sånne folk?

[Anonym bruker]

Er dette sant? Skal ikke jenta gå på skole heller da? Jenta er jo ikke sosialisert i det hele tatt, ergo hun kommer til å havne i trøbbel gang på gang på skolen, som igjen betyr at læreren må irettesette henne om og om igjen. Lykke til.....

[Anonym bruker]

Høres ut for meg at denne moren selv er red for å bli irrettesatt og at hun overfører denne følelsen til sin egen datter.

[Anonym bruker]

Det finnes nok ikke så veldig mange av den typen.

[Anonym bruker]

Fins faktisk en god del foreldre som aldri irettesetter barna, men som blir forbanna når andre forteller barna hvor skapet skal stå

[Anonym bruker]

jeg synes det er veldig vanskelig å irettesette andres barn når foreldrene er tilstede. Jeg beundrer litt de som tørr det. Men alt med måte selvfølgelig. Men kjenner selv noen som ikke irettesetter ungene sine når de ikke oppfører seg når de er på besøk hos meg. Selv får jeg meg ikke til å irettesette barna deres, jeg mener at det er jo så opplagt at barna gjør noe de ikke burde får lov til...

 

Men det du beskriver er jo rett og slett ekstremt da! Den stakkars ungen kommer til å få store problemer med å tilpasse seg når den begynner på skolen.