Jeg ofrer ikke voldtekten en tanke.

[Anonym bruker]

Ser det er mange her inne som sliter med traumatiske opplevelser, deriblant voldtekt.Det er trist å høre om de forskjellige skjebnene til dere mennesker der ute og jeg sender mer enn gjerne til dere som trenger det, en varm, virtuell klem:)

Så til saken. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal formulere meg og hvilken respons jeg kommer til å få men jeg føler jeg må få det ut på et vis.

Jeg ble voldtatt for snart to år siden. Da var jeg nygift og på vei hjem fra en privat fest.Jeg og min kjære var lykkelig og så frem til alle dagene vi skal tilbringe sammen. Man skulle kanskje tro at en voldtekt skulle forkludre de lykkelige tankene mine, men nei. Det skjedde ikke og det har hittil ikke skjedd. Jeg husker jeg hadde tatt et par pils, 3,4, kanskje 5. Jeg var lett brisen men langt i fra full. Gjorde den tabben å gå alene gjennom byen, vi har leilighet midt i 'gryta'. Det var to gjerningsmenn, den ene tvang meg til sex og den andre slo. Uten å gå i flere detaljer, lurer jeg sånn på hvordan denne episoden ikke har gått innpå meg? hvorfor er jeg ikke preget, nå i etterkant? Hvordan sliter jeg ikke? Når andre, som dere på anonymforum har delt deres personlige hemmeligheter, blir jeg trist og emosjonell på deres vegne. Men når det kommer til meg selv, jeg føler ingen ting! Jeg har ikke fortalt det til en levende sjel, verken min mann, venner, familie, psykolog, fastlege, politi(har ikke anmeldt)kolleger, ingen!

Aldri har jeg heller grått over det, aldri har jeg følt skam, skyld, raseri eller sorg over det.

Livet gikk liksom videre sekundene etter at de forsvant.Jeg er såklart glad for at jeg tilsynelatende ikke er blitt 'ødelagt' av det men det er jo ikke normalt? I mitt tilfelle sitter jeg med følelsen av at jeg sliter fordi jeg ikke sliter, hvis dere skjønner.

Jeg er på usikker på mine psykiske reaksjoner, jeg forstår meg ikke på meg selv. Føler meg kald og følelsesløs på egne vegne.

Har noen det på samme måte? Hva bør jeg gjøre? Skal jeg nå, etter to år åpne meg og fortelle om det?

Tusen takk for at du leste, og tusen takk om du svarer. Ingen kan komme med en fasit på andres liv men tanker og råd på veien tar jeg hjertelig til meg.

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg egentlig igjen det du skriver. Selv ble jeg voldtatt av to gutter da jeg var 15 år. Jeg gråt ikke, tenkte ikke noe på det, sa det ikke til eneste person. Da jeg ble gravid som 19-åring begynte jeg å tenke på voldtekten. Men jeg gråt aldri. Har på en måte fortrengt hele saken. Jeg innbiller meg selv at det var ingen stor sak. Det var noen timer med smerte men jeg husker mindre av det fra hvert år som går.

 

Det er min måte å takle denne hendelsen på. Mens den ene personen jeg har bedrodd meg til nå i ettertid, mener at fortiden innhenter meg en dag. Og hun vil at jeg skal gå til psykolog osv, men jeg tør ikke å rippe opp i denne grusomme natten som fant sted for snart 10 år siden.

 

Så i 10 år har jeg klart å ikke la denne hendelsen prege livet mitt, men vil jeg klare det resten av livet? Jeg håper det, for jeg har ikke tid eller energi midt i studie, jobb og barn til å bli ferdig med denne saken. Da er det heller bedre å stå på til krampa tar meg.

 

Uansett jeg kan ikke gjøre noe med den saken, så jeg nekter å la den styre livet mitt. Vi er alle forskjellige. Eneste måten den styrte livet mitt før var at jeg var ganske utadgerende seksuelt da jeg var tenåring. Jeg var jomfru når jeg ble voldtatt, og etter det mistet jeg på en måte respekten for kroppen min. Trodde jeg måtte ligge med gutter jeg var forelsket i for at de skulle like meg. Desverre ble jeg brukt av de fleste og fikk et dårlig rykte. Var vel en grunn til at jeg flyktet fra den lille byen og startet på nytt et annent sted i landet hvor ingen kjenner meg.

Nå er jeg lykkelig med samboeren og barnet mitt.

 

Huff nå ble det veldig mye meg meg meg her. Beklager det, men ble så engasjert for dette er noe jeg har tenkt mye på selv.

[Anonym bruker]

Hva var det som gjorde at du ikke fortalte det til mannen din? Hvordan klarte du det? Var han hjemme da du kom hjem rett etterpå?

[Anonym bruker]

Dette er nok din måte å takle det på, du har distansert deg til det, og på en måte har det aldri hendt. Du er ikke sterkere enn de som bryter sammen, du takler det bare på en annen måte. Om det er sunt å fortrenge en så alvorlig sak kan man jo diskutere, og faren er at det kommer tilbake til deg senere i livet..

 

Synd at du aldri anmeldte det, syns man på en måte har "plikt" til å anmelde sånne ting, nå går det to menn der ute som aldri kommer til å bli straffet for det de gjorde mot deg, og hvem vet hvem de forgriper seg på neste gang..

[Anonym bruker]

Jeg ble dopa ned og hadde sex med en eller to eller tre.....Men noe var putta i drinken og vet ikke om noen av "de" hadde skyl...Hadde en væremåte og "image" den tiden som godt kan hende gjorde at de trodde jeg var ved mine fulle fem. SÅ kan ikke ksylde på noen..

 

Men fikk ingen varige men.....Fysiske. Og psykisk har også JEG taklet det på samme måte som deg. Det er en del av mitt liv, jeg glemmer ikke det som har skjedd(Hva som skjedde den natten får jeg aldri vite, for det erkomplett black-out, og mennen har jeg ikke sett etterpå. Var mens jeg bodde i utlandet.), men jeg dveler heller ikke ved det. Har værre "Minner" fra frivillge sex-opplevelser, for å si det sånn.

 

Men jeg har opplevd andre "hendelser" i livet mitt også, og i stedet for å dvele ved de, så velger jeg og inkluerer de som en del av livet mitt.Uten de hendelsene så hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, og jeg har det så utrolig bra ) Jeg KUNNE henge meg opp i fortiden, men da hadde jeg ikke greid og nye nå-tiden. Jeg KUNNE gjort meg seg til et "offer";- eller "skyldig" i det som skjedde..Jeg drakk jo frivillig.....

 

Nei, jeg er ikke sterkere enn "andre"..Jeg har bl.a litt sosial angst. Ikke blitt diagnostisert, men det har vært helt fra jeg var liten. VÆrt sjenert litt over "vanlig sjenert" for å si det sånn....Og har fått "bekreftet" (???) av leger at jeg nok er engstelig i sosiale sammenhenger. Det er en annen sak..

 

Jeg TROR faktisk at flere skulle prøvd vår "taktikk"......Prøve og godta det som har skjedd, uten og "overanalysere det"....JEg har selv gåttt til psykolog, og for meg gjorde det vondt verre..For min lidelse skulle på død og liv skyldes hendelser i fortiden. Jeg følte at alt ansvar for at jeg havnet der jeg var skulle legges tilbake i tid, til hendelser og opplevleser jeg ikke kunne gjøre noe med, og dermed "fraskrive" meg selv ethvert ansvar for det som hadde skjedd...

 

Det var først da jeg droppa psyoklog og tok tak i MEG selv, MINE tanker jeg ble frisk...Dett vil ikke funke for ALLE; men jeg tror en del hadde hatt godt av det. Å ta ansvar SELV for hvordan man vil håndtere sine "issues"...Og legge skyld på det som skjedde "Long time ago" kan gjøre vondt verre, ved at man kan legge skyld på noe man ikke kan gjøre noe med og dermed slutte og "Kjempe" for en lykkelig hverdag......Men det er ikke "Lov " og si idag, hvor man skal til psykolog bare man er litt ekstra trett et par tre morgener på rad..Psykolog er ikke løsningen på alt, det KAN være begynnelsen på et lite "helvete" om man ikke kommer seg ut.......

[Anonym bruker]

Jeg har psykologfaglig bakgrunn og jeg mener selvsagt helt klart at dette må du få snakket om med fagfolk, så fort som mulig. Din reaksjone r nok heller ikke unik, men det betyr ikke at det er et bra reaksjonsmønster i det lange løp.

 

Vi vet at slike hendelser kan være såpass sjokkartet at enkelte kan "stenge av" minnet om dem- skyve hele hendelsen bort i en annen del av bevisstheten og fortsette livet som før. Jeg tenker at dette har å gjøre med at du er et menneske med stort behov for kontroll over livet og deg selv. Du havnet i en situasjon hvor du totalt mistet kontrollen- andre tok deg i besittelse og påførte deg smerte. Dette kan være vanskelig å ta helt innover seg, og i et forsøk på å gjenvinne kontrollen over eget liv har du valgt å si "ok, det hendte- nå tenker jeg ikke mer på det".

 

Men det betyr ikke at du vil greie å fortrenge det resten av livet. Hos de aller fleste vil hendelser som dette på et eller annet vis sprenge seg vei frem til overflaten gjennom følelser eller atferd du ikke øyeblikkelig vil forbinde med hendelsen. Som irritasjon, sinne, tomhetsfølelse, meningsløshet eller tristhet. Eller en konstant unngåelse av rolige stunder, der du blir alene med tankene, distraksjon fra tanken på det.

 

Jeg vet ikke, og kan ikke beordre deg til noe som helst. Men jeg vil råde deg til å søke hjelp og snakke med noen om situasjonen! Bare få satt ord på akkurat de tankene du har nå og hva som hendte- kanskje vil en reaksjon komme etter hvert, men jo lenger du venter- jo verre.

 

Jeg forstår ikke hvordan du klart eå tie til mannen din om dette. Hadde du ikke blitt slått? Hadde du merker? Brukte gjerningsmannen kondom? Hvis ikke hadde du jo et ansvar overfor mannen din om å opplyse om det ift smitte. Men rent emosjonelt er det vanskeligst for de fleste å skjønne at du har valgt å holde det for deg selv. Kanskje ligger årsaken til hemmeligholdelsen av dette enda lenger bak i din egen historie. Desto viktigere tenker jeg det er å avdekke det..

 

Synes det er fryktelig at dette hendte med deg, ingen kvinne skal behøve å bli behandlet som noe fremmede menn skal forsyne seg av med makt. Håper du finner en du kan stole på, en psykolog eller venn, og får bearbeidet det som hendte. Selv om du nå sier du ikke føler behovet så tror jeg det er der et sted.. Lykke til!

[Anonym bruker]

Har selv blitt voldtatt, første 5-6 årene greide jeg å skyve det til sides slik du har klart, men så skjedde det ting som ikke hadde med voldtekt å gjøre, men andre ting i livet som gav meg kontrolltap og da kom alt med voltekten tilbake som en flodbølge. Har nå måttet gå i terapi pga posttraumatisk stress syndrom, som jeg har utviklet som følge av voldtekten.

Og jeg er ingen svak jente hverken psykisk eller fysisk, skulle aldri tro at jeg noen gang skulle la den episoden i fortida ødelegge noe. Men det har den, jeg må ha full kontroll på alt i enhver situasjon, hvis ikke bli jeg usikker.

Jeg er ikke redd mannen min og har et godt sexliv, så voldtekten har ikke påvirket det negativt på noen måte, siden voldtekt ikke har noe med sex å gjøre for meg, men kontrolltapet i hovedsak.

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det er vondt å gå til psykolog- vondt å ta tak i det vonde. til å begynne med. men SÅ blir det bedre, etter hvert, når man ahr fått gått gjennom alle hendelsene. Min erfaring er at da blir tankene mindre farlige, når man setter ord på dem. Først kan d efylle hele deg, men så snart man deler det med noen er det ikke så stort og farlig likevel..

 

Og mht det hun over skriver om at psykolog kan gjøre vondt verre fordi man plasserer skyld hos det som skjedde ofr lenge siden og dermed slutte å kjempe for en lykkelig hverdag fordi man ikke kan gjøre noe med det som skjedde den gang er jo helt feil tankegang! Ja, man kan plassere skylden for at man selv er deppa hos f.eks en overgrepssituasjon for lenge siden- men det er jo ikke dermed sagt at man skal slutte og kjempe!! man kan akseptere at det hendte men likevel bygge seg opp og bli sterk- og fortsette og kjempe!! Det er jo åpenbart at slike hendelser vil prege de fleste som opplever dem, og da kan man jo ikke hevde at man ikke skal legge skylda på disse situasjonene om man sliter senere fordi da kan man slutte å kjempe!

 

Tvert i mot tenkr jeg: man erkjenenr situasjonen, vedgår at det hendte- erkjenner at det er urettferdig, at man selv var uten skyld og at man MÅ kjempe mot de negative følelsene. Fordi de ikke er bra å gå med. Og jeg tror- også basert på egen erfaring- at den eneste måten å få bukt med tunge følelser og negative tanker- er å snakke vonde oppleveleser i hjel...

[Anonym bruker]

Jeg er NN 0906..Det var IKKE pga voldtekten jeg gikk til psykolog. Jeg hadde spisevegring som 14-15 åring. Bare så det er sagt..Og jeg "fikk ikke lov" og si at det var slanking og ønske om å bli tynnere som var årsaken..Det SKULLE være mobbing, voldtekt, misbruk eller "Noe i fortiden" som var skyld i det og som måtte "snakkes ihjel" før jeg kunen bli frisk. Jeg var 15, men følte meg som 7 da jg måtte snakke med psykolog. En psykolog som forøkte og legge skyld på ANDRE enn meg selv..På forelde, søsken, skolekompiser, lærere osv osv....Og det gjorde meg kvalm, syk og uvel..Jeg gikk og gjemte meg eller i dusjen når jeg visste psykologen skulle komme.....Jeg gikk dit i 6 mndre, da følte jeg at jeg måtte slutte og DA kunne jeg begynne og fokusere på mine tanker om kropp og vekt og ønske om å se perfekt ut....

 

Jeg gikk til psykolog og ble flau over og treffe familie og venner, fordi jeg følte jeg måtte "Lete etter" noe i det de sa eller gjorde, eller hadde sagt og gjort, som hadde gjort meg til den jeg var...

 

For meg er jeg selv min beste psykolog når det kommer til å bearbeide det som skjer meg.....Men selvsagt, dette gjelder ikek alle. Men kan ikke dere som TRENGER psykolog innse at noen trenger det, mens andre trenger det ikke? FOlk hadde gode liv, og var lykkelig før i tiden også,- da det IKKE fantes psykologer og livet ofte bød på værre ting enn hva vi kan forestille oss i våre verste fantasier....Og noen bukket under, kanskje nettopp fordi det ikke fantes psykologer og gå til....

 

Ikke si vi vil komme til å angre. VI har tatt et valg. Det er 17 år siden anorexiaen, det er 13 år siden voldtekten. Og jeg får det bare bedre og bedre med meg selv for hvert år som går..Kroppsbilde er bedre enn normalt, sexen er bedre enn aldri før og jeg er bare lykelig...Og jeg har ikke glemt noe av det jeg har opplevd, alt har vært med på og gjøre meg til den jeg er..kanskje hadde livet mtt vært mye verre om alt det som har skjed IKKE hadde skjedd??? Og akkurat DET er mye skumlere og tenke på enn den natten jeg "Ikke husker noe av", eller noe av det andre jeg har opplevd.....

[Anonym bruker]

Forskjell på psykologer og behandling også.

Jeg har selv gått i en samtalegruppe som er leder av en psykolog som driver med kognitiv terapi. Det handler om å jobbe med ens egne følelser og tanker, ikke at man skal gå å analysere alle andre.

Har aldri fått spørsmål om min barndom eller om det har skjedd saker der av behandleren jeg går til.

 

Flott at mange klarer det uten behandling, men det er farlig å fraråde andre å oppsøke profesjonell hjelp, det finnes de som faktisk går så langt uten hjelp at de enten skader eller dreper seg selv eller andre. Noe som kunne vært unngått om de hadde fått den hjelpen de trengte.

Jeg vet selv at jeg trolig hadde drept gjerningsmennene uten den hjelpen jeg fikk, hatet var så sterkt og jeg drømte og fantaserte om hevn siden de aldri ble dømt for handlingen. Men gruppen og terapien har hjulpet meg igjennom disse tankene.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke blitt voldtatt, men utsatt for noe som i følge fagfolk skulle være en svært traumatisk opplevelse (svært voldelig ran der jeg måtte se på at begge foreldrene mine ble mishandlet til de mistet bevistheten). Det er sikkert ikke helt sammenliknbart, men jeg har heler ikke hat noen problemer med dette i ettertid. Det eneste var at jeg hadde noen ganske overbeskyttende foreldre noen år etterpå, men det blir et annet type problem :-). For meg ble hele saken ganske raskt en spennende historie, ikke noe som jeg tenkte på i hverdagen.

 

Dette hendte for over 20 år siden. Jeg har enda ikke fått noen reaksjon. Jeg synes ret og slett du skal være glad for at du har taklet dette greit. Om du skulle få problemer med det i fremtiden ville jeg tatt det da. Folk reagerer forskjelig. Hvorfor lage seg problemer av noe som ikke er det?

[Anonym bruker]

Jeg ble ble voldtatt for 10 år siden, og jeg opplevde det samme som en ovenfor her. Jeg var åpen om voldtekten til venner og familie - skjønte at det ikke var min feil. (Jeg ble også dopet ned på fest og hadde ingen kontroll på hva som skjedde.)

Jeg fungerte nogenlunde greit i 5 år, med mye hjelp av cannabis for å slippe å tenke tankene..- men fant ut jeg kunne ikke drive på slik hele livet, sluttet, og så kom smellen..

 

Fikk diagnostisert PTSD, og fikk hjelp i form av tabletter. Jeg tror nok jeg hadde hatt utbytte av psykolog, men nå er det såpass lenge siden at jeg tror nok at det er andre som behøver den plassen i køen fremfor meg.

Nå preger ikke voldtekten meg daglig lengre. Jeg har sluttet på tablettene og klarer meg egentlig fint, men den natta kommer alltid til å prege meg.

[Dunder]

Jeg vet ikke om det er noen vits å gruble mer over dette. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar når det kommer til den menneskelige psyke. Du har opplevd noe traumatisk som du kan ha tatt skade av (selv om det er lenge siden). Kanskje det ikke er annet å gjøre enn å se hvordan det går? Du trenger jo ikke bestemme deg for hverken det ene eller det andre.

 

Men du bør være bevisst at dersom du får noen plager, enten fysiske eller psykiske, som du ikke finner noen forklaring på, så kan det være ettervirkninger av voldtekten. Jeg ville i så fall fortalt dette til fastlegen min, som kan viderehenvise deg til psykolog. Da kan du gå til en psykolog å spørre om alle disse tingene, du trenger ikke forplikte deg til langvarig terapi. Det kan godt være at du er en type som ikke har det enorme behovet for "å snakke ut" om ting, kanskje du heller vil ha godt av litt mer nøytral informasjon om hvordan kropp og sinn kan reagere etter en slik hendlese. Og dette kan en psykolog gi deg. Du trenger ikke ligge på en benk å gråte.

 

Du kan jo også vurdere om du vil fortelle dette til entenmannen din eller noen andre. Det kan ha en terapeutisk effekt.

 

Men du trenger ikke gjøre noe akkurat NÅ, hvis du ikke føler for det.

[Anonym bruker]

Uff, jeg synes det hørtes helt forferdelig ut. Jeg blir mer og mer redd for hjemmeran, synes det er så mye av det om dagen, i alle fall i Oslo. Man blir så eksta sårbar når man har barn til stede.

 

Bra det går bra med deg da. Kan jeg spørre hvor det skjedde?

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver. Jeg ble voldtatt for ca 5 år siden og det var ikke "så gale", om en kan si det? Det er i hvert fall slik jeg føler og jeg har bare slått meg til ro med det. Jeg tror at det ville vært anerledes om jeg ble skadet fysisk da. Men jeg føler ikke at jeg må gjøre noe mer for å føle eller tenke noe rundt dette, jeg føler at det tross alt gikk bra. Jeg tror faktisk at hvis jeg skulle "rippet opp" i det som skjedde ville det plaget meg mer i ettertid enn å bare gjøre som jeg nå har gjort; akseptert at det skjedde, at det er over og at jeg ikke ble skadet fysisk eller psykisk.

 

Bare fortsett å ikke tenke på det, det er helt greit det, ingen kan fortelle deg hva som er normalt i en slik situasjon. Jeg tenker at dette var en negativ hendelse som tross alt ikke endte gale. Og husk for guds skyld at du på ingen måte kan holdes ansvarlig for dette, det spiller ingen rolle hvor du gikk eller hva du hadde drukket

 

Lykke til videre

[Anonym bruker]

PS: Jeg føler heller ingen behov for å prate med noen eller si det til noen, men det er ikke noe jeg holder hemmelig heller. Hvis jeg skulle få et direkte spørsmål om jeg noen gang har blitt voldtatt ville jeg ikke hatt noe problem med å svare ja og evt fortelle hva som skjedde.

 

Jeg har lest svarene du har fått til nå også og jeg føler at det å komme inn på psykolog og profesjonell hjelp blir helt feil i forholdt til meg i hvert fall. Jeg har fått hjelp for andre problemer som har vært og hatt godt utbytte av det, så jeg er på ingen måte motstander av profesjonell psykologisk hjelp, men det må først og fremst ligge et ønske om det fra den som skal motta hjelpen før det er noe vits i. Men jeg føler at jeg er klar over at dette var noe som skjedde med meg og at jeg ikke var ansvarlig for (det skjedde hjemme, jeg inviterte han inn i huset, men ba jo aldri om å bli voldtatt). Jeg har faktisk også hatt værre opplevelser under frivillig sex.

 

Hilsen 14:56

[Anonym bruker]

Har ikke lest hele tråden, bare hovedinnlegget. Men, jeg sier, if it's not broken, don't fix it.

 

 

Har du det greit, så er det flott. Ikke noen vits å skulle presse frem vonde følelser som ikke er der. Hadde jeg vært deg hadde jeg fortsatt som du gjør nå - den funker jo, Og håpt på at dette ikke er noe som kommet tilbake for å plage deg senere.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du har hatt en reaksjon ennå, og at du kanskje lider av PTS. Tror reaksjonen kommer, og da blir den dessverre verre enn om den hadde kommet like etterpå.

[Anonym bruker]

19:57: Jeg tror ikke at det er noen grunn til å mistenke den diagnosen foreløpig. Og om hun skulle lide av det, så kommer det når det kommer...