raknet fullstendig for meg ikveld :-(((

[Anonym bruker]

etter å ha prøvd å legge 3 åringen i over 2,5 timer,sprakk jeg. hylskreik til han og sa jeg skal flytte her i fra, orker ikke mer. Vet ikke åssen i svarte jeg kunne si noe slik. Jeg begynte umiddelbart å gråte, å sa hunder ganger at mamma bare tullet, jeg mente det ikke. Stakkars gutt!! Føler meg helt jævlig, har lyst til å kaste opp.

[Anonym bruker]

Seriøst? Du bør søke hjelp!

[Anonym bruker]

Huff, enig med hun over meg, du bør søke hjelp. Lykke til, skjønner at du har dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

det kan klikke for den beste forelder til tider. 3åringen har mest sannsynlig glemt dette innen kort tid. Hvordan reagerte han da, gråt han ol?

[Anonym bruker]

Nei, du trenger ikke å søke hjelp. Slikt er ikke bra, men det kan skje. Gutten din klarer seg uten varige men, helt sikkert.

[Anonym bruker]

Går nok fint. Vi er bare mennesker alle sammen. Syns dere to som har svart burde søke hjelp hvis dere er så utrolig unormale at dere ikke forstår at alle kan sprekke en gang i blant og noen kanskje oftere enn andre. Barn tolererer svært godt at voksne viser at de har følelser de og. Barn har også slike raserianfall og det anses som normalt. Vi voksne har de samme følelsene inne i oss men vi har lært å kontrollere de bedre enn barn, etter lang tids øvelse. Men selv vi kan klikke.

 

Går sikkert bra HI!

[Anonym bruker]

Han glemmer det nok fort.. bare ikke gjør et nummer av det nå i ettertid...

 

 

Prøver å ikke bli sint i lignende situasjoner selv, men hendt mer enn en gang at han får beskjed om å pelle seg i seng, for nå må mamma ha en røyk..

Går da ut (bor et stykke fra andre) og raser ut allt mitt sinne (motsatt side av huset enn hans rom, så han hører meg ikke), tar meg en røyk, og jaggu meg sover han ikke 9/10 ganger når jeg kmmer inn i gjenn

[Anonym bruker]

takk for at dere forstår!! han reagerte ikke på langt nær så mye som jeg. jeg sa det så mange ganger at jeg ikke mente det, og at jeg elsker han. Han sa det tilbake. Jeg spurte om det gikk bra, jada sa han. Har vært innpå rommet å kysset han mange ganger nå. For en grusom slutt på kvelden.

[Anonym bruker]

Herremin, nei, så fremt det er ikke er en vane, så har du ingen grunn til å søke hjelp. Tåpelige anonyme overnfor her.

 

Du ba om unnskyldning og dersom det er anledning så snakk med han om det, forklar...

 

Du er nok en god mor:)

 

Klem:)

[Anonym bruker]

Ang den praten, så må du ta den i morgen om anledningen byr seg, ikke dra det frem om 3 dager uten grunn, nei. Men det skjønte du sikkert.

 

Men uansett barn har god hukommelse, så ikke bli overrasket om han tar det opp igjen. Sønnen min satt og gjenfortalte noe som hendte for flere mnd siden, når han var 3,5 år. Med det mener jeg en fin sjanse til å prate med han om det...

[Anonym bruker]

Tusen takk! Jeg trengte den klemmen:-) Blir første og siste gang. Vond lærepenge.

[Anonym bruker]

Mener dere virkelig at det er helt greit å "rakne" slik overfor en tre åring??

Jeg syns virkelig dette er en grov overtramp! Joda, vi er bare mennesker, og tålmodigheten kan ta slutt for alle og en hver, men den dagen jeg hylskriker til min 3 åring at jeg skal flytte fra ham og at jeg ikke orker mer - ja, da søker jeg hjelp!!!!!!!!

 

Ikke det at 3 åringen nødvednigvis tar så stor skade av en sånn engangshendelse, men har det skjedd en gang så har en det i seg, og det vil høyst sannsynlig skje igjen!

 

Det er min mening - shoot me.....

[Anonym bruker]

Enig med 23:00.

 

Jeg husker en gang det rabla for min mor da jeg var liten, og da var jeg kjempeliten. Jeg er like glad i mora mi for det, men jeg husker det godt.

[Anonym bruker]

Done. you are dead.

[Anonym bruker]

Så hva skal hu gjøre da? Legge seg inn på psykiatrisk avd, og faktisk blir borte for gutten?? Gjort er gjort og spist er spist. Sier jo selv att det var en tøff lære penge. Ikke lag noe mer drama ut av det, du har sagt du angrer. Barn tåler litt.

[Anonym bruker]

he he....... ja, ja hadde vel kanskje vært mer realt om du klarte å skyte meg med gode argumenter, men skitt au ;-)

 

 

[Gjest Tale30]

Det at du reagerer som du gør etter utbruddet, viser at du er en god mor

 

Selvfølgelig kan alle sprekke en gang i blant. Det er fryktelig trist når det skjer, men det kvalifiserer ikke til psykologhjelp. Det er så mange med store problemer som står på venteliste hos psykolog allerede, så jeg tror ikke det hadde vært så positivt hvis alle foreldre som har sprukket foran barnet sitt en gang skulle løpe til behandling.

 

Jeg har ikke sprukket selv enda, men jeg har vært på god vei. Jenta mi er bare 1,5 år, men å trasse har hun lært seg. Jeg teller til en million inni meg, og tar på meg min mest pedagogiske stemme, men det kan boble inni meg til tider og jeg må knipe hardt tak i det nærmeste objektet jeg får tak i som ikke er levende

 

Start på ny frisk i morgen, og vis ham hvor glad du er i ham, så skal du se det ordner seg helt fint.

 

[Anonym bruker]

vel, nå er det vel ikke sånn at man automatisk blir psykiatrisk pasient etter å brølt til barnet sitt, men det finnes jo en del andre hjelpere!

 

de fleste kommuner har i dag bl.a et familieteam tilknyttet helsestasjonen (evt en hjemmeveileder/ foreldreveileder), og her tenker jeg vel at HI kan søke uforpliktende råd og veiledning..... og dette kan hun til og med gjøre mens gutten er i bhg så han vil ikke merke at hun er borte en gang ;-)

[Anonym bruker]

takk tale:-) jeg gleder meg til å kose med han imorgen tidlig. kom over den tråden med honkle, så kom faktisk en liten latter her og.

[Anonym bruker]

hva er det med dere som kun tenker psykiatrisk når vi snakker om å søke hjelp da??

[Gjest Tale30]

Jeg syns heller ikke at det kvalifiserer til å søke hjelp ved familievernkontoret eller helsestasjonen dersom man EN gang har sprukket foran barnet sitt. Skjer det flere ganger på rad, ja da er jeg enig i at man kanskje bør søke hjelp hos helsesøster eller hvem det nå er som snakker om anger management i forhold til barn.

[Anonym bruker]

Gjort er gjort, ingen grunn til å gjøre det enda verre for HI. Det er jo tydelig at hun angrer seg og at hun vet at det hun gjorde ikke var riktig. Det viktigste er at man snakker med barnet etterpå og får det ut av verden uten å gjøre en stor sak ut av det i ettertid. Litt prat og masse kos hjelper nok godt på for 3- åringen din:) Du trenger virkelig ikke søke hjelp for denne engangs hendelsen. Etter å ha forsøkt å legge barnet i 2,5 time så kan de fleste kjenne at det koker i topplokket. Men nå husker du til neste gang at når du kjenner det koker så går du ut fra rommet, teller til ti, trekker inn pusten og prøver å slappe av:)

 

Dersom det er vanlig at det tar så lang tid å legge 3-åringen din så burde du kanskje tenke gjennom leggerutinene deres?

 

Uansett, sender en stoooor klem til deg. Det ordner seg dette vet du:)

[Anonym bruker]

Alle sprekker iblant, og trassalderen får ikke fram det beste i oss bestandig.

 

Start med blanke ark i morgen. Vent til de er 16, det blir nok mange runder. Og påå denne måten lærer barnet ditt at det er lov å si dumme ting, men at det er realt å si unnskyld(jeg ville ikke ha sagt at jeg tullet, men heller si unnskyld).

[Anonym bruker]

sier ikke at dette gjelder HI, MEN - det er ofte veldig vanskelig å vurdere selv når man liksom har nådd grensen i forhold til slike overtramp. Neste gang det skjer, så finner man en unnskyldning for hvorfor og rettferdiggjør det overfor seg selv ved å bruke argumenter som vi er jo bare mennesker, alle kan bli sinte en gang i blant osv osv..

Man vil alltid kunne finne forklaringer eller unnskyldninger som rettferdiggjør atferden vår, så spørsmålet blir da: når er grensen nådd??

en gang? to ganger? tre ganger?

[blond]

Lær deg å holde kjeft. Ikke bra for ungen å høre slike ting, det kan sette seg dypt hos han. Lær av erfaringen og finn andre måter å reagere på når du ikke klarer mer. Ikke minst: lær hvordan du kan forebygge at du blir så sliten og mister kontrollen på hva du sier.