Barn = slutt på mitt liv...

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så vanskelig å ha barn? Jeg har to små - 4 og 1 år - og jeg føler at jeg har gitt opp hele mitt liv for dem. Det er kanskje slik det skal være, men det funker ikke for meg. Jeg gleder meg til at de ikke er hjemme, gleder meg til å gå på jobb, gruer meg til helgene da det eneste jeg føler at jeg gjør er å løpe etter dem. Det skal vel ikke være slik?

Når minstemann sover har jeg kanskje 1 time som jeg kan bruke på meg selv, da storesøster klarer seg godt alene. Pappa er inne i bildet, men han "må jo klippe gresset, klippe hekken, hjelpe naboen, trene". Kveldene kan jeg i prinsippet gjøre mer "som jeg vil", men jeg da er jeg utslitt og orker ikke annet enn å sitte i sofaen i noen timer før jeg legger meg.

Skal det føles slik? Jeg sliter så med dårlig samvittighet for at jeg føler det på denne måten, at jeg ikke orker å si det til noen. Som igjen ender med at jeg blir sur og innesluttet og ikke orker å gjøre noe med det. Er det noen andre som føler eller har følt det slik? Hva kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Nei, jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg savner barna når de er borte og hater å måtte jobbe for da mister jeg dyrebar tid med dem.

 

Men når min eldste var baby så hadde jeg fødselsdepresjon og skal ærlig innrømme at jeg avviste henne. Jeg sendte henne bort alle veier for å være fri, jeg overlot permisjonen til mannen etter et par måneder og fikk angst når jeg var alene med henne.

Hgva jeg gjorde for å ikke ha det sånn? Halvannet år med terapi.

[Anonym bruker]

Jeg tror du får det bedre etterhvert som barna vokser til og blir mer selvstendig. Noen vanntrivest som småbarnsmødre, slik er det bare, men de finner ofte stor glede etterhvert som barna blir større og man kan finne på ting sammen med dem.

 

Senk krava litt og forsøk å være sammen med dem uten å løpe etter dem. At man synker sammen i sofakroken om kveldene i denne fasen er vel rimelig normalt, men etterhvert kommer kreftene tilbake skal du se. Var på samme sted jeg også for et års tid siden, men nå er minsta 3 år, det begynner å bli lettere, alle kan gjøre seg forstått og det er lettere å få barnepass til dem.

Det er også mulig å ha dem med på litt mer enn før også.

 

Prøv å bli flinkere til å gripe mulighetene, og selv om dørstokk mila føles lang så er det utrolig hvor oppkvikkende det er å faktisk komme seg ut på trening en kveld, eller venninnebesøk, cafè, kino eller bare gå en kveldstur. Har selv blitt i mye bedre humør og har fått nye krefter etter jeg rett og slett tok meg kraftig sammen selv. Var temmerlig gretten, negativ og følt meg frarøva både "livet" og gleda selv ei periode.

 

 

Grip dagen!

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det er sånn det skal være, iallefall ikke hele tiden. Er vanlig å ha det slik noen dager innimellom.

Men hvis du har det slik hele tiden må du jo ha det helt forferdelig. Høres ut som du er veldig sliten både psykiskog fysisk.

Synes du skal fortelle noen nære hvordan du har det, og kanskje få litt hjelp til å komme deg ovenpå igjen. Få litt tid til deg selv.

Høres ut som mannen din prioriterer å gjøre som han vil, og da blir det jo mer på deg å gjøre i hjemmet.

Du burde også komme deg litt ut av hus å finne på ting, så ikke du blir så lei av den "kjedelige hverdag"

 

Hvis ingenting av dette hjelper ville jeg tatt en tur til psykolog for å få hjelp, kan jo være du har en begynnende depresjon.

 

Håper det ordner seg for deg....

[Anonym bruker]

Jeg syns det høres ut som om du/dere har gått i "foreldrefella". Det vil si at dere har glemt å ta vare på dere selv og kun fokuserer på barna og deres behov.

 

Det er veldig normalt å være sliten når man har små barn og det blir ikke så mye tid til seg selv, men ofte er det ikke så mye som skal til for å få det litt bedre.

 

Sett av en ettermiddag i uka der DU kan dyrke din hobby/interesse og la mannen din få en annen dag der han kan gjøre ting HAN vil.

 

Har dere tilgang på barnevakt, så kan dere også sette av en ettermiddag der dere gjør noe sammen; trene, gå en lang tur, spise en romantisk middag, gå på kino eller gjør noe dere begge har lyst til.

 

Senk skuldrene for alt som bør, burde, skulle ha vært gjort. Litt skitt og rot gjør ingenting når man har små barn. Småbarnsperioden er så utrolig kort og før du har fått sukk for deg så er den over.

 

Det er et uttrykk som sier: ain't mama happy, ain't nobody happy.

 

Sett av tid til deg selv, sett av tid til parforholdet. Barna har bare godt av å se at mamma og pappa har behov for tid til seg selv en gang i blant.

 

Lykke til

 

[Anonym bruker]

Pappa må ta mer tid sammen med barna. Plenen må ikke klippes hver helg, hekken holder det å klippe et par ganger, hjelpe naboen? Ofte eller? Trene, ja det ternger vel du også.

Si til bf at nå må jeg ut alene litt, så nå får du passe barna. Jeg trenger en pause. Ferdig med det. Ikke finn deg i unnskyldningnene.

Men det er helt klart at du kanskje bør ta en prat med noen utenforstående - profesjonelle. Gjør det før du brennes ut.

[Anonym bruker]

12.27

Hvor lang tid tok det før du tok henne til deg igjen? Altså ikke avviste henne og ble mer glad i henne?

Jeg hadde det sånn og er ikke helt i mål, barnet er over 1 år nå. Blir bedre for hver dag men har ikke opplevd denne lykkerusen over å være med barnet enda..

[Anonym bruker]

Tror det er ganske normalt å føle det slik når barna er små. Jeg har det akkurat likt. Men trøster meg med at det blir bedre etterhvert. Tror også at vi forventer mer i dag enn tidligere generasjoner. Prøv heller å tenk at sånn er det og det går over Jeg gruer meg også til helger, ferier og ettermiddagene. Tror det er ganske vanlig, men man sier det ikke høyt. Men nå har ikke jeg sovet lenge på fire år heller. Jo, forresten en gang. Har heller aldri kunnet være syk.

[Anonym bruker]

Samme her, ser mer frem til ukene eller helgene for å si det sånn!

[Anonym bruker]

Hun var blitt ganske stor, nærmere 2 år før jeg klarte å være skikkelig, skikkelig glad i henne og nyte tiden sammen med henne. Før det så føltes hun mest som en forstyrrelse i livet mitt, enda hun var veldig planlagt og ønsket!

 

Men jeg var i terapi to ganger i uka i ca halvannet år. Noe av årsaken til manglende morsfølelse var at jeg hadde en alvorlig svangerskapsdepresjon som utartet seg. Jeg unner ingen å ha det sånn, og jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din eller helsestasjonen.

Det er ingen skam å søke hjelp!

 

Lykke til og stor klem fra meg - 12:27 )

[Anonym bruker]

Når dere sier at dere gruer dere til helgene, hvor mange barn har dere?

 

Jeg har bare ett men gleder meg til helgene!

[Anonym bruker]

Jeg har det litt likt som deg. Bare jeg er alene med min datter på 1,5år. Bf bor i den andre delen av landet.. Har heller ikke noe familie rundt meg som kan hjelpe til. Så når barnet mitt begynte i barnehage var det som en befrielse.. Endelig fikk jeg LITT tid for meg selv. Gjøre ting jeg pleide å gjøre før. Selvfølgelig ikke mye av det, men det lille jeg får tid til er så innmari viktig for meg! Får mye mere overskudd og glede til barnet mitt. Så min konklusjon er at dine behov som du hadde før du fikk barn er vanvittig viktig å dyrke videre. Gjør man ikke det tror jeg det er lett å havne i fella! Jeg setter så utrolig stor pris på bare en joggetur alene! Der man kan ha tankene på andre ting.. Men bedre blir det vell uansett med tiden vil jeg tro...