Mødre med sosial angst...

[Anonym bruker]

hvordan omgås dere foreldrene til de andre barna i bhg/skole?

[Anonym bruker]

Jeg omgår de ikke noe særlig. Bare i hente og bringesituasjoner for eldste, benytter meg ofte av sms. Gir lite av meg selv for å ikke involvere meg særlig.

 

Er på foreldremøter noen ganger, men da snakker en jo ikke særlig, bare er der.

 

Tenker du på noe konkret?

 

Klem

[Anonym bruker]

Samme som 22.05:-)

[Anonym bruker]

Det er vel sånn jeg er også.

 

Jeg hater å "småsnakke" med folk jeg ikke kjenner noe særlig, men så føler jeg liksom at jeg bør bli litt kjent med foreldrene til barna som mine barn leker med. Men ikke så lett..

 

Takk for klemmen Klem til deg og

HI

[Anonym bruker]

Neis, det gjør ingenting. Eldste min er 11 år. Hun har mange venner og farter mye rundt selv om jeg ikke har særlig kontakt med foreldrene. Jeg har mine venner og familie, det holder for meg. Jeg liker heller ikke småsnakk, før følte jeg meg alltid tvungen til det og stoppet å plapret med de fleste halvkjente. Nå orker jeg sjelden det, sier hei, smiler og går videre. Så får folk heller tro jeg er overlegen osv.

 

Du bestemmer over ditt liv og hva som er viktig for deg, ikke hva andre synes eller tenker. Men det er jo viktig å utfordre angsten med tanke på å gå på foreldremøter og gjøre ting som er nødvendig for å støtte opp om barnet ditt.

 

Ja, tenkte du trengte en klem siden du var så tøff å spørre om et så sårbart og tabubelagt tema. Du er ikke alene vet du

 

( samme som over)

[Anonym bruker]

Så sant så sant.

Må slutte å tenke på hva andre synes om meg, og leve mitt liv.

 

HI

[Anonym bruker]

Klarer ikke å småprate, er helt blank på hva jeg skal si. Er på foreldremøtene, men sier lite eller ingenting. Prøver å prate litt med de andre foreldrene men det blir ikke så mye av det... Ensomt.

 

Ikke så enkelt.

[Anonym bruker]

Deltar på møter, dugnader, forestillinger og andre ting i sammenheng med skole og barnehage med alle barna. Det går fint og jeg har i mange år jobbet med angsten og sosiofobien jeg egentlig har på bunn. Viktig å ha en viss rutine på å venne seg på å være sosial.

Så jeg trener på helsestudio tre ganger i uken, jeg går turer på turstier både alene og med venner, der treffer man alltid noen som vil slå av en prat som regel. Jeg snakker om vær og vind med naboer og de i kassa på dagligvarebutikken jeg handler fast på.

Er generelt aktiv sosialt og tar også på meg verv innimellom som innebærer at jeg må oppsøke fremmede og ringe rundt til folk.

Fantasisk god trening.

All angst og fobier kan jobbes med og om ikke kurerer helt så kan det holdes så godt i sjakk at man kan leve et helt normalt liv med familien.

Jeg fårav og til litt svettetokter og magevonter, samt hjertebank og hodepine hvis jeg blir usikker og stresset i sosiale sammenhenger, men lar ikke den lammende angsten ta meg, eller panikkangsten.

 

MIn angst tidligere var av svært alvorlig karakter, men dette var før jeg fikk barn, så da jeg fikk barn så hadde jeg alledere gått til behandling et par år for å kunne leve et normalt liv. Foreldrene mine og venner kunne finne meg sjelvende og sammenkrøpet i sengen, under sofabordet, eller i kleskapet før jeg fikk hjelp den gange.

Men det tar tid, og av og til må jeg også ta medisiner hvis jeg har en litt dårlig periode, men barna mine merker svært lite til det, selv om det største er klar over min angst og at jeg får hjelp.

 

Så søk hjelp via legen.