Noen med fødselsangst som har beroligende fødselshistorier å komme med,der det var vaginal fødsel?

[Anonym bruker]

Savner fødselshistorier a la "det gikk mye bedre enn forventet!" til tross for sterk fødselsangst......

 

Litt forhåpningsfull hilsen ei med fødselsangst som ikke fikk innvilget ks...

[Anonym bruker]

Jeg har 3 fødsler bak meg. I etterpå klokskapens tid kan man si at jeg burde vært flinkere til å slappe av. Alle vet vi jo hvor kloke vi blir etter et eller annet man har gjort feil. Min svigerinne har td vært dårlig i alle sine svangerskap og slitt med bekkenløsning og andre ting, men hun er ikke redd for å føde. Hun synest det er fantastisk å føde. Alt det andre synest hun er pyton. Jeg derimot er omvendt. Jeg har hatt lette svangerskap og ingen bekkenløsning. Jeg har bare hatt en forferdelig angst for å føde, og angst under fødselen som har ødelagt for selve fødselsopplevelsen. Jeg er egentlig litt bitter for det, men jeg har uansett fått ut 3 stk. Nå er det nok. Skulle ønske jeg kunne gjøre som min svigerinne. Slappe mest mulig av i muskelaturen i hele kroppen. Ikke mase og stresse med å få epidural, men slappe av, kjenne at jeg føder. Jeg spenner hver en muskel, biter sammen tenner og det blir nok bare verre. Om jeg skulle føde igjen skal jeg gjøre det jeg kan når det kommer en rie å bare flyte og slappe av, puste meg magen... Lykke til av hele mitt hjerte... Væææææ, jeg sa føde igjen, men nå er det nok....

[Anonym bruker]

Glemte å si at mine fødsler alltid har gått mye betre enn forventet. Jeg har jo trodd jeg skal dø, sprekke, rivne. Men aldri har det skjedd. Ingen rift, ikke mistet blod, alle har vært snille og flinke mot meg, barnet har hatt det bra, men jeg selvsagt litt sliten, men ikke verre enn at jeg rusler rundt om kring. Det er bare den angsten som ødelegger under fødselen. Første gang var jeg mest sliten. Siste gang hadde jeg sterkest angst. Mellomste fødsel var best, men finn da epidural. Sist gang brukte jeg for mye krefter og energi på å få epidural. Da jeg fikk den var det FAKTISK forseint. Det forstod også jeg, og angrer på at jeg ikke brukte tiden på å slappe av og føde. Ikke sloss med jordmor...Noe jeg ikke gjorde da, men følte litt at jeg gjorde om du forstår. Hun mente at jeg fint ville klare å føde selv, og hun hadde rett. De slo ikke på epiduralen og jeg fødte uten bedøvelse. Det gikk fint. HYlte selvsagt og kjente det som pokker, men ut kom er sunn gutt.

[Anonym bruker]

Hei! Jeg hadde skikkelig fødselsangst. Sånn som gjør svangerskapet trist. Fikk fantastisk oppfølgning av fast jordmor under hele svangerskapet, og hadde samme jordmor under hele fødselen. Hadde aldri trodd det skulle skje, men fødselen ble en fantastisk opplevelse! Jeg ville ha ny unge dagen etterpå, nok mye pga at jeg hadde gått glipp av all glede som gravid, og var klar for å oppleve den gleden ettersom jeg opplevde det som trygt å føde. Jeg fødte vaginalt og er glad for det valget (for valget mellom fødsel og keisersnitt hadde jeg).

[Anonym bruker]

Hadde enorm angst! Jeg vil ikke lure noen til å tro at fødsel er en fantastisk opplevelse, men for mindel så gikk det mye bedre enn jeg ventet. Fødte vaginalt, dritt vondt! Men dagen etter bare øm, faktisk var det mer vondt der de hadde satt epidural enn i underlivet. Uken etter fødsel var vi på bytur i kjempe form, jeg kunne bare stråle å vise fram nurket. Så var det en stor fordel å få lystgass, det er jo som å ha vondt når man er drittings.

 

Og en super storfordel: ferdig med fødsel, ferdig med angsen for min del. Det jeg var redd for var borte.

 

Når jeg ventet det verste, så skulle det vel mye til for at det kunne bli verre. Så for min del gikk det bedre enn ventet. Jeg svimte ikke av foreksempel. Man får ta med seg de små seirene.

 

Barseltårene var der, amminga var vansklig. Men i ettertidens perspektiv, så hadde jeg vondt i 8 timer, strevde i 2 uker med å få til amming. Nå er nurket over et år går, babler og nusser mamman sin. 8 timer vondt og 2 uker streving virker så kort. Selv om det er overveldene når enn er midt opp i det.

 

Jeg vil ha flere barn, før fødsel var jeg i tvil, nå er jeg sikker og det er faktisk utelukked å be om keisersnitt neste gang. Tror nok angsten vil melde seg, men jeg vet nå at jeg overlever og at alt går over.

 

Fødslen var ikke en "posetiv" opplevelse, men det ble ikke en så negativ opplevelse som ventet. Og jeg er ikke posetivt overrasket over meg selv og bl.a bl.a. Men jeg vet at jeg klarer det igjen, men det blir ikke mer enn to ganger.

 

Det verste jeg viste når jeg var gravid var at noen sa: alt går nok bra. Det jeg kan si til deg var at det gikk bra for meg, så ønsker jeg at du opplever som meg at det blir bedre enn ventet. For noen fantastisk opplevese kan jeg ikke love deg. Men jeg kan love at å se en baby gå fra å være helt avhengi av deg til å bli en liten person som syntes ingen ting i verden er bedre enn deg,det er helt utrolig!

[veroniicao]

Jeg tror det bare er bra at man gruer seg til fødsel, for det kan ikke bli så ille som du tror det kan bli. Blir litt sånn "Jeg som gruet meg såå mye også gikk det så bra". Selvfølgelig er det vondt, men du "glemmer" på en måte de smertene med engang du er ferdig og har født barnet. Du blir så overveldet og glad når du ser babyen din og får holde den osv, at smertene demrer.

Med den første, så hadde jeg ordentlig angst. Gråt masse og forstilte meg en hel del som kunne skje med meg, og som kunne skje med barnet og alt sånn, men fødselen gikk kjempe fint. Jeg ville ikke ha noe smertelindring. Men jordmor ville at jeg skulle ta lystgass, og det gjorde jeg. Jeg begynte å få veer på natten og det var 5min mellom hver når jeg lå på sykehuset. Jeg fikk ikke pressveer, så jeg fikk drypp slik at jeg skulle få det og da tok det 45min. så var babyen ute. Jeg var i ganske god form etter at jeg hadde fått babyen, men tror det er lystgassen som var til god hjelp til det også.

 

Jeg er på vei med min 2. nå og jeg skal innrømme at jeg har vurdert ks jeg også, men søstern min tok det, og hun var ikke i noe god form etter at hun hadde fått babyen. Også må du holde deg i ro en stund etter fødselen osv. Når jeg tenker tilbake på den første jeg fødte, så vil jeg ikke ha ks, for jeg var i så god form etter fødselen. Og det faktisk ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Ikke i nærheten engang. Epudiral er heller ikke noe tema for min del. Etter at jeg hadde fått babyen så gikk jeg inn i dusjen og fikk vasket meg og følte meg mye bedre med engang. Har snakket med jordmor om epidural og hun sa at man blir litt hemmet til å gå rett etter fødselen også, derfor vil ikke jeg ha det.

Håper dette innlegget hjalp litt, det hjalp meg selv hvertfall, og tenke godt over hvordan det var med den første, så jeg fikk meg selv på bedre tanker også Lykke til

[Anonym bruker]

JA!!!

 

Jeg grudde meg noe så helt hinsides til fødselen fra den dagen jeg hadde en positiv clearbluetest.. Hadde faktisk ikke tenkt å få barn pga jeg var så redd for fødsel og for keisersnitt også for den saks skyld.

Det gikk ikke en dag hvor jeg ikke gikk å tenkte på den forestående fødselen.

 

Jeg var faktisk på overtidskontroll da jeg fikk beskjed om at her er det jo 4 cm åpning ! (Hadde ikke merket noen ting!). Hadde nesten ikke rier, fikk aldri pressrier så det var mer tungt enn vondt. Brukte ganske lang tid på å presse (2 timer) siden jeg ikke hadde noe særlig rier, men noe av grunnen til at jeg ikke trykket nok var nok at jeg var redd og satt ut av det hele... Jeg revnet litt men det kjente jeg bare som en kort og ikke noe voldsom smerte. Jeg hadde ingen form for smertelindring eller noe og jeg har ikke spesielt høy smerteterskel. Hadde et drypp på slutten for at de skulle prøve å få litt mer rier på meg men de kom aldri :-)

 

Før fødselen hadde jeg gått til fødselsforberedende akupunktur hos jordmor. Vet ikke om det spilte noe inn men det gjorde det da i allefall ikke verre.

 

Mitt inntrykk er, selv om jeg vet at jeg har hatt en unormal enkel fødsel, at ofte er det de som har tenkt at det ikke skal være noe problem å føde et barn som har de verste fødslene. De som gruer seg har ofte tenkt gjennom en hel haug skrekkscenarioer på forhånd og det skal mye til for at det skal slå til :-) Nå vet jeg ikke hva du er mest redd for, men det er jo mange som har god erfaring med epidural og andre smertestillende.

 

Jeg var også veldig imponert over de proffe og vennlige jordmødrene som hadde full kontroll og bidro til at jeg skulle føle meg trygg.

 

Lykke til, håper det går mye bedre enn du tror :-)

 

 

[Anonym bruker]

HI her.

 

Grrr, skrev et kjempelangt svar som bare ble borte......Prøver igjen!

 

Takk for svar :-) Ser at mange svarer meg som om jeg er førstegangsfødende, burde jo presisert at jeg har født en sønn for snart 3 år siden allerede. Hadde ikke fødselsangst før hans fødsel, men fikk det pga den. Det var en grusom og lang fødsel, for å si det kort.

 

Jeg går i samtaleterapi på sykehuset, har gjort det hele svangerskapet, og det hjelper noe. Har blant annet blitt lovet en tidlig epidural, noe som er essensielt for meg.

 

Å si til meg at man glemmer smertene så fort ungen er født, blir nesten litt provoserende for meg, selv om det menes godt. Jeg la ikke engang merke til ungen som lå på brystet mitt, jeg var helt tom og traumatisert. Den dag i dag hyperventilerer jeg med tanke på min sønns fødsel.

 

Men så godt å høre at mange har fått en mye bedre fødselsopplevelse enn dere trodde det skulle bli, det hjelper!

 

Flere? :-)

[Gjest]

Hei!

 

Legger ved link av fødselshistorien min. Det er en del detaljer, så du får velge selv om du vil gå inn på den, vet jo ikke helt hva akkurat du har angst for og hva du trenger å lese. Men håper det kan være fint for deg om du vil lese den.

 

I korte trekk hadde jeg sterk fødselsangst, og var ganske sikker på at alt kom til å gå like galt som jeg var redd for. Har født en gang før...

Men min opplevelse er at ting har jammen forandret seg på de seks årene som har gått fra forige gang og jeg følte meg veldig godt ivaretatt.

 

Jeg hadde brukt mye tid på å forberede meg, og var i tilegg heldig for det er jo ikke alt man kan planlegge ned til minste detalj!

 

Det som nok var avgjørende for meg var at jeg klarte å være tydelig på hva jeg trengte og at jeg hadde med søsteren min som jeg føler meg veldig trygg på..

 

Ps. Jeg fikk heller ikke innvilget ks. Holder til i Bergen og der er det ofte sånn.

 

Ønsker deg all lykke til, og håper du klarer å nyte svangerskapet litt å lade opp batteriene før fødselen;-)

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne lese fødselshistorien din, men jeg tror du har glemt linken :-)

[Erle79]

Jeg har nettopp født for andre gang, og jeg har erfart at andre gangen var en DRØM i forhold til første gang. Fødsel nummer 1 varte i 18 lange timer; jeg ble helt utslitt og endte opp med drypp, oksygentilførsel - det fantes ikke noe positivt og naturlig med den opplevelsen. Denne gangen gruet jeg meg masse, men fødsel nummer 2 var i grunnen over før den hadde startet. 2,5 time etter at riene startet ankom vi sykehuset og åpningen var allerede 5 cm. 2,5 time senere var babyen ute. Jeg var helt sjokkert når det hele var over. Mannen min gråt av glede, mens det gikk rett og slett ikke opp for meg at jeg var ferdig, jeg hadde jo forberedt meg på nok en maratonfødsel. Jeg følte meg utrolig fresh i dagene etter fødselen, jeg ble overhodet ikke utslitt, ingen sting, det var rett og slett en drømmefødsel. Jeg har alltid ledd av og syntes synd på medlemmer av kongefamilien som må stille opp på sykehustrappen fire dager etter fødselen og vise frem babyen i høyhælte sko, men vet du hva, denne gangen kunne jeg fint gått med høye hæler etter fødselen!

[Anonym bruker]

Å ja, det hørtes ut som en drømmefødsel! Jeg håper virkelig jeg også får en sånn :-)

[Augustbaby:-)]

hei du, anonym. jeg fødte også for 3, 5 år siden og har gått til samtale hos jordmor før jeg ble gravid-for å tørre det. jeg, som de fleste andre, ønsker jo et søsken til barna våre. jeg hadde en lang fødsel, og hadde 9 cm åpning i ett par timer mens forskjellige leger/jordmødre stappa og drog med hendene opp ider. babyen satt fast for høyt opp til å bruke sugekopp. til slutt begynte det å haste, og de klippa opp og fkk den ut på et vis. alle er friske og raske nå, og datteren min er det beste i hele verden. jeg bare måååå ha en til sånn unge:-) etter fødselen var jeg, i likhet med deg, tom og traumatisert. jeg kan kjenne "fantomsmerter" (he, he..) i underlivet av å tenke på fødsel og har begynt å kjenne at det snører seg i halsen nå, da jeg er 7 mnd på vei. jeg har testa ut en del jordmødre denne gange, for å finne den jeg vil ha til å følge meg, og går til ei privat jordmor. hun er helt fantastisk! og det sammen med at jeg kjenner at jeg gleder meg sånn til babyen kommer, og at det er blitt 3,5 år siden gjør at det går bedre enn frykta. men tror egentlig det er babylykkehormoner som spiller meg et puss... og at når dagen kommer så får jeg panikk, dessverre...du er tøff som gjør det igjen! og det er en styrke du ha;, personligheten og motet ditt. du får stole på det! det går mest sannsynlig bedre enn forrige gang( hører jo alltid om unntak, men nå er vi nå en gang gravide og må prøve å fokusere riktig;-))

[Gjest]

haha. Tyisk meg å ikke få¨til å lime inn linken. Prøver igjen;-)

 

http://www.barnimagen.com/forum/thread/140269167

 

;-)

[Gjest]

Hei prøvde å legge ut link jeg ikke hadde fått med, prøver igjen her jeg!

 

http://www.barnimagen.com/forum/thread/140269127

 

Lykke til alle dere som er her inne! Dere er unike kvinner uansett hvordan babyen kommer til verden

[Makko med to små gutter]

Joda fra vi fortalte at jeg var gravid greide svigermor å fortelle de "vesting" historiene, et par venninner gjorde det samme, - hvorfor???? kan ikke folk lære seg å holde kjeft???

 

Jobbet mye med meg selv under svangerskapet, leste alt jeg kom over...

Se f.eks.

http://www.unassistedchildbirth.com/ (fødsel filmen der MÅ sees!)

 

Men jeg var egentlig ganske rolig når det hele startet, jeg gikk og gikk. Hadde sikkert verdens best lufta bikkje når vi dro på føden. Men det fikk tankene mine på andre ting. Kom på sykehuset, 4cm åpning. Ennå ikke skikkelig vondt, fortsatte å gå en times tid til, før smertene ble verre. Så lå jeg i badekaret. For en lykke! Et par ganger ville jm ha meg opp (for å lure meg på do bla.) da kjente jeg smertene igjen. Dessverre ble det ingen vannfødsel fordi lillegutten ikke greide å komme seg ut, og måtte ha hjelp av et vakum. De 10 siste minuttene var veldig smertefulle, og jeg mistet litt fokus på å slappe av, og puste rolig. Når kroppen spenner seg, gjør det vondt!

 

Jeg fikk ikke en ukomplisert fødsel, men en likevel veldig rolig fødsel,og det beste av alt var jeg jeg var i super form etterpå! 3 "pynte sting" og gikk fra føderommet selv etter 2,5time (rullestolen ble brukt til den store baggen vår). Fødselen var langt MINDRE SMERTEFULL enn jeg hadde forestilt meg. Mannen min er i stand til å få fram verre smerte når han masserer nakken min, forskjellen er bare at han gir seg når jeg ber om det:-P

 

Forhåpentlig vis får jeg oppleve det igjen om ca 7mnd, og jeg gleder meg!

 

[kristell]

Hei tenkte jeg skulle svare deg her... jeg har to barn , pluss at jeg er gravid igjen.. jeg hadde en forferdelig fødsel første gang, mye av grunnen var vel at jordmor ikke fikk fortgang i ting.. 36 timer fra første rie å nesten ikke pusterom å han ble tatt med tang..å fikk mye problemer nedentil etterpå.. så da jeg ble gravid med nummer to.. var jeg redd , fikk gå på samtale på sykehuset å hadde god dialog med jordmor.. ble enig om å føde vanlig igjen.. det var en heeeelt fantastisk fødsel 7 timer fra første rie, å var ikke veldig vondt før de to siste , men da fikk jeg akupungtur som hjalp veldig så duppet av flere ganger.. fra 6 til full åpning gikk det bare 20 min å presset hun ut på 3 press helt uten hjelp.. å var oppe å gikk med en gang etterpå.. det første jeg sa til jordmor når jeg fikk prinsessen min i armene.. vist det er sånn som dette det er så kan jeg gjøre det vær dag :-) nå gleeder jeg meg til denne fødselen har termin i feb 2011 er mange ganger verre for førstegangs.. men no har kroppen din vært igjennom det så tror nok du vil få en veldig andreledes opplevelse denne gangen..:-) masse lykke til :-)

[petite fleur]

Lørdag 4. juli våknet jeg kl 12 på formiddagen av noe jeg mistenkte var en rie. Fem minutter senere kom det en til, og nye fem minutter etter enda en. De var regelmessige helt fra start, hadde jo trodd de skulle komme med ujevne mellomrom i starten, slik som med førstemann.

 

Pga fødselsangst hadde jeg en avtale med sykehuset at jeg skulle komme så fort jeg skjønte hva som var i gjære for en tidlig epidural, men jeg fikk da tid til å dusje, ta oppvasken og steke speilegg til meg og samboeren først. Men riene var allerede såpass vonde og tette at jeg torde ikke bli lenger hjemme, livredd for å ikke rekke epiduralen.

 

Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, hadde mellom 2 og 3 cm åpning da jeg kom til UNN kl 13.30. En time senere satte de epiduralen, og jeg fikk roet meg. Siden jeg ikke hadde sovet mer enn 1 time (snudde døgnet et par uker før fødsel, så jeg hadde nettopp sovnet da riene startet), la jeg meg til å slumre. Jeg lå faktisk 6 timer og halvsov, og da hadde jeg kun 5 cm åpning. Jordmor foreslo da at jeg skulle sette meg på en slik pilatesball for å få ungen lengre ned i bekkenet og få litt fart på sakene.

 

Jeg hadde hele tiden epiduralen på lav styrke, fordi jeg ville venne kroppen til smertene jeg visste ville komme på slutten. Jeg pustet meg gjennom riene, men de var helt greie med min venn epidural. Etter 1 time på pilatesballen hadde jeg 7 cm, men gutten lå fortsatt høyt oppe. Akkurat samme som fødsel nr. 1, da lå gutten min så høyt opp i bekkenet at alt stoppet opp og det utviklet seg til et mareritt som jeg har slitt med siden. Må si jeg ble nervøs da de sa at denne gutten også lå høyt oppe :-(

 

Min tredje jordmor kom (et fantastisk kvinnemenneske), og konstanterte at vi skulle ta vannet for å se om gutten kom lengre ned. Etter en drøy time begynte det å skje sånn smått. Epiduralen klarte ikke lenger å ta smertene, og jeg kjente angsten komme smygende.

 

Jeg fikk en voldsom trykketrang, men gutten lå fortsatt for langt oppe. Men det er ganske så umulig å la være å trykke.. Etter 1,5 time med meningsløs trykking (ja, det var vondt, jeg hylte som en gal, holdt på å miste kontrollen gang på gang på gang...., trodde igjen - som første fødsel- at jeg skulle dø, hylte etter ks, tang og det som verre var), kunne jordmor fortelle at gutten nå var så langt nede at jeg kunne begynne å jobbe med å få ham ut.

 

Jeg har lest mange ganger at pressveer og trykkingen føles befriende, at det er godt å jobbe med smerten - det stemte ikke på meg. Det gjorde så vondt å presse at jeg jobbet MOT pressveene, prøvde så godt jeg kunne å ikke presse. Jeg var livredd, men ble hentet inn av min supre jordmor og min kjære samboer om og om igjen. Endelig sto hodet midt i åpningen, og jeg klarte å la være å presse for å unngå mer revning enn nødvendig. Et press til, så var hodet ute, enda et press, og hele gutten var ute. HURRA!!!!!

 

For å gjøre en lang historie litt kortere: Fødselen tok 15 timer fra første rie, jeg hadde trodd den skulle gå fortere. Men jeg trengte tiden det tok for å venne meg til tanken på at NÅ skjer det, jeg hadde tross alt gått i 9 mndr og gruet meg til denne dagen. De 13 første timene av fødselen var som en drøm, de 2 siste som et forferdelig mareritt. Likevel var denne fødselen 1000 ganger bedre enn min første fødsel. Jeg er også så takknemlig for at samboeren min var en klippe under hele fødselen, til tross for at han også er traumatisert av vår første sønns fødsel og egentlig ikke hadde lyst til å være der.

 

Gutten var stor! 4160 g og 52 cm, 37 rundt hodet. Var ganske blå da han kom ut, da det hastet litt på slutten, men kom seg fort. En nydelig skapning :-)

 

Da har jeg gjort mitt for å holde folketallet oppe, jeg skal aldri aldr aldri føde igjen :-.) Lykke til, alle sammen!

 

Klem fra en sliten, men lykkelig 2-barnsmor :-)