Trenger å lufte litt frustasjon.....

[Anonym bruker]

hei... jeg trenger å lufte litt fustrasjon og tanker...

jeg er 22 år er alene med barnet mitt på 14 mnd,var sammen me bf i 5 år så gikk vi fra hverandre i fjor sommer,jeg traff fort en ny (som da er kompis me bf) men ikke nå lengre!!!!jeg har hele tiden vært usikker på hva eg vil,har holdt på litt me bf tidlig i år,men så fant jeg ut trodde jeg att jeg hadde ikke følelser for bf og ville gi alt med han nye,som eg nå er sammen me i d skjulte enn så lenge, grunnen eg holder d litt skjult er forde jeg er redd hva alle andre vil si osv.. de fleste vet vi holder på,. den senere tid nå, har jeg oppdaget att jeg er blitt frustrert over følelsene mine igjen.. om jeg angrer igjen på att jeg ikke valgte bf,jeg ser når han henter barnet våres att han er sååå flink, og da begynner jo eg å tenke...ÅÅÅå tenk om vi var en familie...

han nye er utrolig snill og grei,ikke noe gale med han. men merker eg ikke er så giret på å treffe han osv.. uff..

så jeg vet ikke helt ka eg skal gjøre...

[Anonym bruker]

Høres rett og slett ut som om du trenger å la gutter være gutter en periode, for du høres unektelig litt frustrert ut. Kanskje du kommer til bunns med hvem du vil ha hva med når du bare innvilger deg selv en pust i bakken. Trekker deg litt tilbake fra alle guttene, og bare kjenner på følelsene dine. Det er jo ikke akkurat rettferdig mot noen å vingle sånn frem og tilbake. Er du nå sikker på at bf vil ta deg tilbake nok en gang? Jeg er ikke sikker på at jeg hadde vært så tålmodig.

Samtidig skjønner jeg godt at du drømmer om en familie når du ser barnefaren sammen med barnet ditt. Du er jo heldig som har en barnefar som yter en innsats og er ansvaret sitt bevist. Det håper jeg du setter pris på. Selv skulle jeg "aldri" ha barn, men vips var jeg gravid med tvillinger. Når jeg ser tilbake på sommeren, skjønner jeg nesten ikke at det er mulig en gang. Jeg var sammen med barnefaren i litt over to år, og han var så glad for å få en sjanse til å bli far igjen (han har en datter fra før som han ikke får lov til å ha samvær med). Helt siden jeg traff ham, har jeg vist at det å få barn var ett av hans høyeste ønsker og jeg følte derfor at jeg fikk la det stå til. Vi er begge så gamle at abort aldri var et alternativ...jeg hadde ikke kunnet forsvare det overfor meg selv. Skjebnens ironi har derimot sørget for at forholdet har gått i oppløsning (var vel kanskje min beslutning), men når man ikke får snakket sammen gjennom en hel graviditet så dør liksom følelsene. Han ringte ikke en eneste gang og tok ikke telefonen når jeg ringte (vi chattet litt på facebook, men det var også alt). Da barna var født, trodde han at han kunne valse inn i livet mitt igjen som om ingenting hadde skjedd, men sånn fungerer ikke jeg. Men i min verden står man til ansvar for sine handlinger, og hans manglende engasjement og innsats under graviditeten medførte at alle følelser for ham døde og ble erstattet med sinne og ikke minst masse frustrasjon. Det er definitivt ingen vei tilbake, og akkurat nå priser jeg meg lykkelig for at han bor i UK. Jeg vil aldri nekte ham samvær (på mine premisser), men ut fra interessen hans og de mange truslene regner jeg med at han ikke under noen omstendighet kommer til å bli en vedvarende brikke i livet vårt.

Når jeg hører om denne barnefaren som du beskriver, kjenner jeg at jeg blir litt misunnelig. Tror nesten at jeg skulle gitt høyrehånden min for å føle at faren til tvillingene viste en eller annen form for interesse. Han gadd ikke engang ringe til meg etter at han hadde fått beskjed om at de var født. Min mor måtte ringe ham to dager etter fødsel og trygle ham om å ringe. Det eneste han bryr seg om er at jeg ikke har gitt dem hans etternavn, mens selv har han ikke vedkjent seg farskapet engang.

Så dersom jeg var deg (men det er jeg jo ikke), så ville jeg tatt en runde meg meg selv for å finne ut om barnefaren virkelig er en aktuell kjæreste kandidat før det er for sent. Det virker i alle fall som om han er mann for sine ord og er der for dere. Det er ikke en egenskap som er alle forunt. Jeg er lei av livsløgnere som faren til tvillingene dessverre er. En kan ikke stole på noe av det han sier. Han lyver som han nesten tror det selv, men det er en helt annen historie.

 

Ønsker deg lykke til med tankene, og så håper jeg du kommer til en konklusjon vedrørende hvem du ønsker i ditt og ditt barns liv. Ikke ta til takke med nestbeste!