Anonym bruker Skrevet 26. mai 2010 #1 Skrevet 26. mai 2010 Da har jeg selv havnet i den situasjonen jeg ALDRI så komme. Jeg som sterkt misliker mennesker som meg selv. Jeg som fordømte de nedenom og hjem. Forholdet med min samboer gjennom mange år har lenge gått i vanegangen. Mine følelser har lenge vært borte, men jeg er veldig glad i ham, og har forsøkt gjennom flere år å bygge opp igjen relasjonene vi engang hadde og følelsene vi delte. Vi har det helt ok sammen, og jeg har blitt pga barnet vårt. Og det hadde jeg tenkt til å være for resten av mitt liv. Jeg fortrengte at jeg også trenger å være lykkelig, jeg også trenger å føle meg elsket, trenger og bli satt pris på. Føler meg egoistisk som skulle ta hensyn til mine egne følelser oppe i det hele. Jeg har valgt å få barn med ham, og tenkte derfor at da må jeg også bli, og var fast bestemt på det. Vi skulle i parterapi for å øke våre kommunikasjonsferdigheter oss i mellom. Nå i sommer. Men, så skjer det unexpected. Jeg møter på min gamle kjærlighet som jeg har hatt sporadisk kontakt med gjennom årene. Jeg faller hodestups, helt nesegrus og har vel aldri vært så forelsket i mitt sanne liv. Jo, kanskje den gangen da vi var unge og traff hverandre. Han har alltid vært veldig opptatt av meg og jeg har gang på gang lurt på hvorfor han bryr seg så. Han er en veldig veldig pen mann med en veldig god jobb, men med beina godt plantet på jorden. Har utrolig gode verdier... Han er like hodestups forelsket! Nesten verre enn meg... Jeg lengter så etter å være sammen med ham, savner han så hjertet mitt hopper over annenhvert slag. JEG som vanligvis er snusfornuftig og har sterk moral og er en regelrytter av rang. Jeg lengter meg nesten syk etter å være med han.. Jeg sover nesten ikke, og matlysten er på bånn. Det er vanskelig å legge lokk på dette, når jeg har lovet mannen å gi forholdet vårt enda en sjangse, og ikke minst mine regler om at barnet vårt skal vokse opp med mor og far sammen. Selv om jeg føler meg ensom i tosomheten. Det har ikke skjedd noe annet enn lange klemmer mellom meg og han andre, og jeg har fortalt mannen min om at jeg traff på ham. Traff han en gang til igjen etter dette også. Dette handler vel egentlig ikke om at gresset er grønnere på den andre siden, men om at gresset ikke finnes grønt der du er i dag. Jeg har vannet og vannet uten at gresset har grodd. Jeg trenger ingen formaninger, jeg setter barnet mitt høyere enn alt er i livet. Det er min edelsten. Men, jeg har det vondt og fortvilende oppi alt også, selv om jeg forsøker å fungere som jeg alltid har gjort, blid og positiv. Jeg lengter etter deg....
Anonym bruker Skrevet 26. mai 2010 #2 Skrevet 26. mai 2010 Jeg synes du bør ta hensyn til dine følelser! Hvis mor og far ikke har det bra sammen og ikke kommuniserer, senser barnet fort at det er noe som ikke er som det skal. Du må ikke leve ditt liv på mannen og barnets premisser. Du må tenke på deg selv også. Kanskje det beste for barnet er at dere flytter fra hverandre. For da blir du lykkeligere, og det merker selvfølgelig barnet. I noen tilfeller er faktisk gresset grønnere på den andre siden...
Anonym bruker Skrevet 26. mai 2010 #3 Skrevet 26. mai 2010 Mener du det? Fikk tårer i øynene av svaret du ga. Tusen takk. Selv om jeg føler at mine forpliktelser overfor barnet jeg har fått står mye sterkere i kurs hos meg enn mine egne tanker og følelser. Jeg og mannen krangler ikke og har det forsåvidt greit, men for meg kan følelsene nærmest sidestilles med en bror. Jeg har gitt og gitt i alle år, gjort en innsats for alle. Han har seilet seg gjennom det meste, og mye på min bekostning. Jeg tenkte på og snakket med min nåværende samboer om å forlate forholdet før han her kom inn i bildet. Da ble vi enige om å gi det en sjangse og forsøke parterapi. Han er veldig steil på at dersom man har barn så MÅ man være sammen. Jeg også er egentlig der. Kanskje derfor jeg er blitt tatt som en selvfølge gjennom mange år? (Selv om han har masse gode kvaliteter også). Jeg lurer på hva venner\familie kommer til å si... dersom vi velger å gå fra hverandre. Vi er jo så nære alle sammen. Huff:-\ HI
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå