Sosial angst my ass!

[Anonym bruker]

Klipper ut innlegget mitt fra en annen tråd.

Annenhver nordmann har visst problemer med å bevege seg blant folk nå for tiden.

Jeg mener faktisk at grunnen til at mange nordmenn har "sosial angst" er at de ikke er blitt tilvendt sosial omgang og kotyme - de vet rett og slett ikke hvordan de oppfører seg i sosiale lag med ukjente mennesker, og blir derfor usikre og stresset.

Dette skylder jeg på foreldregenerasjonen, som har vært for opptatt med å være kompis til å lære barna sine folkeskikk.

 

[Gjest ->>-]

Det gjør du jo, men det beviser fint lite annet enn at du neppe vet hva du prater om. Selv om du er et ganske godt eksempel på gruppen mennesker som ikke vet hvordan de oppfører seg i sosiale sammenhenger ...

[Anonym bruker]

WTF?

 

Skjønner ikke helt hva du er ute etter, men jeg er vokst opp med en streng oppdragelse. Pga min mors vondter/allergier dro vi sjelden bort, og det var heller ingen naboer. Så når jeg først begynte i barnehagen i en alder av 5 var jeg redd for andre barn.

[Anonym bruker]

Kjenner noen som sliter med sosial angst,de er kun sosiale hver onsdag,fredag og lørdag på nærmeste bar/utested.

Kjenner at jeg har problemer med å "tro på sykdommen" pga disse.

Til dere som virkelig sliter med dette, unnskyld at jeg dømmer pva ett par individer.

[Anonym bruker]

mange bruker da alkohol for å bli kvitt sin sosiale angst. - men det falt deg kanskje ikke inn?

[Anonym bruker]

 

Ja, det er mange som sier de "sliter" med sosial angst eller andre "angster" for å slippe å jobbe.

 

 

[Anonym bruker]

Kanskje dette er tilfellet i noen situasjoner, men ikke alles sosiale angst kan tilskrives "dårlig" eller mangelfull oppdragelse.

 

Jeg var i barnehage i alle år, og var et utrolig sosialt barn. Var sjeldent jeg ikke hadde andre barn rundt meg.

Som tenåring var jeg også veldig sosial, og nærmest avhengig av å ha mye mennesker rundt meg.

 

Nå i dag har dette endret seg. Jeg er 22 år, og sliter veldig med å komme meg ut. Jeg møtte endel motgang fra 18års alderen og opp, og det har resultert i depresjoner, sosial angst og mye slit.

Mine foreldre har ingenting med dette å gjøre. Kjenner flere andre med lignende problemer, og de aller fleste opplever dette i sammenheng med depresjoner.

 

Og som de fleste burde ha fått med seg¨så er depresjoner og mentale vansker på opptur.

[Anonym bruker]

Når man er uføretrygdet så antar jeg at legen skal medisinere? Ikke at man driver med selvmedisinering.

Om man drikker halve uka for så å være redd mennesker resten av uka, det er fyllenerver.

Ikke sosial angst.

 

ps,kjenner ei som faktisk har sosial angst.Ho drikker sjeldent siden det er mange mennesker på bar/utested.

[Anonym bruker]

Nå snakker jeg ikke om de med reell angst, men de som er sjenerte og utilpasse og kaller det sosial angst.

[Anonym bruker]

Jeg har selv fått sosialangst, hadde tidligere en veldig stor omgangskrets, var der det skjedde og hadde en jobb der jeg måtte være høflig, sosial, oppsøkende og direkte for å kunne selge produkter for våre oppdragsgivere. Hadde stor suksess og gjorde det bra.

Så ble jeg utsatt for ulykke og lang rekovalens og rehabelitering. En tidligere utrolig utadvendt og ureddperson utviklet både angst og sosial fobi.

Blir lei av slike som deg HI som legger ut om ting du slett ikke har peiling på. De fleste jeg kjenner som har denne angsten (går bla. til gruppebehandling) har en forhistorie, mange har vært svært sosiale og had en god sosialkompetanse tidligere, men så har det skjedd ting i livet som har snudd dette på hodet.

 

[Anonym bruker]

Og JEG er lei av folk som ikke leser innleggene ordentlig, bare blir fornærma av overskriften og føler seg angrepet.

 

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 21 år som faktisk slet med sosial angst. Turte ikke gå på butikken, ta bussen, eller være med samboeren på sosiale ting. Ble misbrukt i barndommen og gikk lenge til psykolog uten at dette hjalp betraktelig.

 

MEN- jeg tror dette er noe man må jobbe med selv og ta tak i. Jeg tvang meg selv til å skjerpe meg, bestemte meg for at barndommen skulle ikke hindre meg i et fullverdig liv! Jeg er idag, 5 år etter, mere sosial enn de fleste andre. Det stråler selvtillit av meg på butikken, har tilogmed gått dit uten sminke, hehe )

 

Jeg tror mange med sosial angst bare burer seg enda mer inne og gjemmer seg bak "diagnosen".

[Anonym bruker]

Glad for å høre det, 21:03!

Helt enig med deg i at man må jobbe med det, ikke la det ta overhånd!

[Anonym bruker]

Asså.. Mange LIDER faktisk av dette. Problemet er at det er "in" å ha sosial angst, for da er det lettvint å få seg ei sykemelding. Samme greia for noen år siden, bare at da var det begrepet "utbrenthet" som var in... Veeldig synd for de som faktisk HAR problemer...

[Anonym bruker]

Sosialangst finnes i flere varianter asså.. jeg har sosialangst og mange andre typer angst.. dette pga Adhd da.. men bare så dere vet det.. man trenger ikke ha angst hele tida...det er i visse situasjoner man kan få det..blir det mye folk rundt en,er på trange plasser osv.. jeg kan fint dra med venner på kjøpesenter,men hvis jeg mister kontrollen da kan jeg fort bli stressa.. så det at man er trygg på de som er med det gjør alt lettere!

 

synes dere som ikke har vært borti dette heller burde holde kjeften igjen! ikke uttal dere om noe dere ikke vet asså!!!!

[Anonym bruker]

Jeg lider ikke av hverken sosial angst eller "sosial angst", ikke kan jeg noe om det heller. Ut fra hva du påstår her er det dog noe som ikke stemmer!

 

Ikke folkeskikk.

Annenhver nordmann har problemer...

Ikke sosialiserte...

 

Kort oppsummert dine påstander....

 

Vel, hva har dette med hverandre å gjøre? Man kan faktisk være sosialisert uten folkeskikk. Foreldrene er dessuten ikke eneste forbilde i så måte. Og hvis halvparten av oss har det slik, sosialiserte uten folkeskikk, vil vi jo ha en stor potensiell omgangskrets med likesinnede.

 

Nei, den argumentasjonen din er veldig hjemmesnekra! Og er det lov å nevne korttenkt?

[Dunder]

Dersom det er foreldregenrasjonen sin feil, så tror jeg ikke det handler om å være "kompis". Da handler det mer om å være "curling"-foreldre, og hele tiden skjerme barna mot ubehagelige opplevelser. Som barn og ungdom må man gjennom mange nervepirrende opplevelser som man gruer seg til. F.eks. første skoledag, eksamen, første bursdagsfest i et nytt nabolag osv. Mange foreldre bekymrer seg veldig i slike situasjoner. Det finnes i dag eksempler på foreldre som søker skoler om at barna deres må få slippe å ha matteprøve fordi barna deres gruer seg.

 

Poenget er at det er helt normalt å grue seg, det er helt normalt å være sjenert og nervøs. Jeg er en veldig utadvendt person utenpå, men kan plutselig bli kjemepnervøs før jeg skal på en fest eller lignende hvor jeg ikke kjenner folk. Da jeg fortalte det til en venninne som har sosial angst ble hun vledig overrasket over at det var normalt å ha det slik. Hun trodde det bare var hun selv og andre med diagnose som grudde seg til slike ting.

 

Så vidt jeg vet er det ikke forsket nok på dette området til å si om denne oppdragelsesformen kan føre til angstlidelser, men jeg vet at det er en del signaler som tyder på at dette kan ha noe for seg.

 

Alvorlig angst grunnet overgrep osv. blir selvfølgelig noe annet.

[Anonym bruker]

Hva ville du egentlig med illegget ditt hi? tror du folk får mindre sosial angst når de møte slike holdninger?

[Anonym bruker]

Du har nok rett, Dunder. Det er nok kanskje heller det at foreldrene vil skjerme barna sine for ubehageligheter, og dermed får vi hjelpeløse barn og unge....

 

Curling? Er det fordi foreldrene tar støyten?

[Dunder]

"Curlingforeldre" er et begrep som beskriver foreldre som (i god tro) hele tiden er i forkant for å fjerne hindringer og ubehag for barna. Litt slik som når man spiller curling: da koster man jo isen foran for at kula skal kunne skli uhindret avgårde.

[Anonym bruker]

Bra uttrykk!

Snakk om å gjøre barna en bjørnetjeneste, en eller annen gang må de jo prøve seg i den virkelige verden...

[Anonym bruker]

Å la sønnen ta fri hele dagen, og skrive melding om at han var syk fordi han forsov seg til første time går vel under denne kategorien?

[Anonym bruker]

Jeg har sosial angst, men er ikke sykemeldt av den grunn. For meg er det greit å gå på jobb, fordi jeg da spiller en annen rolle. rollen min blir da jobbtittelen min, og folk ser meg som en økonom og ikke som den nervøse personen jeg egentlig er. I tillegg vet jeg at jeg kan det jeg gjør, og det å gå på jobb er det som holder meg oppe.

Sliter med en gang det blir snakk om andre ting enn jobb da, og har ikke noe sosialt nettverk. Har også problemer med å gå på butikken, ta bussen, snakke med fremmede osv.

[Anonym bruker]

Men har du reell angst, eller misliker du å gå på butikken etc. Det er en forskjell, i mitt hode.