Hvordan sier man farvel, for godt, til et barn?

[Anonym bruker]

Det er slutt mellom meg og typen. Han har en sønn på 4 år fra tidligere. Vi har hatt et veldig godt forhold. Hvordan i all verden skal jeg fortelle ham at jeg reiser og ikke kommer tilbake? Hvordan sier man farvell til en som kaller deg mamma i smug?

 

Jeg vet at jeg må ut av livet hans. Det kommer til å dukke opp nye damer, nye ekstramammaer. Han kan ikke dra på oss alle, men jeg vil ikke såre ham eller ødlegge mer for ham enn høyst nodvendig. Faren skal jeg nok komme over, men å reise fra gutten blir ille.

[Anonym bruker]

Han er vel egentlig for liten til å kunne forstå en slik avskjed. Så kanskje du kunne prøve å si at dere møtes igjen i et eller annet eventyrland, men at du må reise bort?

Hvis det blir flere "mødre som forsvinner til eventyrland", spørs det om han vil greie å stole på noen.

[Anonym bruker]

Du forteller ham i hvert fall at du alltid kommer til å være veldig glad i ham, selv om du og pappaen hans ikke klarer å bo sammen lengre ...

 

Hilsen en som mistet en ekstrapappa som lita

[Anonym bruker]

Nei dette er bakdelen ved å være sammen med en med barn fra før.

har ikke godt svar til deg, kan du holde kontakten med sønnen en stund eller..

[Anonym bruker]

man sier ikke farvel for godt til et så lite barn. barnet er altfor lite til å forstå, og det er heller ikke lurt å lage fantasihistoeier slik en annen her foreslo.

 

Du og pappan må forklarer han at dere ikke klarer å leve sammen lenger. dere må frklare at dette ikke har med han og gjøre og at du fortsatt er veldig glad i han. Du forklarer hvor du skal flytte og når. dersom barnet spør om dere sees igjen, svarer du at du ikke vet. Det er dumt å si at dere ALSI skal møtes igjen for det kan jo henne dere tilfeldigvis møtes en eller annen gang!

[Anonym bruker]

Tviler på at det er aktuelt å holde kontakten. Jeg flytter langt unna, til mitt hjemsted. Dessuten har faren sansynlig vis en ny dame i kikkerten allerede.

Dette blir vanskelig vanskelig.

[Anonym bruker]

Enig med 23.47. Selv om gutten er liten, så må du fortelle sannheten. Å lage fantasihistorier er absolutt ikke lurt. Gutten kommer helt sikkert til å bli lei seg, men det må du bare takle. Det er medaljens bakside det.

 

Nå sier jeg ikke at dette gjelder deg, men jeg tror altfor mange haster alt for fort nn i forhold og samboerskap der barn er innvolvert. Forholdet blir ikke testet godt nok ut på forhånd. Noen begynner å involvere barna etter bare noen mnd, kanksje flytter de sammen etter bare mnd. Og hvem sitter igjen som svartper når forholdet ryker? Barna! Det er så trist!

 

Folk bør være tålmodige å tenke seg godt om før de går inn i nye forhold og samboerskap når barn er innvolvert. En bør teste forholdet skikkelig før en innvolverer barna i det hele tatt. Barn er avhengige av en stabil og trygg hverdag, ikke å få en ny ekstramamma/pappa en gang i året. Hold barna utenfor til du er sikker på at forholdet er verdt å satse på!

 

Dagens moralpreken, som ikke er direkte til HI, men til alle som har barn og er på jakt etter ny partner.

[Anonym bruker]

Har selv hatt 3 stemødre før pappa fant seg den han har nå.

Ingen av dem sa ha det til meg. Den ene orket nok ikke for hun var oppriktig blitt glad i meg. Hun var en varm og god dame som virkelig tok vare på meg. Typisk henne var å hente meg i senga mi på mitt rom og bære meg inn i senga deres for kosestund sammen alle tre på morgenen, hvor vi bare lå og tulla.

Siste jeg husker er at hun gikk gråtende ned trappa fra stua en kveld.

 

Si hadet og si at du alltid vil bry deg om ham og at du vet at han vil få det fint.

 

Jeg glemmer aldri min gode stemor og lurer selvfølgelig på hvor hun er hen i verden nå. Håper hun også har det bra.

[Anonym bruker]

Jeg er i utgangspunktet helt enig med deg, selv om min mann og jeg flyttet fort sammen - og han har en sønn fra før. Nå er vi gift og det er ingenting som tyder på at noen skilsmisse er på gang, så det KAN gå bra også.

 

Men her er det faktisk faren som har ansvaret - og et barn trenger ikke ekstramammaer som kommer og går. Jeg mener faktisk at det er en form for omsorgssvikt.

 

Til HI, så ville jeg holdt meg til sannheten. Brutal, men bedre å forholde seg til enn en fantasiverden. Kanskje dere møtes igjen, kanskje ikke.

At du alltid vil huske han og være glad i han er jo sannheten det også.

 

[Anonym bruker]

Tror jeg kanskje hadde lagd en liten fotobok jeg med tekst og fine bilder av dere. Hadde skrevet den som en "minnebok" hvor jeg fikk frem hvor flott barnet er og hvor glad du er i han og at du alltid vil være glad i han Slik som man får når man slutter i barnehagen, bare litt mer personlig.

 

Det viktigste er at du får frem at det ikke er barnets skyld at du drar.

[Anonym bruker]

IKKE SI FARVEL! Jeg ble som liten skillsmissebarn av min mamma og hennes mann. Den eneste mann jeg hadde opplevd som far forsvant ut av livet mitt. Det var grusomt da de satt seg ned for å forklare meg situasjonen, og jeg gråt i mange dager. Det var som en kjærlighetssorg eller som om han skulle dø. Jeg var fryktelig deprimert og de var oppriktig bekymret.

 

Da de så hvordan jeg reagerte og at jeg ikke taklet det etter noen dager, så diktet de opp en historie der de forklarte at de hadde funnet tilbake til hverandre, men at han hadde tatt jobb ombord i en båt som skulle dra jorden rundt og kun skulle ligge til kai i byen en gang pr år. Dette godtok jeg og hadde ingen problemer med å leve med. Jeg så han aldri igjen, men tanken på at han en gang skulle komme tilbake var en trygghet. Små barn mangler tidsperspektiv og årene gikk. Jeg gikk aldri og ventet og savnet. Jeg godtok at det ville ta tid før han kom tilbake, og etterhvert glemte jeg mannen.

 

Jeg er utrolig takknemlig for at de valgte denne hvite løgnen. Jeg mistet tryggheten min, og for et barn er det å vite at noen drar fra deg en bekreftelse på at du ikke er verdifull og at de ikke er glad i deg lenger. Barn forstår ikke og finner ingen logikk i at to voksne som dem er glad i ikke er glad i hverandre lenger.

 

Jeg ville heller gjort det på en lignende måte. Det er en løgn i beste mening, og barnet vil forstå i ettertid. Nesten som at hunden er flyttet til en gård på landet og løper på grønne enger hele dagen mens den egentlig er avlivet...

[Anonym bruker]

Huff, jeg måtte gråte når jeg leste innlegget ditt, 21:22:-(

[♡ A & E ♡]

Så trist

Synes du skal være ærlig og si at du skal reise. Han er så stor at jeg tror at skuffelsen over at du ikke kommer tillbake og at han lurer på hvor du er vil være verre enn å vite at du skal dra. Fin ide over her om å lage en minnebok. Si at du er veldig glad i barnet og alltid vil ha en plass i hjertet for det. Og at om han savner deg kan han bare tenke på deg og kikke i boka

[Anonym bruker]

Så trist..uff da