min mamma mista 2 da jeg var liten......

[Anonym bruker]

.... Og nå lurer jeg på hvordan jeg, eller om jeg i det hele tatt, kan spørre henne om dette? Vil vite hva som skjedde. Har prøvd å spørre bare angående hennes fødsler, både de som gikk bra og de to som ikke gjorde det, uten å gå til det steget at jeg har spurt noe direkte.

 

Jeg husker vakt det som skjedde. Første gangen var jeg 3 år og andre gangen var jeg 4. Har et bilde om at jeg så den siste jenta.

 

Har selv slete med dette, ganske så mye som barn, siden ingen prata med meg. Noe jeg ikke har problemer med å tilgi.

 

Er selv gravid og tiden stormer mot termin. Er så bekymra for min egen lille jente nå. Kanskje finnes det grunner til at jeg vertfall ikke burde gå over tida? Ikke vet jeg....

 

Kanskje burde jeg alt bare ligge og heller spørre jordmor om råd....?

Kanskje min mor ikke prater med meg om det nå for hun er redd for å skremme meg?

Vil noen råde meg til å ta praten eller la den ligge?

 

Må bare sende mange varme tanker til dere som har mistet skattene deres!

 

Jeg spør dere bare siden dere er de som vet litt bedre om hvordan dette føles! Jeg kan bare prøve å tenke meg til det.

 

Hvis noen vil gi råd så er det med stor takk!

[tre ønsker fler]

Jeg tror denne tiden er vanskelig både for din mor og deg. Hun har sikkert masse tanker og følelser rundt sine opplevelser og er kanskje redd for at det samme kan skje med deg. At du har mange ubesvarte og uforløste følelser, forstår jeg veldig godt.

 

Jeg forstår du har prøvd å åpne diskusjonen med din mor, men hun er lite villig til å utdype. Det kan være en forsvars mekanisme, kanskje hun har "lagt lokk på " følelsene sine.

 

Jeg hadde nok prøvd å ta det opp en gang til og forklart hvorfor det er viktig for det å vite alt om hva som skjedde. Hvorfor døde barna? Var det en arvelig sykdom? Var det andre medisinske årsaker? osv.

 

Forklar henne at du er redd og at åpenhet kanskje kan hjelpe dere begge nå når du skal bli mor.

 

Hvis ikke hun åpner opp for dette må du snakke med jordmor om hva du er redd for. Du trenger støtte og trygge omsorgspersoner rundt deg nå.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk!

 

Det var en god "døråpner", gode råd. Setter stor pris på det! :-)

 

Har ikke vært redd for fødselen før disse tankene begynte å strømme på igjen, viktig for meg å vite hvorfor det gikk galt. Men vet hvor mye dette har preget henne. Følt det, uten at hun har trengt å si noe.

 

Har vært så nærme som overhodet mulig i mine spørsmål, uten å sagt noe direkte, men hun har latt være å svare.

 

Tusen takk for råd og kloke ord! Jeg trenger nok uansett tid på å finne mot, men alle hjelpende og oppmuntrende ord hjelper godt! Har ikke nevnt dette for hverken jordmor eller lege. Faller seg aldri naturlig. Kontrollene går så fort og alltid en stemning som tillater best den muntre tonen.... Følt at jeg må være i et slags lykke-skall, noe som jeg egentlig skjønner er helt idiotisk....

 

Skriver meg selv til vett her...

 

Kommer til å lese det innlegget du skrev en del ganger de neste dagene! :-)

 

klem