fortalte barnefar sine foreldre

[Anonym bruker]

 

Lurer på om mange (som ikke var sammen med barnefar) opplever at barnefar ikke forteller det til foreldrene sine? Evt. til venner. Tenker da spesielt på de som nekter farsskap/bidrag/samvær..

 

Opplever dere evt. noe "nag" fra hans foreldre, eller vil de gjerne bli kjent med barnebarnet ?

[Anonym bruker]

Jeg var i ett forhold med barnefaren da jeg ble gravid med tvillingene. Forholdet hadde vart i godt over to år, men det var ikke "stabilt" da barnefaren overhode ikke er stabil. Hadde derimot veldig god dialog med foreldrene hans...og resten av familien hans. Da graviditeten var et faktum, tok foreldrene hans en samtale med ham (jeg var også tilstede). Da sa at han nå måtte prøve å få orden på livet sitt. Mannen er 43 år, men var pga sitt eget økonomiske rot endt opp hjemme hos familien. Han fikk streng beskjed om å ta tak i livet sitt å gjøre de rette valgene. Barnefaren var nemlig overlykkelig over å bli far (nok en gang).

I begynnelsen av svangerskapet ringte jeg hans mor flere ganger i uken, men da barnefaren overhode ikke kommuniserte med meg ble det etter hvert vanskelig for meg. Hver gang jeg ringte så var han enda ikke kommet hjem fra jobb, og jeg fikk hans mors frustrasjon over valgene hans på toppen av min egen frustrasjon (jeg var frustrert for at jeg ALDRI hørte fra ham og at han heller ikke tok telefonen når jeg ringte). Moren hans sa hver eneste gang at hun skulle ringe meg neste gang, og til slutt tenkte jeg at dersom hun ville ha kontakt fikk hun saktens ringe. 7 måneder gikk, og jeg hørte ikke noe fra henne i det hele tatt. NÅ er tvillingene 3 måneder gamle, og jeg har gjort det slutt med barnefaren. Han fikk nok ett sjokk, for han trodde nok at jeg ville være der ALLTID. Men noe dør når en går alene gjennom graviditeten og overhode ikke har dialog med barnefaren. Det har vært en million løgner både før og etter jeg ble gravid...så nok er nok. Jeg vil ikke utsette jentene mine for hans ustabile væremåte.

Men da jentene ble født så meldte familien hans seg. De er skuffet over at jeg valgte navn til jentene, de er skuffet over at ikke jentene har deres etternavn. Men de satte seg likevel på flyet fra UK til Norge for å treffe dem. Jeg har hele tiden vært opptatt av at de er en del av jentenes liv, og jeg kommer til å oppfordre til kontakt. Men jeg må likevel si at jeg er skuffet over at ingen av dem tok kontakt med meg under graviditeten. Etter at de var på besøk i slutten av april har jeg heller ikke hørt et pip fra dem. Samtidig skjønner jeg at de syntes det er vanskelig å ha kontakt uten å involvere seg i konflikten med barnefaren. De har mistet ett barnebarn før...barnefaren har en datter som han ikke får ha samvær med i det hele tatt, og besteforeldrene har heller ikke sett dette barnebarnet etter at dommen falt. Da jeg skjønte at forholdet mitt til barnefaren var på hell, sendte jeg et ti sider langt brev til hans mor. Jeg spurte henne om hun fortsatt var interessert i å være bestemor til jentene uavhengig av hva som skjedde mellom meg og hennes sønn. Dette er et brev jeg overhode ikke har fått noe svar på. Hun vil ikke blande seg inn i konflikten, men det trenger hun heller ikke. Vi kan da fint ha et forhold uavhengig av barnefaren. Jeg har da overhode ikke noe behov for å diskutere ham med henne. Jeg vet jo hva hun syntes likevel. Hvor mange ganger har hun sagt til meg at hun ikke skjønner at jeg holder ut med ham...det er flere enn jeg kan telle i alle fall.

De har invitert meg i bryllup i UK i august, men jeg kommer ikke til å dra. Jeg orker ikke at barnefaren skal løpe rundt til slekt og venner og vise frem avkommet sitt og skryte av hvor flink han er når han overhode ikke har løftet en finger. Jeg orker heller ikke "stolte besteforeldre" som skal vise frem barna til slekt og venner mens de samtidig klapper seg selv tilfreds på skulderen. Det eneste de har bidratt med er en koffert med barneklær. Ikke en telefonsamtale for å høre hvordan jeg/vi har det...det er ikke bare bare å ha to små alene.

Så det er litt vanskelig å svare på spørsmålet ditt. Jeg ønsker at barna skal ha kontakt med besteforeldrene, men det skal ikke være utelukkende når det passer dem. Barna er ikke noe de viser frem og limer inn i skrytealbumene sine. Enten så stiller de opp, eller så gjør de det ikke. I min verden er det enten eller.... Det er mulig at jeg blir oppfattet som temmelig krass her, men jeg har gitt så mye. Sitter å lager fotoalbum som besteforeldrene i UK skal få i julegave, og har også laget takkekort med bilder av jentene som hans del av familien skal få som takk for gavene som ble sendt til meg i forbindelse med fødselen. Men jeg kjenner også på ensomhetsfølelsen. Jeg savner overhode ikke barnefaren...faktisk er jeg lettet over at jeg klarte å la ham fare uten å jage etter ham slik jeg har gjort i to år. Men det kan da ikke være sånn at jeg er den eneste som skal legge til rette for at det skal være kontakt mellom ungene og hans del av familien. Jeg har i snitt brukt over 4000 kroner per måned gjennom to år for å opprettholde kontakt med han som nå er barnefaren og hans del av familien. Jeg har da ikke råd til å fortsette med dette i det uendelige. Dersom de ønsker kontakt, må jeg vel også kunne forvente at de plukker opp telefonen og yter litt inn?

Dette ble jo litt på siden av det du skriver om, men jeg syntes i høyeste grad at det får være opp til barnefaren å informere sin del av familien om at det familien. Dersom han unnlater dette, kan du jo eventuelt sende et kort med bilde av barnet (når han/hun er født...vet jo ikke om dette barnet har kommet til verden enda) og informere. Så får det bli opp til dem å stake ut kursen videre... Sånn tenker i alle fall jeg i forhold til besteforeldrene til mine to småtroll. Vi kan jo ikke akkurat jage etter dem og tvinge oss inn i livene deres. Men jeg har samtidig full forståelse for at det kan føles vanskelig å være besteforeldre i de situasjonene som det ikke fungerer optimalt mellom barnefaren og barnets mor. Har man litt vett i pannen, så vil en prøve å forholde seg nøytral. Jeg krever i alle fall ikke at de skal gå inn å bli part i konflikten. De er hans foreldre, og uansett hvor uenig de er i forhold til hans valg så er blod tykkere enn vann. Jeg vet jo at mine foreldre støtter opp om meg...uansett hvor dumt jeg måtte oppføre meg. Utad står vi sammen, og så kan vi ta konfliktene innad i familien.

Men selv om jeg VET dette, så er jeg fortsatt skuffet over at hans del av familien har vist så lite interesse i forhold til barna. En telefonsamtale koster så lite, men betyr så mye.

 

Lykke til!