Usikker, forvirret og livredd...

[lisalita]

Hei! Jeg er 17 år gammel, og fant nettopp ut at jeg er gravid. Fortalte det til foreldrene mine, som ble veldig skuffet og fortvilet over meg. De sier at jeg aldri kommer til å klare dette, siden jeg ikke rekker å gjøre ferdig videregående skole før barnet kommer. De sier at jeg ødelegger livet mitt, at jeg aldri kommer til å få en utdanning osv... Men personlig så kjenner jeg et par jenter som har vært i samme situasjon som meg, og de klarer seg helt ok. Jeg har tenkt, tenkt og tenkt i hele natt, og kommet fram til at jeg ærlig talt ikke vet hva jeg burde gjøre. Jeg har alltid vært imot abort, og jeg vet at det vil bli veldig vanskelig å leve med å ha fjernet mitt eget barn. Men jeg lurer egentlig på hvor mye penger jeg har rett på? Jeg er 17 år nå, men fyller 18 i september, så jeg vil være over 18 når jeg eventuelt blir mor. Jeg har kjæreste, men vi bor ikke sammen. Og jeg håper på at jeg kan få bo hos foreldrene mine til jeg har fått penger nok til å skaffe meg en egen plass å bo. Det skal sies at jeg ikke har egen inntekt, og ikke ha sjangs i havet til å forsørge et barn helt alene. Kjæresten min er like gammel som meg, og er eller ikke ferdig med videregående skole. Han har heller ikke særlig mye penger i inntekt, men det er mer enn ingenting. Hva tror dere? Jeg

trenger så sårt litt oppmuntring jeg vil så gjerne beholde barnet mitt! Hilsen bekymret gravid tenåring.

[Oktobergutt2010:)]

 

Først å fremst, for en grusom ting å si til barnet sitt "Du klarer det ikke"

 

Jeg blir 18 rett rundt hjørnet, får hjelp til både det ene og det andre.

Alt fra bostøtte til penger slik at jeg kan ta skolegang etter babyen er født i oktober.

 

Alt i alt tett på 16 000 i måneden, pluss de 35000 (som varier litt tror jeg) du får mens du går gravid i sjette måned slik at du kan kjøpe inn det du trenger til babyen kommer.

 

Er du usikker på pengene du har krav på, gå innom NAV helt uforpliktet å si du lurer veldig på hvordan de kan hjelpe deg. De vil sette opp et forslag til deg, som du absolutt skal klare å leve på sammen med babyen din.

 

Dette er da, hvis du er alene. Hvis du og kjæresten din bor sammen, eller at han sover hos deg eller omvendt i mer enn 3 dager i uka har du lite rett på noe av det som blir nevnt ovenfor.

 

Jeg synes du skal være voksen, og fortelle foreldrene dine at du SKAL klare det, men at du fremdeles trenger dem til støtte under og etter svangerskapet.

 

 

Håper du finner en vei å ta i mot den lille, men at du også tenker nøye igjennom deg og kjæresten din også. Har dere lagt slike planer? Hva tenker han? Og hvordan mener dere, at dere skal klare å få endene til å møtes også seinere i livet for barnets sin del?

 

 

Lykke til.. Håper du finner ut av det. Og at dette var en liten oppmuntring iallefall :-)

 

 

 

 

 

[Gulltopp&Lillebjørn]

Kjære deg!

Det å få barn tidlig kan være kjempevanskelig! Det er tross alt ikke bare en baby... Det er en 3åring, en 6åring, en 10åring, en tenåring... Det er mye ansvar, og du mister ungdomstid med venner, russefeiring og fest og alt det som tilhører ungdomstid. Mens de andre er ute å reiser, så vil du sitte hjemme... Man må tenke på hva man kan tilby barnet, alle ønsker jo å tilby barnet det beste..

 

MEN, det å få et barn er like fantastisk uansett hvor gammel du er Du er like mye en mor, som en nybakt mor på 30...

 

Du kommer til å få mye glede, selv om det til tider vil bli vanskelig..

 

Man kan angre resten av livet på en abort, men aldri på at man blir mor Beklager hvis det virker bryskt lenger oppe, men det er jo viktig å se begge sider før man tar en avgjørelse..

 

Det viktigste du gjør er å snakke med barnefaren, og finne ut hva han vil også.. Dere blir begge foreldre Og selv om dine foreldre er skuffet nå, så kommer de til å gråte av stolthet når de holder barnebarnet for første gang.. Da er alt glemt!

 

Du skal ikke gjøre noe som du føler er feil! Hvis du kjenner at du ikke klarer abort, da tar du ikke abort! Det er ditt og kjæresten din sitt barn Viktigste er at dere snakker sammen , og kommer frem til en felles beslutning

 

Det kommer nok til å gå bra! Ønsker deg all lykke til!

[RockaMamma]

Jeg tror du i første omgang har rett på en engangsstønad, som er ¨på rundt 35.000kr. Den kan du søke etter når du har igjen 3 mnd av svangerskapet, og for å få det trenger du en terminbekreftelse fra jordmor, samt siste ligning for å vise inntekt. Dette er kun hvis du ikke har jobbet noe da. Tror du må ha jobbet i 6 av de siste 10 mnd for å kvalifisere til foreldrepenger, som blir utbetalt månedlig.

 

Etter fødselen får du jo barnetrygd, i tillegg til den stønaden du evnt har rett på utenom. Hvis du har arbeidet og tjent nok kan du få dagpenger fra nav, hvis du kun har gått skole er jeg litt usikker på hvilken stønad du kvalifiserer til som mor. Jeg er midt i prosessen for å finne ut alt slikt selv Jeg kommer ikke til å bo med barnefaren, så hvis jeg ikke husker feil får jeg dobbel barnetrygd, pluss det han må betale i bidrag, i tillegg til det nav kan hjelpe meg med. Siden jeg ikke har vært i jobb siden 2008, og jeg da bare jobber 5 mnd har jeg frem til nå kun hatt rett på minsteutbetalinger av alt.

 

Håper du iallefall får noen svar her. Jeg vil anbefale deg å gå til ditt nav kontor selv å høre hva de kan gjøre for deg. Men du har uansett rett til hjelp!

 

Lykke til

[Oktobergutt2010:)]

 

Du skriver ikke noe om hvor langt du er på vei, men forhåpentligvis så har du enda ei stund igjen før du må bestemme deg over hva du vil.

 

Selv om jeg skrev det "glade budskap" over her, så er det klart, du har ikke en baby for alltid. Babyen skal bli gammel han også.

 

Men det virker som du har veldig lyst, men at det står på pengene og utdannelsen din. Og derifra tror jeg du er godt berget på mange vis.

 

Har du snakket med jordmor/lege?

De har garantert mange slike saker, og kan hjelpe deg til rett beslutning.

Hun eller han kan ikke si at du må bare gjøre det slik de sier, de skal være nøytral men også realister.

[lisalita]

Tusen takk for informasjon!

Men siden jeg ikke kommer til å bo med barnefaren, så må vel han betale bidrag? Da er vi jo egentlig like langt...

[lisalita]

Jeg er ikke mer enn omtrent 4-5 uker på vei enda, om jeg har tenkt riktig

 

Jeg tror ikke det å ta vare på en baby blir det store problemet. Jeg har stort sett vokst opp med å passe små barn. Det som er problemet er vell heller hvordan jeg skal få RÅD til å ta vare på barnet. Det gjør meg så usikker å vite at jeg kanskje ikke kommer til å kunne gi barnet den oppveksten han/hun fortjener siden jeg ikke har råd.. Selv om jeg har tro på at det kun kreves vilje og innsats for å oppnå det man vil her i livet!!

 

Jeg har ikke snakket med noen fagfolk enda nei. Det er ganske nytt for meg det her, så jeg har liksom ikke kommet så langt enda.

 

Men takk for gode og oppmuntrende svar, jeg er en smule roligere nå enn jeg var da jeg skrev dette innlegget. Det er aboslutt en følelse inni meg som sier at jeg MÅ beholde dette barnet! Og jeg tror jammen at jeg skal gjøre det. Tusen takk jenter! Klem

[Oktobergutt2010:)]

 

Du kan sjekke det hjemmefra også :-)

 

 

www.nav.no

[lisalita]

Ja, jeg tenker slik at de sikkert bare ikke har kommet over sjokket jeg ga de da jeg slengte en graviditetstest på bordet foran dem.

 

Tusen hjertelig takk!

[lisalita]

Håper det var sjokket som pratet... .

 

Når det gjelder kjæresten min, så er jeg litt usikker på hva han tenker. Han sier ikke så mye, og er litt sånn som bare gjør det han blir fortalt. På en måte greit det, men akkurat nå skulle jeg ønske han hadde litt sterkere meninger. Han sier at han støtter meg uansett hva jeg gjør, og det tviler jeg ikke et sekund på at han gjør heller. Jeg tror vi vil klare oss bra, han er en fantastisk person som ikke forlater en jobb ugjort her i livet

[maria isabell]

som alene mor uten utdannelse får du 5 års overgangstønad under utdannselsen, ellers er det 3 år...du kan få gjort mye på de 5 årene...velg en utdannelse du liker,men som har god lønn og arbeidstider i forhold til barnehagen:) du blir vel registrert som alene mor siden du ikke bor sammen med kjæresten din:)

 

du får støtte til barnepass,ekstra barnetrygd...osv...økonomisk går dette veldig bra de første årene og de årene bør du bruke til å få deg en solid utdannelse:) og tenke økonomi hele veien:)

 

ikke hør på dine foreldre når de sier at du ikke klarer det:) dette går kjempe fint:)

 

 

[MaleneAS]

Heisann

E også 17år, blir 18 no i juli. e 26+2 daga på vei nu.

Å mamma sa også til mæ at æ ikke kom til å klare det og sånn.

Men no har æ hennes fulle støtte, og ho glede sæ til å bli bæstemor!

Så det med at foreldran dine e skuffa og sånn, det går over.. og dæm blir å glede sæ over lillingen!

 

Eneste grunn til at æ også va i tvil på om æ sku beholde va pga peng og vidregående. Æ ska ta opp vidregående når ungen e 1år, kanskje begynne som privatist eller ka det no hete til høsten.

 

Hos nav får du engangsstønad når det e 12uke igjen til termin, på 35.000

 

Ønske dæ lykke til i allefall!

[lisalita]

Så hyggelig å høre at det er flere som har det som meg!

Jeg ble lei av maset og mangel på støtte av foreldre og barnefar. Har til og med vært hos legen min for å snakke om abort. Men siden det er litt tvil om hvor langt jeg er på vei, så må jeg vente på svar på blødprøven før vi går videre...nå har jeg tenkt en del gjennom saken og kommet frem til at jeg aldri kommer til å takle en abort. Mamma og pappa har liksom slått seg til ro med at je utfører en abort osv. Men nå må jeg nesten skuffe de igjen, på en måte ved å fortelle de st de skal bli besteforeldre likevel...

 

Har også regnet på det med penger og støtte. Jeg får som du sier engangsstønaz. Deretter vil jeg få ca 10000 i mnd pga at jeg ikke bor med barnefar + dobbel barnetrygd. Barnefar vil også få penger fra lånekassen... Tror jeg!

 

Gratulerer med graviditeten!

[kari_92]

Hei, jeg er litt i samme situasjon som deg faktisk!

Jeg er 17 år, blir 18 i november, og jeg fant ut i uke 4 at jeg var gravid, og i en uke da snakket ikke jeg og kjæresten om annet. Vi måtte bare finne ut av det. Han ville at jeg skulle ta abort, men jeg var usikker. En uke etter fortalte jeg det til mamma, for jeg trodde at hun skulle være støttende og hjelpe meg med å komme opp med den rette beslutningen. Det gjorde hun ikke; hun fortalte meg om hvor mye jeg kom til å gå glipp av, hvordan jeg kom til å miste alle vennene mine, at hun var fryktelig skuffet over meg, og at jeg burde ta abort. Etter det var jeg bestemt på at det var det jeg måtte gjøre.

 

For noen dager siden (uke 7) var jeg hos legen da for å søke om abort. Det gikk fint, legen var kjempegrei og sånt, men i hele natt har jeg vært usikker. Jeg er ikke sikker på om det er dette jeg virkelig vil. Jeg føler at jeg blir presset inn i en abort.

 

Når jeg ser over situasjonen er det bare praktiske grunner til at jeg ikke vil bære fram barnet. Utdanning, inntekt, penger osv (og de utrolig ustøttende foreldrene mine). Men likevel, når jeg så den positive testen for første gang så ble jeg glad! Så, jeg vet ikke..

 

Men stå på SusannTheresa! Du klarer det helt sikkert. Hvis du vil beholde barnet så gjør du det, det er mitt råd.

[MaleneAS]

Ja æ skjønne godt ka du mene. Mamma forventa også at æ skulle ta abort, så lot ho tru det lenge. Va vel i uke 8-9 ho faktisk skjønte at æ ikke kom til å ta abort:)

 

Du må ikke gjøre nåkka du føle dæ pressa til å gjøre, du må ta det valge du sjøl føle e det rette!

Ikke tenk på at du skuffe foreldran dine, dæm vil godta det før eller siden uansett.

Tok mamma med på UL i uke 12, å ætter d har ho bare sett positivt på det og støtta mæ. No vil ho være med på fødselen også -,-'

 

Ja, får også nåkka av det samme som dæ, siden æ heller ikke bor med barnefar!

Tusen takk

 

 

[lisalita]

Så bra at det endte godt for deg! krysser fingrene for at det ordner seg her også

[lisalita]

Har kjent på den følelsen jeg også, Kari! Det er ikke noe hyggelig når man føler seg presset til å utføre noe man absolutt ikke vil. Jeg er utrolig usikker, men føler liksom at alt er så mye bedre når de tror jeg skal ta abort. Mamma har til og med bestilt sydentur til i sommer... Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Har allerede blitt glad i den lille i spiren i magen min jeg.. det gjør det ekstra vanskelig for meg..

 

Takk! Håper du treffer riktig beslutning du også!

 

 

[sissel82]

hei!

æ va 16 da æ blei gravid,å 17 da æ fikk jenta mi.

no e æ 27,å ho 10 år.

kan låve dæ at det e slitsomt,men hærregud,det e værd det !!! =)

krysse fingran for dæ!

[Meg,Vesla & Antonio:) + spire]

hei. jeg var 16 da jeg ble gravid og 16 da jeg fødte(ble 17, 19 dager etter) barnet far er 1 år eldre. mine foreldre sa også i starten at vi ikke kom til å klare det å at abort var eneste utvei, men for meg var ikke abort ett alternativ. jeg bodde hjemme til vesla var nesten 1 år da flyttet jeg sammen med barnefar, vi klarer oss helt fint økonomisk, jeg er nå 19, han 20 og vesla blir 3 år i august samtidig som hun skal bli storesøster i august.

 

vi har selvfølgelig hatt tunge tider og det har vært slitsomt men som hun over sier det er apsolutt verdt det!

 

lykke til med valge ditt:) husk å ikke la deg bli presset til å gjøre noe du ikke vil

[3gutter_og_1jente]

Hei.

ser dette innlegget er skrevet for en stund siden, så det er godt mulig du bestemte deg for abort, men jeg skriver alikevel, for det kan kanskje være til hjelp for andre også.

 

Jeg er i dag 28 år, men fikk mitt første barn tre mnd før jeg fylt 18. Det å få en posetiv test når man er 17 var ikke lett. Jeg var helt innstilt på å ta abort, husker min første reaksjon var at jeg ikke skulle ha noen jævla drittunge, ja jeg brukte de ordene, hjelpes. Mamman min var også helt klar på at jeg måtte ta abort, og kjæresten min sa INGENTING, så jeg regnet med at det var det han ville.

Så var det bestemt det skulle bli abort og prosessen var igang. Dagen før jeg skulle gjøre det var tvilen plutselig der. Jeg og ei venninne surra rundt i butikker og uten at jeg var klar over det stod jeg med en bitteliten sparkebukse i hånden, og da var det ikke noe spørsmål om hva jeg skulle gjøre, jeg skulle beholde barnet!!

Husker at jeg ringte pappa for å erklære at jeg ikke kom til å ta abort, og svaret jeg fikk overrasket meg, han ble så glad, for han var egentlig mot abort. Og han skulle fortelle det til mamma, sånn at jeg slapp, for hun ville jo at jeg skulle ta det bort. Det endte også med at jeg kjøpte den lille sparkebuksa og ga den til kjæresten min, og vet dere hva?? Han ble så glad, for han ville ikke at jeg skulle ta abort, men han hadde ikke turt å si noe. Mamma ringte meg senere på kvelden, og fortalte at hun skulle støtte meg, og at det var mitt valg som telte Og det tok ikke lang tid før den vorende bestemor gikk amokk i butikkene

 

Jeg fikk en nydelig gutt, og når han var 1. år begynte jeg på skolen og fullførte videregående. Dessverre holdt ikke forholdet til barnefaren, jeg ser nå at grunnen var nok at vi flyttes sammen, og økonomien ble dårlig. Så vi burde nok bodd hver for oss fram til jeg var ferdig med skolen, men klarte meg bra alene.

 

Traff etterhver mannen i mitt liv, og fikk to barn med han, når den yngste var to år satte jeg meg igjen på skolebenken, for å ta påbygning og deretter høyskole. Så det er ingen umulighet å får barn tidlig, men ting kan kanskje ta litt lenger tid. Men det har ikke bare vært rosenrødt, jeg har møtt på mange problemer på veien, men ingen så store at de ikke kan løses. Og mine venninner var ferdig med utdannelese lenge før meg, men jeg føler alikevel at jeg har fått like mye ut av disse årene som dem, kanskje mer.

 

Lykke til, uansett hva valget ditt falt på, og lykke til til alle dere andre unge mødre der ute, dere er TØFFE, uansett hva andre sier

[LoveDove]

Vet det er mange mnd siden du skrev, men jeg fikk frysninger på ryggen av historien. Utrolig flott.