Psykisk helse og forhold...

[Anonym bruker]

Hei,

Er ei jente med to små barn og samboer, og sliter for tiden en del med min psykiske helse; Har lenge hatt (sosial) angst i perioder, men har nå begynt å utvikle symtomer på post traumatisk stress lidelse (tror den har blitt utløst av mye stress; to tette fødsler, masse nattevåk, sykdom i nær familie, pluss samlivsproblemer) ....Føler meg veldig alene da jeg ikke kjenner noen som har det slik, og min samboer orker ikke høre mer om dette...Føler han vil at det skal være en "ut på tur -aldri sur"-stemning, men jeg gjør jo så godt jeg kan, dette her er ikke "sutring"... Føler at jeg faktisk blir sykere av å være i forhold; virker faktisk som om dette med ansgt/traumesymptomer blir trigget mest i kjæresterelasjoner (har opplevd det før). Blir så utrolig sårbar, veldig var for stemninger, kan iblant være så tynnhudet at jeg får sterke angst/stressreaksjoner bare av et blikk eller en litt "skeiv" kommentar eller et litt avvisende tonefall fra min samboers side. Dette gjør det jo veldig vanskelig for min samboer å forholde seg til meg og jeg blir også veldig ambivalent i mitt forhold til han; på den ene siden er jeg veldig glad i han, på den andre siden blir jeg nesten "redd" for han fordi det er mest i lag med han jeg kjenner disse reaksjonene komme... Jeg jobber med dette gjennom terapi uten at det har hjulpet noe særlig. Jeg ønsker å fortsette å være sammen med samboeren min, og jeg vil vi skal være en familie, men nå lurer jeg nesten på om jeg må være alene for å bli frisk..!? Og kanskje er det best for han også om han slipper å forholde seg til meg når det er slik det er-merker jo at dette tærer på han også. Men så er vi glade i hverandre da, og har to små barn...Er det noen der ute som har opplevd noe av det samme jeg og som vil dele sine erfaringer, eller noen som har noen råd...?

[Gjest Antarctica]

Hva sier legen din?

Hvilke symptomer på pts har du?

 

Jeg tror dessverre at sykdommen din ikke er det største problemet. Men hans manglende ønske om å hjelpe deg, og hans svake empatiske evner, og det kan ødelegge...

[Gjest Antarctica]

Hva sier legen din?

Hvilke symptomer på pts har du?

 

Jeg tror dessverre at sykdommen din ikke er det største problemet. Men hans manglende ønske om å hjelpe deg, og hans svake empatiske evner, og det kan ødelegge...

[Hurra133]

Jeg har selv ingen personlig erfaring med psykiske problemer, men jeg er ikke enig i at det høres ut som om det er samboeren din som bare ikke har empati og er urimelig. Uten å vite noe særlig om situasjonen din, virker ikke som om det er noen av dere som kan klandres her. Jeg kan forstå at det må være vanskelig å forholde seg til en som er overfølsom og har angst. Det er jo slik at begge i et forhold (også han) har behov for å være "den svake" innimellom, den som blir passet på, og møtt med forståelse når man er urimelig. Men akkurat hvordan dere skal løse dette, har jeg dessverre ikke noe godt forslag til.

Har dere snakket med en samlivsterapeut?

[Anonym bruker]

kjære deg... jeg har slitt med psykiske problemer i mange år.. har gått til psykolog, på medisiner osv.. når det kommer til dette med forhold så skjønner jeg deg.. hatt 3 tidligere forhold og alle har gått dukken pga mitt problem (og selfølgelig litt andre ting også) er nå i mitt fjerde forhold og jeg sliter veldig.. i tillegg er jeg nå gravid.. og det skremmer meg at jeg kansje nå blir alenemor.. DET er vanskelig å ha en slik sykdom, og å samtidig skulle være en god kjæreste.. du skal vite at jeg også tenker tanken din, må jeg være alene for å bli frisk? den gnager meg sjikkelig bak øra.. å jo mer jeg tenker på det jo mer riktig føles det..

 

å ha psykiske lidelser er vanskelig for folk som kansje ikke har oplevd traumatiske ting å fårstå, min sambo har glidd gjennom livet på skinner, og som han selv sier så vet ikke han hva det vil si å ha et problem.. han klarer ikkje sette seg inn i situasjonen.. og han fårstår ikke at man kan vær deprimert og ikke se lyset i andre enden..

 

det tærer veldig å ikke bli fårstått..

har nok ingen råd til deg om hva du skal gjøre, det er jo ganske individuelt.. men først og fremst bør du fokusere på deg selv.. kjenne etter hva du takler og orker.. du må sette deg selv først..

 

masse lykke til:)

[Anonym bruker]

Takk for svar Ja, det ikke lett å vite hva man skal gjøre... Og jeg vet jo at det ikke er lett å være partner heller, selv mine mest empatiske venninner forstår jo ingenting når jeg prøver å forklare hvordan dette med PTSD /traumer arter seg, at det kan bare være "småting" som utløser skikkelige anfall ... Ja, jeg går i terapi og skal fortsette med det, jeg håper at jeg skal kunne bli bedre og være i helingsprosess samtidig som jeg kan holde familien samlet, men jeg får se om det går... Jeg prøver å få samboeren min til å være delaktig i prosessen, uten at han blir "overlesset" med problemsnakk, det er ingen lett balansegang, og han blir jo fortvilet over dette han også. Ingen som ikke har hatt det slik kan forstå hvordan det er , og han ser jo at jeg lider uten at han kan gjøre særlig fra eller til, og det sliter også... Uff ja... Du siste som har svart; ja det synes som vi er i en liknende situasjon mht dette dilemmaet; å ønske å ha en familie vs det å bli frisk og være alene.. Lider du av PTSD? eller depresjon, eller begge deler? Min terapeut sier at en del psykiske lidelser kan "trigges" i nære relasjoner, for det er der mye følelser er "på spill"...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at mannen din synes dette er slitsomt. Han kan jo ikke være seg selv, men må passe på alt han sier og gjør, for å unngå at du skal "føle" på det, og være hårsår.

 

Dette hadde ikke jeg holdt ut selv.