Kan noen holde med meg i dette her? (langt)

[Anonym bruker]

Jeg har da tvillinger på 4 mnd. Jeg og bf har hatt et turbulent forhold siden jeg ble gravid (har ikke noe med selve graviditeten å gjøre) men vi har alltid klart å hatt fine stunder innimellom. Nå, etter at ungene blei født, har vi selvsagt stressa som faen med lite søvn og mye stell - og det hører jo med. Jeg legger ikke skylda på ungene eller noe slikt. Problemet er bare at vi tar alt stresset og lar det gå utover den andre. Vi hakker på hverandre konstant, og er direkte ekle mot hverandre.

 

Ingen av oss er noe flinke til å åpne seg og faktisk snakke om hva man føler der og da, så begge har bitt det i seg og latt det gå over sånn hallveis. Sinnet ligger jo fortsatt latent under overflaten.

 

Så, 17. mai av alle dager, smalt det skikkelig. Vi brølte og skreik og jeg sa til slutt at nå er det nok. Og gud! Det var deilig å si! Som om tjue kg blei letta fra skuldrene mine. Så jeg regner da med at det er det rette å gjøre.

 

Tingen er at jeg kommer til å flytte til et sted 2,5 timer unna, og han føler at jeg tar fra ham ungene. Jeg har selv sagt at han kan være den med hovedansvaret. Ikke fordi jeg ikke vil ha de selv, men fordi jeg unner ham å ha de hos seg da han er en fantastisk god far. Vi skal til megling neste onsdag, og jeg håper vi kan finne en god løsning.

 

Nå var nettopp svigermor innom og sa at jeg gir opp for tidlig, og at vi burde prøve litt til før vi gir opp. Og jeg skjønner henne godt, hun er verdens beste svigermor og jeg veit at hun vil at alle skal ha det bra.

Men nå merker jeg at følelsene mine ikke er de samme lenger, og at det blir feil i forhold til ham som er forelska å alt enda.

 

Er det jeg som gir meg for tidlig? Eller er dette faktisk min tid til å gå? Noen må jo innse at det er over.

[Anonym bruker]

Vel, når dere ikke har forsøkt par-terapi, familierådgivning eller noe i forkant av bruddet så ja, da synes jeg du/dere gir opp for fort! Har man satt barn til verden og lever i samboerskap så kan dere vel gidde og jobbe litt for forholdet begge 2, for barnas skyld...

[Anonym bruker]

Alt for tidlig å gi opp!

 

Dere har jo ikke engang snakket ut, prøvd terapi, hatt litt alenetid som kjærester og forsøkt å bygge opp forholdet igjen.

 

Rykk tilbake til start og prøv på nytt!

[Anonym bruker]

Ja, du gir deg for tidlig.

 

Jeg kjenner ikke et eneste par som har hatt et godt forhold når de har fått en ny sjef i hus. Sett deg ned og snakk med han. Se om det er noe igjen å redde.

 

 

[Anonym bruker]

Enig med de over- dette er nok for tidlig å gå! Dere har et mega-ansvar, tvillinger på 4 mnd. ikke rart det går ei kule varmt i blant, det er helt normalt..

 

Du sier jo at dere ikke ahr prøvd terapi og at ingen av dere er flinke til å åpne seg og prate: det er første bud!! Søk hjelp, åpne opp for hverandre- bare da kan dere bedre forstå hverandre og det vil selvsgat gjøre noe med hele situasjonen deres!

 

Sett ungene først: gi alt et forsøk for deres skyld. de fortjener å ha begge foreldrene o livet sitt. Det blir for lettvint å pakke og dra bare fordi dere sliter nå og uten å be om hjelp. Følelser kan kjølne for så å blomstre opp igjen. Jeg er sikker på at foreldrerollen har gjort mye med dere, så prøv å legg godviljen til--

[Anonym bruker]

Hvorfor ville du ha barn med denne mannen?

[Anonym bruker]

Tidlig å gi opp.

Jeg var et hormonmonster fra positiv test til 6 måneder etter fødsel.

Da handlet jeg ikke rasjonelt.

Hatet mannen min intenst i perioder.

Men dro heldigvis ikke.

Småbarnstiden er tøff.

Ikke stol på følelsene alltid.

De kommer og går i alle forhold.

Lykke til!

[Anonym bruker]

da har jeg ringt familievernkontoret og booket oss inn til parterapi! tusen takk for konstruktive svar! så nå skal jeg prøve.

 

hi

[Anonym bruker]

Så bra :-)

[Anonym bruker]

Flott!!! Og ha virkelig den innstillingen at du SKAL prøve også. det kreves litt jobbing, fra dere begge. Alt må tas opp, ting som husarbeid (er det skjevt fordelt?), ansvaret for de små (ønsker du deg en annen fordeling der?), hvordan få mer overskudd, søvn, sexlyst, flørt, gode dialoger. En konstruktiv start kan være å virkelig tenke gjennom HVA du falt for ved ham. List opp de positive tingene ved han som person, hva du ble tiltrukket av- og fokuser mer på dem, enn på de små tingene han ikke gjør eller gjør feil- de siste er slikt man kan endre til det bedre ved felles jobbing og rett innstilling. Man må slipe kanter i et forhold og vite hvordan man kan best ta og gi... Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg er overrasket...er det så vanlig med parterapi? Funker det så bra? Hva slags magi er det de på fv-kontoret utøver?

 

Jeg har alltid hatt det slik at når følelsene ikke lenger "er de samme", så er det over. Men jeg har aldri hatt tvillinger. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har vært gift i 10 år og mister stadig følelsene.

Men de kommer igjen i full styrke :-)

 

Tror jeg som type person ville hatt det sånn med de fleste menn.

Jeg er nok ikke 100% statisk forelsket.

 

Men det er nå meg da.