Min fødselshistorie, som endte i akuttKS

[konrad sin mamma]

10 dager over termin var jeg endelig igang! Slimproppen hadde gått noen dager før. Forsto med en gang at jeg hadde rier og tok tiden. alt fra 2 til 8 min mellom, og de satt GODT i ryggen! etterhvert ble de tettere og vi dro en tur til sjekk på sykehuset. De var ikke sterke nok og kunne fortsatt bevege meg (noe jeg ikke klarte etterhvert). Jordmor tøyde litt, men det var så vondt så vi orket ikke mer av det.. dro hjem. Sov ingenting, klarte heller ikke å spise, riene tok seg kraftig opp, prøvde å duppe litt av mellom de, men riene kom så plutselig at jeg svatt kraftig til hver gang det kom en ny... torte ikke sovne flere ganger No var det så vondt og jeg var så lei, trøtt, sultent osvosv så begynnte å bli desperat! Følte allerede at jeg ikke klarte mer. Nå var vi kommet til søndag, altså 12 dager over termin. Hvis det ikke var noe framgang skulle jeg settes igang dagen etter kl 09.00! Men vi dro til sykehuset søn, riene var med 3 min mellomrom men ble nok en gang sendt hjem!! Falt helt sammen og hadde det forferdelig vondt! pulsen til lillegutt falt ned i 50 slag/min på ctg å det så ille ut, men nei... tross at jeg var såpass over termin, ingen søvn ingen mat på 2 dager så gjorde de ingenting. det var det verste som kunne skje......

Jeg holdt utrolig nok ut til mandag kl 09.00, på ctg skjedde det samme på nytt.. pulsen dalte helt plutselig.. de måtte sette elektode på hodet å ta vannet, da ble riene heeeeeeeeeeeeeelt jævlig!!!!!!! hadde bare få sek under riene, klarte ikke å puste å jobbe med riene så lå som en stiv stokk å hylte alt jeg hadde i den maska. den hjalp ikke på riene, men hjalp på pausene da jeg ble litt døsig.. Plutselig ble det stor ståhei å rundt 10 stk i hvite frakker rundt meg, sjønnte ingenting.. Pulsen dalte IGJENN... ned i 40 slag/min... snappet med meg at de måtte få han ut NÅ.. åpningen var tross alt bare 2-3 cm etter disse dagene med rier...

Alt av maskiner ble koblet fra i all hast å så sprang de med meg i operasjonsstuen...stakkar sambo sprang etter livredd å sjønnte heller ingenting. Siste jag husker var masse leger over meg og maska.. noen pust å bortevekk! De hadde ikke tid å gi lokalbedøvelse eller sterilisere meg engang... Samboeren var så redd at han måtte ringe mamma å få henne til å komme for han visste ikke om dette gikk bra.. MEN fikk en aldeles nydelig å frisk gutt kl 13.29, 13 dager over termin. 3916 gr. og 54 cm. Den nybakte stolte pappan klipte navelsnor, mens jeg sov ferdig narkosen.. Følte meg lettet når jeg sjønnte det ble keisersnitt, taklet ikke mer der å da! Men selvfølgelig var jeg liveredd for at lillegullet ikke skulle klare seg.

 

Sa fort at det var første å siste gang, men nå tenker jeg det blir KS med en evt. nestemann:) Tørr ikke føde rett å slett etter at jeg har fått en "smakeprøve" over 3 dager..huffameg Men blir rørt å gla når jeg tenker tilbake, var jo den beste dagen i mitt liv

 

[TheaFugi]

Uff vet hvordan du har det, gikk 1 uke over termin, begynte med små vondt i ryggen på fredag, reiste da opp til jordmor på sykehuset for å skjekke hvor mange cm jeg hadde og da hadde jeg vist 1 cm. Ja ja vi får reise hjem å ta det med ro litt til da. Natt til Lørsdag så hadde jeg så vondt at nei nå reiser vi til sykehuset sa jeg(var 1 gangsfødene). Vi reiste ut til sykehuset og fikk beskjed igjen at hadde bare 1 cm åpning. Og fikk beskjed om å reise hjem igjen, men jeg sa nei jeg blir her. Mamman min og jeg vi gikk og vi gikk igjennom sykehusgangene iløpet av hele den natta og så begynte riene for ordentlig å komme. Men fremdeles bare 1 cm åpning. Så de festa sånn elektrode så de skulle holde øye med pulsen til babyen og sånn rundt magen min for å skjekke kraften på riene mine. Når de fant ut at babyen sov under riene og at jeg da hadde pressveer med 1 ca åpning, så ble det akuttkeisersnitt på meg å. Men jeg fikk da også føtdselsdepresjon etterpå jeg da. Og det unner jeg ingen.