Har tatt steget...

[Anonym bruker]

Da har jeg endelig klart å ringe legekontoret...

Fikk nok depresjoner etter første barn for 3 år siden, men prøvde å få hjelp uten å møte forståelse da. Har haltet meg gjennom livet etter det, uten å orke å be om hjelp igjen.Fikk nr 2 for 3 mnd siden, og føler at livet rakner rundt meg. Sliter og sliter uten å føle at jeg får støtte fra noen, prøvde å si klart i fra til mannen min, men da sa han at jeg må søke lege, han forstod ikke at jeg ba ham om hjelp...til å ringe...og orket ikke selv å si det til ham.

Men nå måtte jeg bare ta meg litt sammen å ringe selv for min egen del og ikke minst barna mine! Blir faktisk veldig redd av min egen reaksjon på deres adferd noen ganger!

Gråter og tenker tanker jeg ikke unner noen å ha...

Men nå skal jeg ikke gi meg før jeg får hjelp, håper bare jeg tenker sånn når jeg kommer til legen også...Skulle bare ønske jeg ikke satt alene nå, trenger noen som kan gi meg en stor klem og fortelle meg at alt blir bra....

[Anonym bruker]

Så bra! Jeg vet hvor vanskelig det er å ta steget. Nå har i allefall du gjort det du kan for å bli bedre. Første steget er å ta kontakt med lege. Jeg håper du møter samme forståelse som meg, og at legen setter igang en eller annen form for behandling, slik at du kan være den moren/kjæresten og ikke minst personen som du egentlig er! Stor klem fra ei som forstår

[Anonym bruker]

Du er kjempetøff. Det verste er å ta det første steget for å be om hjelp, og sikkert spesielt hvis du ikke fikk støtte forrige gang. Har vært gjennom en fødselsdepresjon (med tanker og angst jeg ikke unner noen), og fikk heldigvis god hjelp først fra fastlege og deretter fra psykriatrisk poliklinikk der jeg ble henvist. Gikk i kognitiv terapi i ca 6 mnd og det hjalp veldig. Har i tillegg jobbet mentalt på egenhånd,

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemld. Gruer meg litt til timen hos legen, spesielt siden jeg ikke fikk time hos fastlegen min - må jo forklare ALT på nytt da...

Tenker at jeg kanskje må skrive ned hva jeg føler og tenker når jeg er på det verste, slik at jeg ikke bagatelliserer det ovenfor meg selv og legen.

Samholdet mellom meg og mannen er blitt helt tynnslitt også, og merker jo at det begynner å gå hardt utover eldste barnet vårt. Uff, håper virkelig at dette får en ende snart!

[Gjest]

Det er ikke dumt å skrive ned tankene. Jeg hadde med meg "jukselapp" til legen da jeg skulle fortelle og forklare hvordan jeg hadde det. Tørr og vær ærlig. Jeg har en tendens til å pynte på ting, men da jeg var hos legen og så hos psykolog, valgte jeg heller å "overdrive" enn å bagatelisere. Jeg var så redd for å ikke bli tatt på alvor, men det gikk over all forventning. Stå på, de SKAL hjelpe deg og tro på deg. Hør med mannen din om han ikke har mulighet til å være med deg. Han kan hjelpe deg med å få legen til å forstå alvoret. Min mann var med meg, jeg begynte å hikste og gråte hos legen, og det var godt å ha noen der som kunne hjelpe meg med å få sagt det som måtte sies. Da får også mannen din høre fra fagfolk at du er syk, og at det finnes hjelp og få, slik at dere kan få det bedre sammen også.

 

Enda en klem fra ei som forstår

[Anonym bruker]

Mitt råd er også å være så åpen som du klarer med mannen din. Jeg begynte allerede å fortelle han om når angsten kom snikende etter første fødte. Prøvde å beskrive hvordan det føltes på kroppen, og fortalte om noen av tankene som kom. Da jeg startet i terapi (tok 2 måneder fra jeg ble henvist) prøvde jeg også å formidle så godt jeg kunne det som ble tatt opp i timene. I tillegg var han med en gang til terapeuten. Han sier selv at han ikke fikk så mye ut av timen, men jeg mener bestemt at det førte til en "avmystifisering" av det jeg "jobbet" med. Jeg kjenner ennå at jeg føler at jeg må skåne han når jeg har litt tunge dager og vet at jeg må jobbe med tankegangen min, men det går heldigivs lenger mellom hver gang disse dagene kommer.

 

Tips til å få angsten til å slippe taket er å "ønske den velkommen". Høres rart ut, men angst er egentlig en naturlig forsvarsmekanisme, og er ikke farlig i seg selv. Med litt øvelse i å si "bare kom", så ble angsten min gradvis borte.

 

Hvis du orker å jobbe på egenhånd er boka "Tenk deg glad" av David Burns et godt verktøy. Kan blant annet bestilles på boklubben.no. Jeg fikk den anbefalt av en overlege, men orket ikke selv å bruke den før jeg hadde kommet igang med terapien. Kanskje du klarer det?

 

En annen trøst er at det er gode prognoser til å bli helt frisk fra depresjon og angst! Jeg er på god vei:)

 

Ønsker deg lykke til!