Det er vel kanskje ikke noen som lengre husker meg her. (Tema adopsjon, og jeg vet at det egentlig er litt feil plass.)

[Full house]

Hei alle sammen!

 

Jeg vet ikke om det er noen gamle prøvere her inne fra min tid lengre, jeg håper vel egentlig ikke det. Men om det skulle være det, er jeg tidligere Mutya eller Linda med gull i magen. Kanskje noen husker meg, jeg var her daglig fra 2006-2008.

 

Jeg fikk så akutt lyst til å skrive noe til dere alle sammen.

Jeg og mannen min hadde prøverørsforsøk på tilsammen 3 klinikker på 3 år, som resulterte i 18 innsettinger, 3 positive tester og 3 aborter.

 

Vi klarte rett og slett ikke mer. Et ekteskap som i utgangspunket startet med babyslit, begynte å rakne. Jeg var konstant deprimert, sint og han var fortvilet og lei seg. Livet var rett og slett vanskelig.

etter hvert forsøk sa jeg at jeg ikke klarte mer, men når det begynte å nærme seg eggløsning fikk jeg blod på tann igjen. Vi kjørte på gang på gang, og slet oss ut både psykisk, fysisk og økonomisk.

 

Bunnen var nådd. Jeg var så sliten! Klarte ikke å glede meg over noe.

Jeg var mye til legen i denne perioden, og han snudde meg helt. Han snakket om adopsjon, noe som vi hadde tenkt på selv hele tiden også. Men det var akkurat som om vi ikke klarte å lege prøvehatten på hylla. det ble en så altoppslukende del av livet vårt, at vi slet rett og slett med å avslutte. Men med god hjelp, og lange samtaler med legen, bestemte vi oss. Vi ville leve igjen, og være kjærester. Det hadde vi ikke vært i det hele tatt, siden vi ble gift. Vi startet prosessen med Vernes Barn, og mens vi ventet på godkjenning, ble vi sakte men sikkert kjærester igjen. Vi koset oss med fisketurer, god mat, og gode samtaler. Pusset opp hus, og jeg avsluttet utdanning.

 

Vi var veldig spente på tildeling etterhvert. Hvordan kom vi til å reagere den dagen telefonen og bildene kom? Det var jo alltid en bitteliten stemme som skremte meg iallefall. Ville jeg føle noe når jeg endelig fikk vite hvem som skulle bli vår?

 

9 april 2010: Mannen min ringer meg fra jobb, og sier at Verdens Barn har ringt. Vi har fått en gutt på 8 måneder..! Fra hver vår kant raste vi hjem, og helt skjelvne begge to satt vi oss på kjøkkenet og åpnet mailen med bilder fra VB.

 

Det vakreste fjeset jeg noen gang har sett. Han er så himla perfekt den lille Thaiprinsen vår. Det kunne aldri vært noen andre, og den følelsen kom momentant for oss begge.

 

Nå handler vi, og gleder oss, og sitter oppe lenge på kveldene og snakker om den lille tassen vi venter på å få hente hjem. Livet er så godt! :-)

 

Dette innlegget er ikke ment for å skremme prøvere fra å fortsette å prøve, men å fortelle slitne prøvere at det finnes et vanvittig fullverdig alternativ. Til slutt vil jeg bare få si hva mannen vår så da vi åpnet det første bildet av gutten vår: "Det er jammen bra vi ikke klarer å lage unger selv Linda, for dette hadde vi aldri klart å slå." -Og dette kom altså fra en mann som ikke akkurat ivret for adopsjon engang for lenge siden :-)

 

Klem fra Linda.

 

[Nea og juniors mamma]

Sitter her med tårer i øynene, litt hormonell om dagen

Jeg er veldig glad på deres vegne og ønsker av hele mitt hjerte dere får oppleve det å gi kjærlighet til et barn om ikke lenge.

 

Jeg har venner som nå må hive seg på adopsjonskarusellen, men jeg vet ikke om de er helt ferdige med ønske om et biologisk barn. Uansett, historien din om hvordan en endrer seg i negativ retning under prosessen er vel velkjent for mange og det er godt å lese at den kan snues til det positive.

 

Gratulerer så mye og takk for at du delte historien deres

[snøfilla - mamma til 2]

Heia!

 

Jeg husker nicket ditt - vi var jo evige slitere sammen... Vi gikk også for adopsjon, og angrer ikke ett sekund. Lille Even(tyret) er det beste som har skjedd oss, en fantastisk liten gutt som sprer glede og begeisting i hele familien. Det er over et år siden vi hentet ham på Sri Lanka, og vi storkoses oss alle tre.

 

...og snart blir han storebror. Vi ønsket søsken, og ga prøverør en ny sjanse - og plutselig satt den. Kanskje adopterer vi igjen om noen år? Det er i hvert fall en fantastisk måte å få barn på!

 

Lykke til og stoooooooor klem fra

[Full house]

Hei begge to! :-)

 

Koselig å høre fra deg snøfilla! :-) Jeg fikk med meg at dere gikk for adopsjon, herlig å høre at dere har det så bra! Og så morsomt at Even skal bli storebror!! :-)

 

Stor klem tilbake! (Og ja, vi var jammen meg storslitere sammen :-p)

[MK73]

Hei, du, jeg husker deg dessverre, for å si det slik...

 

Men takk for en fin historie, og for at du ville dele den med oss. Vi er også klare på at på et eller annet tidspunkt blir det adopsjon for oss, vi har bare ikke helt bestemt oss for når det blir. Men jeg tipper søknaden sendes i løpet av året dersom en spire ikke vil sitte før nyttår...

 

Kan jeg spørre hvor lang tid prosessen tok for dere, fra innsending av søknad til kommunen og til dere nå fikk tildeling?

 

..og så må jeg huske å si: Gratulerer!!!

[Full house]

Vi sendte søknaden 18 desember 2007, og fikk tildeling 9 april 2010. Så det tok ikke mer enn 2.5 år, og det er jo slettes ikke verst! :-) Hadde regnet med lengre tid jeg altså..

 

Sett i gang fortere enn svint! Dere kan fortsette med ivf, før dere blir utredet av kommunen, det er det jo ingen som vet. Og det er jo ikke slemt heller, spør du meg. Saken er jo ikke i gang enda.

 

Lykke til! :-)

[Håpefull38]

Nå måtte jeg tørke tårer!!! Gratulerer med adopsjonen:-) Så flott at dere innså hva dere kunne miste og at dere fant ei løsning på det! Håper dere får hente gutten hjem snart så dere får se han og bli kjent med han.

 

Lykke til:-)

[lillebie på`n igjen]

nå måtte jeg tørke noen tårer selv, veldig rørende å lese:) gratulerer med den lille gutten, ønsker dere alt vel