Emosjonell i dag kan man trygt si :( (langt)

[<3OSS<3]

Føler bare jeg må syte litt

Har vært sykemeldt siden slutten av januar grunnet utbrendt depresjon. Har følt at kurven for psyken har vært jevnt stigende (litt opp og litt ned), men i dag har jeg visst en jævlig dag. Gråter for alt (i smug) og føler at ting ikke kommer til å løse seg.

Føler at jeg har hatt problemer med ett eller annet hele livet og ser ikke noe lys i enden av denne tunnelen.

Føler nok også for å få ut litt og høre om noen har noen glupe råd (er av og til vanskelig å tenke outside the box. Bare for å oppsummere:

Jeg har vokst opp i et hjem med alkohol og vold (både mamma og pappa), flyttet hjemmefra da jeg var 16 og klusset til livet mitt (som jeg ikke følte var verdt å leve). Da jeg var 19 ble jeg mamma for første gang... Uten jobb og uten utdanning. Det verste med dette er at faren hans er 10 år eldre enn meg og utsatte meg for psykisk terror (gjør det forresten enda).

Når jeg gikk fra ham ville han absolutt ha sønnen vår halve tiden (selv om han kun brydde seg om ham når det var andre til stede før jeg flyttet) og nå begynte han å bearbeide ham.

Jeg hadde fremdeles ingen utdanning, jobbet som ryddehjelp for en salong for 72 kr timen og jobbet av og til 6 dager i uken, av og til ikke i det hele tatt.

Begynte på skole når sønnen min var ca 4 år og jobbet hardt for å få meg en utdanning, men siden jeg bodde på en liten plass måtte jeg reise et godt stykke for å gå skole. Fikk selvfølgelig ikke ha sønnen min med meg og ble helgemamma.

Har ikke skrevet under noe i forhold til forandring av den avtalen vi hadde pga at jeg ikke stoler på barnefar, men dette har visst ingen betydning. Flyttet tilbake til denne lille plassen nå for et år siden etter at barnefar hadde sagt at han gjerne såg at jeg hadde gutten halve tiden hvis det hadde latt seg gjøre.

Dette var selvfølgelig bare løgn fra hans side siden han ikke hadde regnet med at jeg kom til å flytte. Så nå sitter jeg her, ett år senere og føler meg knapt nok som barnevakt for gutten min. Dessuten driver barnefar forsiktig å vender gutten min mot meg (så det ikke vises utad) og i kveld ringte han for å si at gutten ikke ville til oss i morgen (som planen var) og at han i alle fall ikke ville ligge over her. Grunnen til at han ikke vil dette er at han hos far er vant til å ligge i pappas seng (har eget rom, men bruker det ikke) og han har lov til å lese så lenge han vil om kveldene. Gutten er 9 år!

Barnefar stempler meg som dårlig mor og det får meg til å føle meg som en dårlig mor. Selv om jeg har et nettverk rundt meg (familie og venner) som forsikrer meg om at jeg ikke er det går jeg rundt med dårlig samvittighet hele tiden... Og nå har vi altså kommet dit hen at gutten selv sier fra om at han ikke vil til oss

Det hele er helt håpløst!

 

[Bringebærmamma 160611]

Det er ikke lett når man har en depresjon, og man føler at dagene er tunge og gråten kommer for den minste ting.

 

Når jeg leser historien din tenker jeg at dette bør du ikke gå igjennom alene. Du sier at du har familie rundt deg som støtter deg, men av og til kan det være godt å få hjelp av et profesjonelt støtteapparat. Hadde jeg vært deg hadde jeg bedt om en samtale med helsesøster/lege/sykepleier der du bor. Fortell dem hvordan du har det og spør om de kan hjelpe deg/eller henvise deg til noen som kan hjelpe med både forholdet mellom din sønn og hans far, og dine muligheter til å fullføre utdannelsen du har begynt på.

 

Husk at du også har rett på gratis advokat om du har behov for det.

 

Alt går litt lettere når man får hjelp! Det at du har prøvd å begynne en utdanning vitner om at du har lyst til å gjøre noe mer ut av livet ditt. Det kan du klare! Men det kan være godt å få hjelp på den veien.

 

Masse masse lykke til!

[<3OSS<3]

Hei (og takk for svar). Problemet her er at jeg fullførte utdanningen (4 år), men her er det bare mulighet for å jobbe i EN bedrift. Finnes ikke andre. Nå ser det også ut til at jeg må slutte i den jobben (dette er anbefalt fra både dr og psykiatrisk helsesøster) da arbeidsmiljøet ikke er bra for meg.

Har støtteaparatet i orden, men føler at jeg skulle kommet lenger nå etter å ha vært sykemeldt såpass lenge (flink pike skjønner du).

Når det gjelder exen er det umulig å komme noe vei med ham og min erfaring tilsier at det går ut over gutten dersom jeg ikke bøyer meg dobbelt for at han skal være fornøyd. Det er bare så vondt når han får gutten til å tro at jeg er upålitelig og setter en "standard" jeg ikke akter å gjennomføre (i forhold til godteri, leggetid, grenser osv). Føler også at han sakte men sikkert ødelegger en smart, snill gutt.

 

På toppen av dette hadde jeg og sambo bestemt oss for at vi ville prøve å få barn (før jeg ble utbrendt), men jeg er usikker på hvor smart dette er nå samtidig som jeg er skuffet hver mnd for at det ikke klaffer. Er også usikker på meg selv i forhold til den følelsen jeg har fått plantet i meg i løpet av de siste 9 årene, om at jeg er en dårlig mor. Merkelig dette at et menneskes mening skal bety så mye når alle andre sier det motsatte... Følelsen er der og jeg kan liksom ikke bare tenke den bort.

 

Av og til har jeg tenkt at det kanskje hadde vært best for gutten min dersom jeg hadde sluttet å ha ham siden exen prøver å såre meg gjennom ham, men den tanken er virkelig helt for jævlig!

[AO3]

Jeg synes bringebærmammas innlegg var veldig fint! Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare deg, det virker som om problemene dine er veldig sammensatte. Jeg tror nok, som bringebærmamma, at du nok kan ha nytte av profesjonell hjelp for å nøste opp i tankene og støtte deg på veien videre. Hvorvidt det er lurt av dere å prøve på en baby nå, med alt som skjer i livet ditt for tiden, er det bare dere to som kan svare på. En baby vil neppe gjøre forholdet til eksen din og din sønn lettere, men det vil samtidig være en ny start. Jeg går ut fra at dere får hjelp fra familievernkontor og slike ting allerede? Hva sier de om situasjonen?

 

*klem til deg*

[<3OSS<3]

Har vært inne til megling flere ganger (og gruer meg like mye hver gang). Problemet er at dette er en fyr som er veldig opptatt av hvordan han oppfattes av andre og når han møter nye (nøytrale) mennesker bruker han alle knep han kan. Denne fyren har en tendens til å lyve så han tror det selv og kan til og med finne på å gråte for å få frem poenget sitt.

Har feks vært borti at han sender gutten til meg i alt for små klær som er fulle av hull og gir ham forklaringen at jeg ikke er til å stole på og at jeg ikke leverer ham tilbake i riktige klær. Gutten har også vært helt fra seg noen ganger pga at faren har tatt bilde av ham i de klærne han sender ham til meg i av samme grunn.

Grunnen til at jeg ikke har sendt ham tilbake i samme klærne er jo at de er for små og utslitte og jeg vil ikke sende ham på skolen mandags morgen i disse klærne. Så jeg kjøper veldig ofte nye klær, men i skapet har jeg kun klær jeg nekter å ha på ham, men når vi er inne på megling sier han at jeg stjeler alle klærne hans og at han snart er tom (som om jeg sender gutten naken til ham???) Dessuten sier han at gutten ikke stoler på meg... Kanskje ikke så merkelig når han sier til ham at jeg ikke klarer å følge med på at han kommer tilbake i de samme klærne.

Har enda ikke funnet noen profesjonelle som kan hjelpe meg siden han tydeligvis snurrer alle rundt lillefingeren.