Jeg er lei meg

[Anonym bruker]

Sitter og pakker for å kunne flytte ut til helgen. Driver samtidig og pusser opp det stedet ungene og jeg skal flytte til. Oppussing+pakking+skilsmisse = slitsomt og leit. Det har for alvor gått opp for meg at vi skal flytte fra hjemmet vårt og naboene vi liker så godt, til et nytt strøk, hvor vi ikke kjenner noen. Selv om jeg er kjempeglad for at jeg har mulighet til å kjøpe meg noe selv, som er stort nok til ungene og meg, at jeg har bil, at jeg har jobb, så er dette så uendelig leit. Det var ikke slik jeg ville at livet mitt skulle bli, ikke dette jeg ønsket for ungene mine. Jeg er lei meg.

[Anonym bruker]

Det er sikkert ikke den store trøsten, men jeg synes du er flink! Stå på og dere vil klare dere fint, alla ihopa:-)

[Anonym bruker]

De er utrolig vemodig når det er så "endelig"...uansett om det er det rette valget er det vanlig å føle sorg over at det ikke ble som det "skulle".

 

Flott du får kjøpt deg ett hjem til deg og barna og at bolig og penger ikke er det store problemet. Dere vil klare dere fint!! Når du bare har kommet deg ut med tingene og fått orden på det nye stedet så vil du se lysere på alt med en gang:-) Lykke til:-)

 

Akkurat blitt alene selv med ei på 7 mnd etter ti år og hun er i tillegg prøverørbarn og så inderlig ønsket...nå har pappan flyttet 30 mil bort og vi er alene... men vi greier oss fint:-) Var tøft den perioden da han pakket seg ut av leil.... men det hadde nok skjedd før eller siden uansett da han ikke hadde like lyst på barn som jeg...

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du syntes det er tøft akkurat nå. Det er da normalt å føle usikkerhet i forhold til ny livssituasjon, men selv om det sikkert er en mager trøst så er jeg sikker på at dere kommer til å finne roen når dere har kommet dere på plass. Selv om dette nok er en beslutning som dere har brukt tid på å komme frem til, så er omstillinger ofte tøft å forholde seg til. Vi har en tendens til å romantisere det som er kjent og derfor også kjært.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til, og så får jeg håpe at sorgen og tristheten slipper taket etter hvert.

 

Selv har jeg akkurat blitt alene med tvillinger. Jentene er 11 uker i dag, og det var heller ikke sånn jeg så livet mitt. Jeg skulle aldri ha barn, men barnefaren "presset på", og da vi ble gravid (overhode ikke planlagt) så var han så entusiastisk og lovet "gull og grønne skoger". Han bor i UK, og målet var at jeg skulle flytte over. Da jeg dro hjem etter nesten tre måneder sammen med ham i august, var jeg positiv til hele graviditeten og begynte å glede meg til livet som vokste og grodde inne i meg. Men graviditeten har vært full av usikkerhet. Ikke en gang i løpet av 7 måneder har han ringt meg, og han har heller ikke besvart mine mange telefoner. Den eneste kommunikasjonen vi har hatt gjennom hele svangerskapet er ett par chat-samtaler på facebook. Da jentene ble født, 6 uker for tidlig, "trodde" han at ingenting var forandret, men i hodet mitt kan man ikke bare melde seg ut og inn ettersom det passer en. Så jeg valgte å fortsette alene. Det var en tung beslutning som satt langt inne, men nå føler jeg at det var det eneste riktige. Det er ikke bare bare å omstille seg fra drømmen om et familieliv sammen med de små til å befinne seg i en situasjon der en er alene om ALT. Men det er bedre å gå i strid alene enn å tro at man har en "liten arme" i ryggen som i etterkant viser seg å ha forduftet.

 

Klem

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Uff, ja var igjennom dette for 1 år siden. Men det skal sies at det blir bedre med tiden. men det tar tid og det skal det også. Fortsatt tenker enn på at det er leit. Men prøv å tenke på det positive. Mange klemmer til deg

[1mor3barn&1000ideer]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, bare at jeg har ikke funnet noe nytt bosted enda.

Det er tøft å gå igjennom, sender en klem.