Jeg klarte endelig å manne meg opp til å gjøre det slutt, men nå gjør han tidenes innsats for å overbevise meg om at han er en perfekt mann og far.-

[Anonym bruker]

Og det verste er at han faktisk er flink. Han rydder, spør meg om hjelp, tar ungene når jeg er sliten - alt som jeg brukte som grunnlag når jeg gjorde det slutt. Han har bedt på sine knær om å gi ham en sjanse til - og jeg burde vel gjøre det med tanke på barna.

 

Men jeg får ikke ristet av meg den intense lykkefølelsen jeg hadde da jeg faktisk sa at jeg ikke orket mer. Det føltes så rett! Og nå ser jeg ham så glad og at han anstrenger seg utrolig mye, mens jeg fortsatt kikker på leilighet i en annen by.

Jeg får jo ikke flyttet med en gang uansett, så hvorfor ikke prøve mens vi fortsatt bor sammen..

 

Burde jeg bare gå og gjøre meg selv til lags? Eller burde jeg vente å se hvor bra han faktisk kan bli? Dette er så vanskelig!

[Anonym bruker]

Menn flest gjør det ikke slutt, de bare unnviker deg til du gjør det slutt så de slipper å være "drittsekken" Det heter altså å "mane" ikke å manne seg opp:)

 

Du kommer ikke til å bli lykkelig hvis du holder sammen med ham for barna. Si at du synes det er flott at han tar så mye ansvar og at barna kommer til å ha stor glede av en flink og ryddig pappa, men det er ikke noe mindre slutt av den grunn. Gratulerer og lykke til:) Det blir såååå bra når det praktiske er i orden!

[Anonym bruker]

Ja, jeg har veldig troa på at det blir bedre når vi får kommet i orden. Men er ikke enkelt! Var jo så greit når det endelig var over, men nå er vi jo halveis på glid igjen. My bad. Går i grunnen bare å håper at han skal få et sinneanfall igjen så jeg bare kan si takk og hadet. Igjen.

 

HI