For meg er følelser en svakhet....

[Anonym bruker]

jeg vet ikke hvorfor, men for meg så viser jeg svakhet hvis jeg viser følelser. jeg skjønner menn som faller for kvinner som er følsomme, som de vil trøste å passe på, å de damene "kler" det synes jeg. Jeg derimot, jeg skjemmes bare jeg er litt lei meg. Ingen må vite at jeg sliter med noe, er lei meg osv. Jeg kan gråte for barna mine, om de er lei seg, jeg savner dem osv. Jeg gråter foran mannen min, selv om det er sjeldent. Krangler vi er jeg kald, og likegyldende. Stenger alt ute på en måte, sitter apatisk å tar ikke ting innpå, ikke følelsesmessig i alle fall. Blir jeg lei meg blir jeg helt tom inni meg... merkelig å skal forklare....

hva kan jeg gjøre med dette egentlig? kjennes ut som jeg er følelsesmessig handicappet.

[Anonym bruker]

Har du lært det som barn, kanskje. Kjenner meg bittelitt igjen, men er nok ikke helt der du er. Var nok noe jeg måtte gjøre som barn og ungdom for å "overleve".

[Anonym bruker]

Du høres ut som svigerinnen min. Hun er følelesmessig kald og dysfunksjonell.

[Anonym bruker]

Jeg er også litt der. Jeg hater at folk ser meg gråter. Men desverre gråter jeg når jeg blir sinna og frustrert... Det er en særdeles dårlig kombinasjon.

I det siste har jeg slitt en del, men det (selvfølgelig) i stillhet. Når jeg er slik takler jeg ikke at folk spør meg hvordan jeg har det engang. Da svarer jeg "fint" mens jeg løper å låser meg inn en plass og syns synd på meg selv

 

Men mannen min og dattera mi får masse kos og kjærlighet da. Der er det ingen problem, men så fort ting handler om meg, vil jeg bare takle det selv. Er litt slitsomt.

[Anonym bruker]

Det kalles "stonewalling" og er en overlevelsesteknikk. Den er ikke selvvalgt, og det koster mye å komme ut av den, men det går. Hva med en gestaltterapeut? De fokuserer veldig på at dine følelser og reaksjoner er sannheten for deg, her og nå, og tar utgangspunkt i hva som skjer i deg når feks du krangler med mannen din, og hvor du vil hen videre derfra.

[Anonym bruker]

Jeg klarer heller ikke at folk spør hvordan det går når jeg har det vondt. Jeg begynner å grine av omsorgen deres, har jeg funnet ut.

Men jeg ser ikke på det som svakhet! Bare som litt upassende av og til...

[Anonym bruker]

Blir helt satt ut her nå..... Overlevelsesteknikk ja. Det passer fint i min historie. Ble "forlatt"/valgt bort av min mor da jeg var 14, og årene frem til 18 års alderen er bare som grøt i hodet mitt. Har i alle år trodd det ikke heftet meg å "miste" moren min, men har skjønt i ettertid at det virkelig har formet meg og hele følelseslivet mitt.

Takker for fine svar, det er godt at jeg ikke bare blir avfeid som teit, for det er det jeg føler meg.

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke å vise visse følelser jeg heller. Liker ikke å vise at jeg er lei meg eller skuffet. Føler på en måte at jeg taper ansikt. Men jeg tenker ikke slik om andre som viser følelser. Jeg er rett og slett redd for å vise at jeg er sårbar.

Mannen min derimot, vet at jeg er veldig sårbar. Faktisk så tror jeg de mest sårbare er de som tør minst å vise triste følelser.

[Anonym bruker]

Du trenger hjelp. Finn noen som kan bringe deg videre, og som kan hele de sår du ble påført. Ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Ja, der tror jeg 22.18 har rett, å kunne vise triste følelser og gråte så andre ser på, er betinget av at man føler seg trygg.