Noen som har erfaring med spiseforstyrrelser her?

[Anonym bruker]

Jeg har en søster som har fått ganske alvorlige spiseforstyrrelser. Vi antar at hun veksler mellom anorksi og bulimi (om det går an) Hun sulter seg og får plutselig spiseanfall som hun kaster opp etterpå. Hun har bodd borte en lengre tid, derfor har vi ikke fått med oss alvoret. Vi bor ikke på samme sted, men jeg lurer på hva man kan gjøre for å hjelpe? Hva er rette framgangsmåten?

[Monajenten]

Jeg hadde det sånn, legen ga meg diagnosen "anorektisk bulimiker". Hva man som utenforstående kan gjøre vet jeg ikke, for jeg ble aldri så tynn at noe tvangsinnleggelse var aktuelt. I tillegg innså jeg til slutt at jeg hadde et problem. Før den tid, innrømmer man sjeldent noenting. Jeg syntes jo ikke da at jeg hadde noe spiseforstyrrelser.

 

Forstår at det er tøft for dere å se på dette, jeg så at det slet på foreldrene mine og det har jeg dårlig samvittighet for den dag i dag.

[Anonym bruker]

Ja det er spesielt vanskelig når hun studerer på et sted ingen i familien bor så det er ikke så lett å støtte opp i hverdagen. Hun har nå kommet ned til 44 kg. Kaster opp når hun har fått i seg for mange kalorier og kan leve på å spise en tomat på en hel dag. Dette kan komme veldig feil ut. Vet av ei som har fått ødelagt sine indre organer og har vært døden nær flere ganger. Vil jo ikke at det skal komme så langt!

[Monajenten]

Huff, skjønner veldig godt bekymringen din. Da det begynte for min del, var jeg 49 kg og "ville ikke komme over 50" så jeg gikk ned til 42 kg, altså 7 kg på 1 uke. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det er fysisk mulig, men sånn var det altså.

 

Jeg har sett bilder i etterkant, og fy så jævlig jeg så ut. Beina stakk ut over alt, og jeg var rett og slett mindre vakker.

 

Det er utrolig vanskelig å vite hvordan man skal gå frem, for når man er syk er jo det eneste som står i hodet på en, at en skal bli mest mulig tynn. Så skremselspropaganda fungerer ikke i det hele tatt.

 

Jeg kjenner meg så godt igjen. Husker vi var midt i en flytteprosess i en av mine dårlige perioder, og foreldrene mine kjøpte med seg mat på McDonalds. Jeg hev innpå, og "måtte bare hente noe" rett etterpå. Dum som et brød, trodde jeg absolutt ikke at de skjønte hva som foregikk. Huff og huff, jeg blir flau av å tenke på det egentlig.

 

Jeg har dessverre ikke så veldig mange gode råd til deg...bare følg med henne, og prøv så godt det lar seg gjøre å passe på litt. Hvis hun blir verre, går det jo kanskje an å true med tvangsinnleggelse, for hvis hun mister veldig mange flere kilo er det jo faktisk fare for liv og helse. Man kan også miste mensen og muligheten for å bli gravid, vil hun ikke bli mamma? Men som jeg skrev tidligere, så hjalp ikke noe skremselspropaganda på meg, for man er så inne i det at man ikke tenker konsekvenser.

[Anonym bruker]

44 er veldig lavt, og kan (litt avhengig av høyden hennes) allerede være livstruende. Går hun til lege? Når det kommer til den bulimiske delen, så er bulimi en veldig skummel sykdom. Hun kan være over punktet for livsfarlig undervekt, men likevel ha blodverdier som kan skremme vannet av de fleste. Mange med bulimi får etterhvert mangel på natrium og kalium, som i verste fall kan føre til hjertestans. Mange bulimikere blir tvangsinnlagt på denne måten, da blodverdier også teller med i beregningen når man ser på alvorlighetsgrad.

 

Det er skummelt å bare se på vekt, samtidig må man vite at vekt under bmi 17.5 betegnes som farlig og det er denne bmi-grensen som brukes på diagnosen anoreksia.

 

Jeg foreslår at dere får henne med til lege, slik at det kan tas stilling til prøver og henvisning videre, evt psykolog. Kanskje trenger hun en innleggelse, det er litt vanskelig å si uten å ha vurdert.. Det er i hvertfall viktig at dere tar dette på alvor, og tørr å bry dere.. Tørr å ta kontakt med lege, spiseforstyrrede har en tendens til å gå veldig på samvittighet og det meste for å unngå hjelp. I ettertid føler mange at man skulle kommet i gang med hjelp tidligere..

[Anonym bruker]

Takker for svar, skal ta en samtale med familien så vi får henne til lege. Hun mente at legen ikke kunne gjøre noe så hun skulle prøve et senter i nærheten av der hun bor og der er det ventetid.... Vi tar det helt klart på alvor og vi skal gjøre alt vi kan. Jeg håpet at noen her kansje kunne si noe om hvordan de opplevde å bli presset, eller tvunget til lege. Gikk noe av det som ble sagt inn? (monajenten svarte jo litt på det) Hun er nok redd for å gå til psykolog, men det er helt klart det som trengs.

 

Om det er noen flere som har noe å bidra med mottas det med takk.

[Anonym bruker]

kanskje det kan hjelpe å lese litt om ei jente som sliter og som er under behandling? Isåfall: www.surfer.blogg.no. Du kan sikkert spørre henne om hvordan hun fikk hjelp og hvem du bør kontakte også. Lykke til! Klem

[Anonym bruker]

Var anorektiker, og tror at bulimi kan være verre og "Kurere" pga at det etterhvert blir en "Normal fysisk" reaksjon og kaste opp etter å ha spist litt mer. ALtså, man trenger ikke fingrene i halsen etterhvert.....

 

Dessuten var jeg barn (15 år) og mine foreldre kunne bestemme over meg. Antar din søster er over 18, og da er det vanskelig med behandling uten at hun går med på det selv.

 

Jeg var 180 høy og nede i under 45 kilo på det letteste. FØler den dag i dag jeg ikke var døden nær altså, men mye avhenger av hvor fort det har gått nedover og hvor lenge man har holdt på..

 

Det er vanskelig og kommer med råd om HVA som er riktig og gjøre, for årsaken til spisefortyrrelsen er jo ikke kjent. Det kan være noe så "uskyldig" som en slankekur som skled ut (det var det i MITT tilfelle), og det kan være utløst av noe hun har opplevd den siste tiden, eller noe hun opplevde som liten. Som hun håndterer med mat nå. Avhengig av bakgrunn er det ulike måter og håndtere de tpå....Er det slanking som har gått skeis, kan man faktisk være "strengere", sette flere krav og jobbe med tanker og holdning til kropp og trening generelt. Snakke med henne om kroppsbilde, hva hun ønsker med å være tynn, osv osv....Og selvsagt oppmuntre til å skaffe seg hjelp..Er det ANDRE årsaker bør man trå mer varsomt og oppmuntre til å skaffe seg profesjonell hjelp UTEN at fokuset på kropp/vekt nødvendigvis er så "viktig" i deres samtaler med henne. Mer den generelle fysisks og psykiske helsa. At dere er bekymret for henne osv..Vise at dere bryr dere om henne som person ikke som tynn/tykk...Om du skjønner.

 

MEn dere MÅ snakke med henneVise at hun holder på med noe som IKKE er bra og at dere bryr dere og vil henne vel....