Hjertesukk :(

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på snart 30 med 2 barn fra før, som har blitt singel for 2 år siden etter at forholdet med barnefaren skrantet i lang tid (utroskap fra hans side var siste dråpen, og da gikk jeg). Han var 18 år eldre enn meg, og vi har vært sammen i nesten 10 år. Før ham hadde jeg bare hatt en ungdomskjæreste, men det ble jo bare tull (vi var cirka 16-17 år gamle begge to).

Nå har det seg slik, at ingen i min aldersgruppe er interessert i meg. Har prøvd å bli venner med menn på min alder, sjekke opp jevnaldrende på byen, pratet litt med folk på nett. Virker som at ingen av dem er interessert i noe annet enn vennskap, eller engangsknull. Eldre generasjon (45 år ++) - der er derimot flere som er interessert. Og slik har det ALLTID vært, så lenge jeg kan huske mitt voksne liv. Synes sånt er trist. Jeg vil ikke bli sammen med noen bare for å slippe å være alene, derfor er jeg fortsatt singel. Jeg trives ikke alene overhode, blir veldig trist av det og gråter meg ofte i søvn. Men jeg vil også ha en kjekk mann under 40 år, slik som mine venninner har. Kall meg gjerne overfladisk og naiv, men sånn vil jeg ha det. Jeg vil tenne på min partner i flere år fremover, og ha samme syn på hverdagslige ting. Ikke en gubbe som er vant med "gammeldags" oppdragelse og vil ha en husmor.

Måtte bare blåse ut, ser nesten ut som jeg aldri finner meg noen Flere som har hatt det slik?

[Anonym bruker]

Uff.. føler med deg! Syns ikke du er overfladisk eller naiv.. Er det noe spesiel grunn til at den eldre generasjon er på hugget og ikke den yngre? Ikke for å være frekk, men ser du eldre ut kansje? Er vanskelig å si egentlig.. Håper det ordner seg for deg

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke ut som 50 åring nei Ser ut som rundt 25-30 år, får jeg høre av mange, og må fremdeles vise leg noen ganger når jeg kjøper brennevin. Men jeg har to barn som faren ser veldig sjeldent, har "voksen" klesstil (dvs. ingen onepiece, veldig utringede topper og hulkorte skjørt). Bruker nesten ikke sminke. Så vet ikke grunnen til at det e slik.

[Villa Perlesukker]

Hei på deg,

 

Jeg følte det på samme måten som deg og jeg hadde 3 barn. Hvem i alle dager ville vel starte et liv sammen med meg.

 

Jeg var etter 2 år også helt sikker på at jeg ville bli alene resten av livet. Men så en dag møtte jeg gulesider og det sa bare pang

 

Det aller viktigste i en slik periode du er inne i er å bli glad i deg selv. Lære å leve livet alene, finne på ting og kose seg alene. Det er mange gutter som leter etter den rette jenta og jeg har flere single guttevenner som er i din alder hehe

 

Men ting må føles rett fra begge parter og det er jammen ikke lett å finne en som passer bra

 

Skjønner deg godt og sender deg en varm klem jeg

 

 

[Anonym bruker]

Har hatt det slik, men litt motsatt... dvs alle mine beilere var alltid en god del yngre enn meg. Typisk umodene og ikke de samme målsetningene som meg med et forhold. Jeg kom vel til et punkt der jeg bare bestemte meg for å akseptere singeltilværelsen og skape et godt liv for meg og ungene. Og vi hadde det fint som en minifamilie! Men så plutselig en dag, da jeg slett ikke lette så stod han der... og jo da, han var 5 år yngre enn meg, så jeg avviste ham så klart, basert på tidligere erfaringer... Men denne karen gav seg ikke så lett! Så jeg gav ham en sjanse. Gikk ikke på date, men passet på å være litt sosial i hans kretser og ble litt mer kjent med ham. Og så viste det seg at han var motsatt av alle andre ungfoler jeg hadde møtt tidligere - i grunnen var han mer moden enn meg :-) Snipp, snapp, snute, nå har vi vært i lag i 4 år og har et felles barn. Men jeg var singel i 5 år før han dukket opp...

 

Så mitt råd er, finn lykken i situasjonen du er nå, uten mann! Skap deg et godt liv med bare deg og barna, så kommer mannen etterhvert. Ikke sett lykken og livet på hold bare fordi du mangler en mann. Du har barna, du er bare 30, mannen kan fint vente.

[Anonym bruker]

Takk for svar Vel, det du skriver der er veldig vanskelig å oppnå, det å kose seg alene. Jeg har ingen vennegjeng her jeg bor, de fleste med barn har egen familie og egne venner fra før, og de single jentene er ute på fest nesten hver helg, og det kan ikke jeg, når jeg har ungene. Jeg har funnet ut at uansett hvor mye jeg prøver å overbevise meg om at det e så bra å være alene, så trives jeg ikke med det. Orker ikke å bruke masse år på å forandre personligheten min for å si det sånn. Men har forsont meg med tanken om at jeg forblir alene til ungene flytter ut, og skal prøve å gjøre det beste ut av det, selv om det er hardt å takle hverdagen. Hjelper heller ikke å se at nabojenter og venninner både med og uten barn, finner seg unge kjærester i hytt og pine...

HI

[Anonym bruker]

Takk for svar til deg også, anonym13:37. Mitt problem er at jeg bare har hatt 2 kjærester i mitt liv - han ungdomskjæresten, og min tidligere samboer. Setter ikke livet på hold på noe som helst måte, men blir ganske miserabel av å sitte og glane på TV eller i dataen hver kveld alene.

Og du må ha hatt viljestyrke som har vært singel i 5 år, skjønner ikke at folk orker...