Bli eller gå??? Trenger synspunkter..Langt...

[Anonym bruker]

Har en mann som er verdens snilleste person. Men er veldig ensporet, litt ego og veldig negativ. Vi har ei datter på 16 mnd. Følte meg veldig ensom og ikke hørt/sett under graviditeten og tok stort sett alt ansvaret for datteren de første 7-8 mnd. Var også noen enkeltepisoder da han oppførte seg totalt egoistisk (være dritings en helg sammen med en kompis på campingferie med svigers og jeg måtte ta meg av dattera på 6 mnd alene med bare en knøttliten campinghytte, samtidig som å forholde meg til svigers og resten av slekta, og det var bokstaveligtalt dritings døgnet rundt) som jeg ble veldig skuffet over, men lot de gå p.g.a slitenhet og fokus på barnet. Kjenner at disse negative minnene dukker opp nå når jeg har fått tilbake overskuddet, skulle ønske jeg bare kunne glemme det, men får det ikke til. Vi har også verdens dårligste kommunikasjon og klarer ikke diskutere ting. Mest fordi han alltid går i forsvarsposisjon. Jeg har prøvd utallige teknikker for å få til en voksen samtle, men det nytter ikke. Vi har tilbrakt majoriteten av kveldene foran hver vår laptop...har gidd opp å prøve å føre en hyggelig meningsfull eller triviell samtale som voksne personer....det går ikke. Vi har også veldig forskjellige utg.pnkt og interesser. Jeg er samfunnsengasjert, kulturinterresert bryr meg om verden rundt meg. Han er mest fokusert på det som angår han og hannes tilværelse. Ikke noe galt i seg selv, men føler jeg mangler noen å dele tanker, meninger og sånt med. Prater ofte til han, slenger ut meninger, om ting som har skjedd med snuppa den dagen o.s.v...men respons er det lite av. Av og til stenger han bare helt av og da hører han ikke at jeg snakker en gang. BLIR GAL av at han ikke er mer entusiastisk over livet. Er også mester i å klage over ALT! Føler jeg bor sammen med en bitter pansjonist. Det har vært hardt arbeid å få han til å ta ansvar i hjemmet, ble dobbelt så sliten av å måtte oppdra han i permisjonen også. Jeg er rett og slett lei, irritert, sliten og føler meg tom og uten romantiske følelser for han. Vi har snakket om dette mange ganger, og ofte vært inne på å avslutte forholdet. Vet at han ikke vil.Vi har totalt forskjellig humor og ler omtrendt aldri sammen. Han liker seg best hjemme, jeg vil ut å oppdage verden med familien min. Han blir til en fjortis hver gang vi er hjemme til foreldrene hans. ja...jeg kunne skrevet mye mer som jeg oppfatter som problematisk. Jeg kjenner jeg har lite respekt for han som mann, selv om jeg respekterer han som menneske. Ofte lurer jeg på om jeg liker han i det hele tatt og føler det beste hadde vært om det ble slutt før jeg sårer han ved å si fæle ting pga.sinne/frustrasjon. Jeg vil jo at han skal ha det bra i livet, ikke gå rundt med ei sur megge. Jeg er også redd for hvordan det går med han hvis det blir slutt. Han skal jo fortsatt være faren til snuppa, og han er en person som ikke "klarer seg" så bra alene. Har værtfall ikke gjort det tidligere. Tørr jeg ta den risken og utsette datteren min for en litt ustabil far? Vi har fått time til fam.vern men den må vi utsette for vi skal reise bort. Da blir det over en og en halv mnd til neste gang. Imellomtiden tar jeg gjerne mot konstruktive ideer og tanker.

[Gjest Antarctica]

Du trenger et annet liv....

[Lea85]

Hvordan hadde dere det før du ble gravid? Var graviditeten noe som var planlagt?

Jeg oppfatter innlegget som at dere har lite kjærestetid sammen, det er absolutt ikke det samme som å sitte foran tven om kvelden etter at barnet er i seng! Bruker dere tid på hverandre uten den lille? Jeg ville prioritert slike ting, for å finne ut om du har noen romantiske følelser igjen, for det å bygge et forhold på barnet er etter min mening usunt for foreldre og barn. Hvordan far velger å takle et eventuelt brudd, kan du ikke bekymre deg over.

[Anonym bruker]

Hei,

Ja, dette hørtes slitsomt ut...Du bør kanskje først prøve og finne ut om du ønsker å satse på forholdet- tror du at du kan komme til å elske og respektere han om han forbedrer seg på enkelte punkter, eller ønsker og trenger du rett og slett egenskaper som han ikke kan tilby...? Du bør kjenne etter hva du selv ønsker og føler, og om du ønsker å gå inn i en prosess hvor dere begge jobber for å redde forholdet. Ønsker og vil begge forbedre forholdet, og har tro og vilje på at det kan bli bedre, så er det jo verdt å investere i familieterapi ved et familievernkontor el.l. Det er gratis, og det kan hjelpe å få en tredje person -og en profesjonell- til å hjelpe dere. Er nemlig ikke alltid like lett å prate om slike ting på tomannshånd...

 

Lykke til